Jotunheimen

3500 kvadratkilometer stort fjellmassiv i det sentrale Sør-Norge. Klimaet er fuktigere i Vest-Jotunheimen, noe som har gitt breene og elvene større kraft, og derigjennom skapt spissere tinder, skarpere egger og dypere daler der enn i øst. Over 25 av Norges høyeste fjell ligger i Jotunheimen, og blant dem er Nord-Europas to høyeste fjell (Galdhøpiggen og Glittertind). Galdhøpiggen og Besseggen er de to mest besøkte fotturistmålene. Den Norske Turistforening har tolv hytter i Jotunheimen, og ellers finnes her 29 private turisthytter og hotell. Forfatteren og journalisten Aasmund Olavsson Vinje gikk mye i fjellene her i 1860-årene, og var den første som begynte å kalle området for "Jotunheimen".

Hvordan vi fikk jern her på jorda? Jotnen Geirrød prøvde å lokke Tor med hammeren i en felle i Jotunheimen. Uten hammeren. Først prøvde Geirrøds datter å drukne Tor i en elv av egen urin, men ble plugget av en velrettet stein fra guden. Så slengte Geirrød en diger jernbit etter Tor, som imidlertid hadde lurt med seg et par spesialhansker. Han fanget jernbiten og kastet den tilbake, tvers gjennom Geirrøds røslige skrott. Jernbiten stoppet ikke før den var i menneskenes verden.

I hvert fall var det slik det gikk for seg i følge Norrøn Mytologi. Historiene som får dagens Fantasy-romaner til å virke som tannløse godnattfortellinger for småbarn. Likevel er det ikke jotnene vi frykter, der vi suser avgårde fra Oslo mot Beitostølen og Valdresflya. Det er myggen. Mot den hjelper hverken stein eller spesialhansker.

Vi kjører bobil, selvsagt. Og er litt spente på hvordan det er tilrettelagt for den slags ferdsel oppe i jotnenes rike. Vi vil helst fricampe i et villmarksområde som er 3500 kvadratkilometer stort. Et populært turistmål, med høye topper og lave skuldre.

Med tre dager foran oss, må vi velge hvilken del av det enorme området vi ønsker å ferdes i. Vi velger oss østsiden, selv om det ikke er her du finner de mest spektakulære fjelltoppene. Men Besseggen skjelver nå her, under vekten av de over 40 000 som hvert år går over fjellet der Henrik Ibsen la Peer Gynt-episoden "Bukkerittet":

"Har du set den

Gendin-eggen nogen gang?

Den er halve milen lang,

hvas bortefter, som en ljå.

Udfor bræer, skred og lider,

rakt nedover urder grå,

kan en se til begge sider

lukt i vandene, som blunder

svarte, tunge, mer end

tretten-hundred alen nedenunder."

Bobil Jotunheimen 2013=

MEKTIG: Bobiler blir bittesmå i jotnenes rike. FOTO: Geir Svardal

Camping i Jotunheimen

Det finnes rundt 20 campingplasser i Jotunheimen. Området er godt tilrettelagt for fotturisme, med eller uten guide. Du kan velge mellom et utall krevende, mindre krevende og lette løyper. Du kan også klatre, gå på breer, padle i kano, rafte og delta på grotteturer. Men selv Jotunheimen innbyr til aktiv ferie, er den også flott sett fra veien og bobilen.

Trolsk overnatting

Men var det nå egentlig på Besseggen Ibsen plasserte "Bukkerittet"? Han kaller bare fjellet for "Gendin-eggen", og mange mener at Ibsen snarere tenkte på Besseggens tøffe lillebror Knutshøe. Den og Besseggen ligger på hver sin side av Jotunheimens største innsjø Gjendevannet. Men Knutshøe har den tydeligste hvasse ljå-lignende profilen.

La oss hoppe bukk over den debatten. Ibsen eller ei - vi foretrekker uansett freden på Knutshøe, som dessuten er kvikkere unnagjort.

Men først en overnatting blant jotnene. Den foregår i trolsk måneskinn og kraftige vindkast, på en stor parkeringsplass/rasteplass ved Fylkesvei 51 langs Valdresflya. Veien er vinterstengt, og det var på deler av denne strekningen Top Gear lekte redningsmenn med sin spesialbygde skurtresker for et par år siden.

Nå ligger veien der sommeråpen og ny-asfaltert, som en innbydende stripe lakris. Med status som Nasjonal Turistvei. Fordelen med det er at Statens Vegvesen legger litt ekstra ressurser i å lage skikkelige utsiktspunkter og parkeringsplasser. Som uansett blekner mot plassene naturen selv rigger til.

Ute i skog og fjell? Les hvilken GPS-klokke som er best i test her.

Bobil Jotunheimen 2013=

TROLSK: En overnatting i måneskinn og kraftig vind; trolsk, men også koselig. FOTO: Geir Svardal

Bobil Jotunheimen 2013=

GEITE-BEITE: Pulsen blir nødvendigvis lav i disse omgivelsene. FOTO: Geir Svardal

Vandring og vin

Det høyeste undertegnede har vært over havet de siste to-tre årene, er i leiligheten i fjerde etasje på Manglerud. Kanskje like greit, derfor, at det først er etter at turen over og langs Knutshøe er unnagjort, at den googles skikkelig.

