et TILFELDIG møte sendte ham til norge:
Flyktningen Ahmad (32) fryktet han aldri ville få jobb i Norge. Så ringte telefonen
Ett tilfeldig møte på stranden i Lesvos ble starten på en utrolig historie. Nå jobber den syriske flyktingen Ahmad Al Halabi (32) med å sy bunadsstoff.
Lillehammer. I en urnorsk hytte av laftet tømmer og med et norsk flagg på veggen, sitter en fem måneder gammel papegøye og kvitrer. Eieren smiler og synger. «Don’t worry, everything is going to be all right» («ikke bekymre deg, alt kommer til å bli bra»). For et par år siden trodde han ikke på det budskapet.
Rømte fra bydelen
Kort fortalt vokste Ahmad opp i Aleppo i Syria sammen med sine foreldre og seks søsken. De hadde et bra liv der til urolighetene begynte i 2011.
– Jeg var ferdig med utdannelsen som tekstilingeniør da det første regimet bestemte seg for å rekruttere alle menn til militærtjeneste.
Hæren representerte ikke meg og mine meninger og da byen ble delt i to – en del med regimekontroll og en med opposisjonen – gjemte jeg meg i ni måneder i vår leilighet i den delen regimet kontrollerte. Hadde jeg gått ut på gaten og blitt sjekket, ville jeg ha blitt tvangsvervet og måtte ha kjempet for et regime jeg var imot, eller jeg hadde blitt fengslet som desertør, forteller han på forbausende godt norsk.
Med hamrende hjerte og en kropp som skalv klarte han å komme seg over til den andre bydelen, der huset til de døde besteforeldrene sto tomt, og han flyttet inn der. Det var et pent og stort murhus med en fiskedam utenfor, men han følte ingen glede over å bo der. Frykten for å bli vervet var erstattet med frykt for å bli bombet.
I ti måneder levde han på penger han hadde spart opp. Ahmad bestemte seg for å gjøre noe for andre og jobbet frivillig som lærer i engelsk, matematikk og fysikk. Han var også en ivrig fotograf den første tiden han bodde i den krigsherjede halvdelen av Aleppo. Målet var å vise verden dagliglivet i en krigssone, men han klarte ikke å ta bilder av døende eller døde barn og la ned kameraet.
Uten håp
– Vi ble mer eller mindre isolert fra verden fordi strømmen og tilgangen til Internett ble stengt. Jeg forsøkte å lage en internettkafé med egen satellitt, men alt utstyret ble stjålet før jeg fikk åpnet, forteller han.
Det er med sorg han tenker tilbake. Huset han bodde i ble bombet tre ganger. En hel vinter satt han i mørket og kulden i et hus uten vinduer. Bomber eksploderte overalt rundt ham. Depresjonen var ikke til å unngå.
– Da IS kom inn i krigen forverret alt seg. Til slutt så jeg ikke noe håp. Jeg visste at byen jeg elsket kom til å bli helt ødelagt. Derfor forlot jeg Syria i januar 2014, forteller han.
Ahmad hadde lite penger og visste ikke hvor han skulle dra, men kom seg til Tyrkia ved hjelp fra menneskesmuglere. Der ble han i nesten to år, men jobben han hadde som tolk ble lønnet «svart». I september 2015 innså han at han aldri kom til å bli en vanlig borger i Tyrkia og tok en gummibåt til Lesvos i Hellas.
Ba for trygg reise
– Jeg ringte moren min og sa: «Jeg skal ta gummibåt over havet og jeg håper at dere tilgir meg, for jeg vet ikke om jeg overlever». Moren min svarte: «Jeg skal be for at du kommer trygt frem og at noen viser deg veien når du kommer på stranden».
Ordene hennes skulle vise seg å få stor verdi. Da Ahmad kom på stranden var det et tv-team der som dekket flyktningkrisen. De ville snakke med en flyktning som snakket engelsk og det ble Ahmad de intervjuet.
Teamet var fra Norge og journalist Karen Hesseberg sa: «Hvorfor reiser du ikke til Norge?»
– Jeg husket hva moren min sa og tenkte at det kanskje var et tegn, men så reiste jeg 20 dager rundt om i Europa, nærmest på måfå. Jeg ante ikke hvor jeg skulle dra, hvor jeg kunne satse på en fremtid, forteller han.
