Det kokte, da mitt forrige skjeve blikk på livet med bobil havnet på Facebook-siden Bobilverden. Da blekket la seg etter et par dager, hadde saken fått 168 kommentarer.

Også på vår egen nettside om bobil var engasjementet langt større enn normalt. Uvanlig mange flagget meninger i kommentarfeltet etter saken.

Det er hva man kan kalle engasjement! Men hva i all verden var det som engasjerte så voldsomt, lurer vel kanskje du på, som ikke har fått med deg dette? Jo, det handlet om å hilse i bobil. Noe undertegnede tidvis finner ganske masete, spesielt i den perioden der du møter mange av dem ute på veiene.

Og hva mente så "debattantene" om dette? En gjennomlesing viser at enkelte deler undertegnedes lunkne innstilling til det å hilse, som altså primært bunner i det store antallet bobiler som nå finnes (ikke spesielt eksklusivt lenger), samt dette med og prioritere å holde fokuset på trafikken.

Enda flere skrev at de hilser når det passer eller når andre hilser først, men dropper det når trafikkbildet tilsier full oppmerksomhet om kjøringen.

Studio 2 10122013 Bobil=

DEN VAR FIN: Noen ganger tas kontakt fordi man er nysgjerrig på den andres bobil. FOTO: Egil Nordlien HM Foto

Ikke overraskende er et overveldende antall positive til å hilse. I prosent langt flere enn jeg faktisk opplever at hilser ute på veiene. Med andre ord, de hilse-villige var de mest engasjerte.

De fleste argumenterer greit, eller som regel ikke i det hele tatt, for sitt ja-standpunkt. Det er bare "en hyggelig gest". Noen ytterst få tillegger skribenten å være sur fordi han ikke vil gjøre som de fleste andre. Til det kan jeg opplyse om at jeg stort sett er smørblid, særlig bak rattet i bobilen. Man må kunne akseptere at det eksisterer uenighet om verdien av enkelte sosiale skikker uten å ty til verbale sklitaklinger.

Felles hobby, men...

Så over til et beslektet tema. Flere av innsenderne kommenterer det underlige og åpenbart irriterende i at de fleste hilser på veien, mens når man kommer inn på en campingplass blir man målt opp og ned av "de samme",og ingen er visst spesielt interessert i å hilse eller ta en prat lenger. Et par rapporterer riktignok om helt motsatte erfaringer; muligens har det sammenheng med i hvilken landsdel vi ferdes mest i?

Jeg stusser over disse utsagnene, for jeg har aldri forventet at andre bobil-brukere på en campingplass skulle vie meg spesiell oppmerksomhet bare fordi jeg også kjører bobil. Skulle det å være bobileier liksom kvalifisere til et slags brorskap, der man selv på campingplasser skiller mellom oss og røkla (campingvogner, hytter og telt)?

Og faktum er da at vi sjelden føler at vi får noen spesiell oppmerksomhet fra andre bobil-brukere mens vi slurer i vei innover mot anvist plass. Bare et eventuelt gjensidig høflig nikk til den/de man tilfeldigvis får på de nærmeste plassene, og ferdig med det, selv om det en og annen gang helt naturlig oppstår litt small talk.

Bobil Telemarkskanalen Norgesbilen Dethleffs Esprit helintegrert 2013=

ENSOMHET: Mange liker best å campe i ensomhet, sammen med den/dem man reiser med. FOTO: Geir Svardal

Sunt folkevett

Ordet "fellesskap" er nevnt i noen av innleggene på Bobilverden. Og det er sant. Enkelte er svært sosiale, og glade i å dele opplevelsene sine med andre. Mange liker sikkert å reise rundt til steder der man alltid treffer gamle kjente, og noen er glade i å reise på treff.

Men atter andre kan jo ikke drømme om det samme. Jeg kjenner til flere bobileiere som er så allergiske mot campingplassers potensielt über-sosiale liv og leven, at de uten unntak fricamper med sine nærmeste i mer eller mindre ensomhet. Eller man gjør litt av begge deler, slik undertegnede gjør.

Saken er uansett den at vi er forskjellige, og har forskjellige preferanser i vår bobil-bruk. Vi er ingen storfamilie, men en gjeng individualister som deler ferie- og fritidsform, og ikke nødvendigvis så mye annet.

Selv kjøpte jeg bobil for å nyte en mobil campingtilværelse med datter, kjæreste og kompiser. Jeg har ingen behov for å være en del av et "fellesskap", bortsett fra gjennom kontingenten i Norsk Caravan Club og Norsk Bobilforening.

Jeg er av og til på campingplasser, men stadig oftere på fricamping, særlig til fjells. Det er i løsrivelsen fra hverdagens altomfattende fellesskap jeg finner det som etter min smak er det genuine bobillivet. Stillheten, roen, friheten, nærheten til naturen.

Bobil Daftø camping 2013=

FELLESSKAP: Dette er en type fellesskap mange liker, mens atter andre går den på nervene. FOTO: Geir Svardal

Noen ganger er det allright

Men jeg har heller aldri opplevd andre som påtrengende når campingplasser oppsøkes. Bobilfolket bruker stort sett sunt folkevett i sin omgang med hverandre, er min erfaring.

Det med at bobilfolk hjelper hverandre, blir også nevnt i kommentarene på Bobilverden. Det er selvsagt en flott skikk. Men man hjelper da fortrinnsvis alle som er i en eller annen form for nød?

Symptomatisk nok, muligens, er et tilbud om hjelp bakgrunnen for den eneste invitasjonen jeg så langt har fått inn i en annen bobil. Det skjedde på Telemark Kanalcamping i oktober. Det sto kun tre bobiler der, inklusive min lånte Dethleffs, som jeg for øvrig for en gangs skyld var alene i, siden dette var en jobbreise.

Et stykke bortenfor sto det en Carthago. Eieren av den dukket plutselig opp og lurte på om jeg kanskje ville ha litt glede av nivåklosser på en lett lutende bil? Jeg takket ja; han hadde et par til overs.

Et par timer senere ble jeg budt på kaffe og en skvett stemningshevende brunt i hans og konas flotte bobil. Jeg takket ja igjen, og avrundet en lang dag med et par hyggelige timer sammen med ditto naboer. Noe dere kan lese mer om i en reiseartikkel om Telemarkskanalen, i Vi Menn Bobil ("Bobil" i løssalg) nr. 2-2014, i salg fra 12. mai.

img Del på Facebook



Les også:

Med bobil på franske vingårder

Genial bybobil

Med bobil til Gardasjøen

Les hele saken
Les alt om:

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!