"Passer for erfarne fjellfolk uten høydeskrekk", står det på nettet. Det har sågar omkommet turgåere her. Sist i 2008 falt en kvinne ned og slo seg i hjel. Og Vågå-ordfører Rune Øygard forlangte merking. Men i motsetning til Øygard selv, er Knutshøe fortsatt umerket.

Uansett - turen er flott, i hvert fall i godt vær. Intet hokuspokus hvis du er i bra form, ikke har utpreget høydeskrekk, og bruker sunt folkevett. Fordelene med å starte en slik relativt strabasiøs tur fra en bobil er ellers opplagte. Vi har godt med plass til å kle oss før turen. Pakke sekker. Planlegge over kartet.

Og etter turen! Å ramle inn døra til noe nedkjølt leskende i kjøleskapet etter syv timers vandring, vrenge av seg sko og svette sokker, legge bena høyt, og deretter ta en dusj, er rett og slett fantastisk.

Påfølgende natt tilbringes på en kremplass for fricamping, litt lenger nord enn første natt, langs samme vei. Over et ganske stort område, med små grusveier og mektige fjell som bakteppe, står et titalls bobiler og et par campingvogner.

Freden senker seg. Mat lages. En vinflaske åpnes. Ømme føtter kommer seg. Etter maten brettes kartet frem for planlegging av neste dags tur. Da hører vi den karakteristiske lyden av en annerledes forbrenningsmotor.

Inn på plassen kommer en oransje VW Camper fra rundt 1970, med danske skilter. Ut hopper et ungt par, strekker på bena og betrakter naturen med forventningsfulle små smil.

Om morgenen dagen derpå er bilen borte. Vi ser den snart igjen. På parkeringsplassen for besøkende til Besseggen. Camperen og eieren skal vi møte igjen flere måneder senere, noe dere kan lese om i mai-utgaven av Vi Menn Bobil.

Bobil Jotunheimen 2013=

Vil hindre fricamping

Dette skiltet møtte vi mange av i Jotunheimen; særlig langs vann i Sjodalen. I følge Vågå kommune ble skiltene satt opp for mange år siden, i et forsøk på å forhindre forsøpling av Sjodalen. I dag jobber Vågå kommune og fjellstyret med å gjøre om på denne skiltingen, og legge mer vekt på informasjon. Om det da vil bli lovlig å telte/overnatte i bobil, vet vi ikke. Uansett er mange av disse stedene flotte rasteplasser for bobiler.

Forvirrende forbudsskilt

Men Besseggen dropper vi, også denne dagen. Først vil vi lenger nedover i dalen, i retning Vågå, for å spore opp en ny overnattingsplass. Og finne turen som vi ikke klarte å finne kvelden før.

Underveis svinger vi innom campingplassen Maurvangen, for å handle litt i butikken og spørre etter brosjyrer. Et heller grettent oppsyn bak disken gjør oppholdet kort. Vi drar videre, i retning Vågå.

Dessverre sliter vi med å finne et egnet sted å slå oss til med bobilen. Et skilt med grønn ramme, som melder camping forbudt, dukker opp nær sagt over alt hvor det føles naturlig å stanse. Særlig langs vann. Åpenbart ønskes bobilturister ikke velkommen som overnattingsgjester her.

I Sjodalen finner vi til slutt Hindvangen Fjellcamp. Et bra konsept! Her tar de femti kroner for overnatting med bobil. Penger i konvolutt; du trenger altså kontanter.

Så er det bare å plukke seg ut en plass, få ut støtteben og markise - og legge i vei, om man vil en tur til fjells.

Det vil vi. Og følger fine slake stier langs juvet Stor-Hinde, mot Hindflyin 1450 meter over havet. Og enda lenger oppover, mot flere 2000 meters-topper vi ikke vil rekke å nå denne gangen.

Bobilen er igjen et velkomment syn, etter en ny syvtimerstur. Av med skoene, opp med bena og ut med en øl fra kjøleskapet. Humøret er på topp mens kroppens eget morfin, endorfinene, blander seg med gjæret kornbrygg. Myggen vil også ha en slurk, men finmasket netting i luker og dør holder den uvelkomne blodsugeren ute.

En fleksibel turkamerat

Jotunheimveien er en privat bomvei du bør vurdere å ta en tur langs. Undertegnede har - Compeed-plaster til tross - under andre dags utflukt pådratt seg gnagsår på størrelse med Hardangerjøkulen på begge hæler. Og velger derfor denne veien og kaffeslurpende rekonvalesens ved innsjøen Vinstre. Dette er jo bare enda en ting som viser bobilens overlegenhet som fleksibel turkamerat.

Jeg kjører ned mot innsjøen et fredelig sted, parkerer, henter ut en campingstol, og leser blader med fersk kaffe og knekkebrød attåt. Ikke vondt, det. Slettes ikke vondt!

Min mer rutinerte og gnagsårfrie turvenn erobrer Bitihorn; en koselig "snartur" på 3-4 timer, er beskrivelsen.

Så settes kursen mot Oslo. Underveis møter vi en hel skokk med bobiler på vei nordover. De har kanskje skjønt det samme som oss. Bedre "basecamp" for turer i Jotunheimen finnes ikke!

Bobil Jotunheimen 2013=

REKONVALESENS: Gnagsår plasserer oss her siste dagen. Det gjorde ikke så mye. FOTO: Geir Svardal

Les hele saken
Les alt om:

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!