Den lille bagen han bar på inneholdt en klut moren hadde laget for hånd og et belte faren hadde laget til ham, pluss to Aleppo-såper, blant annet. Da Ahmad våknet opp i et tog som sto parkert i Oslo, visste han ikke hvor han var. Hvor skulle han gå?
Vakten på Oslo S trodde at han var hjemløs og da han fortalte at han var flyktning, ble han rådet til å dra til mottaksstasjonen på Tøyen. Det neste året bodde han i Oslo, Tønsberg, Jæren, Sandnes og Haugesund.
Les også: Espen (42) har vært samboer med ei kråke i 15 år
Innkalt på intervju
Har jeg valgt det riktige – har jeg en fremtid her? Ahmed sier at han tenkte på dette mange ganger hver dag. Han lærte seg norsk og var redd for at livet aldri ville bli ok igjen. At mange flyktninger ikke får jobb, skjønte han også fort.
– Så sendte jeg en CV til en FB-gruppe på arabisk. Det ble vendepunktet, forteller han.
Vi sitter på direktørens kontor i Gulbrandsdalen Uldvarefabrikk, stedet som endret Ahmads liv til 90 prosent bedre. Da han tenker tilbake på henvendelsen han fikk for et halvannet år siden, føles det nesten for godt til å være sant. I Lillehammer var det en bedrift, som trengte akkurat hans kompetanse. De ønsket at han kom til et jobbintervju.
– Da de skrev at de ville dekke reiseutgiftene mine forsto jeg at de var seriøse, men da jeg kom til intervjuet var jeg veldig stresset fordi jeg visste at det kunne være min eneste sjanse til å få jobb i Norge, sier 32-åringen.
I dag tenker han at det norske tv-teamet som intervjuet ham på stranden i Lesvos var det tegnet moren snakket om. Han jobber som tekstilingeniør og har en viktig jobb i avdelingen som spinner ullgarn til bunads- og møbelstoff. Hver dag er han sammen med hyggelige kolleger i den norske tradisjonsbedriften, som aldri tenker over hvor de ansatte kommer fra.
Les også: 58 år etter bruddet, tar Brigitte mot til seg og sender Roar en melding på Facebook
Unik kompetanse
– Det var kunnskapen og kompetansen til Ahmad vi var ute etter. Faktisk klarte vi ikke å finne en nordmann med den samme faglige bakgrunnen, sier daglig leder Jan Skrefsrud. Han mener at ansettelsen av Ahmad er en vinn-vinn-situasjon: bedriften har fått riktig mann på rett plass og samtidig gitt en flyktning en mulighet til å få et godt og vanlig liv i Norge.
– Å være flyktning uten jobb er en belastning. Når du blir spurt hva du jobber med, kan du svare: «Jeg jobber som flyktning og får lønnen min fra Staten», sier Ahmad. Han mener at det å ha en jobb er en grunnforutsetning for å ha det bra.
– Livet mitt er blitt så mye, mye bedre, sier mannen, som ivaretar urnorske tradisjoner når han passer på at ullgarn til bunader, blant annet, blir akkurat så fint som det skal være.
– Hvilke drømmer har du nå?
– En gang hadde jeg drømmer for livet mitt, men de ble knust av all bombingen i Aleppo. Nå tør jeg ikke ha drømmer lenger. I stedet lever jeg her og nå og er glad for de tingene som er blitt bra. Jobben er det beste i mitt liv, og selvfølgelig Mr. Lufy, sier Ahmad.
Papegøyen er så langt hans eneste familiemedlem, hvis han ikke regner med akvariefiskene, da.
Det som drar livskvaliteten ned, er at han ikke får sendt penger til familien i Syria. Pengene inn til landet blir stoppet av utenlandske banker fordi de er redd for støtte til terrorisme.
– Jeg tenker på foreldrene og søstrene mine hver dag, men jeg tror ikke at jeg noen gang vil kunne reise tilbake til dem. Det vil for alltid være min sorg, sier Ahmad.
Han grøsser med tanken på dagens situasjon på Lesvos, der man nå advarer mot et skrekkscenario, dersom koronasmitte rammer de om lag 20.o00 flyktningene i Moria-leiren.
– Det er bare tragisk, sier han.
Denne saken ble første gang publisert 13/04 2020.
