Jeg kunne stukket innom huset ditt. Ligget med kona di, brent ned hjemmet ditt, spist fotoalbumet ditt og latt en hest pisse på hodet ditt. Jeg kunne brukt dager på å ydmyke og skade deg, og å rive livet ditt i fillebiter. Og etter denne galskapen, ville du likevel være i stand til å kjøre bil.

Å kjøre bil er ikke vrient. Gamle folk kan kjøre når de er blinde og ikke evner å bevege annet enn øynene. Som knapt nok funker uansett. Folk i avsides jungellandsbyer kan kjøre. Teite folk kan kjøre. Alle kan kjøre.

I årenes løp har jeg kjørt i enorme hastigheter med spesielle filmlyskastere på panseret. Jeg antar at jeg har brutt mange fartsgrenser (naturligvis på private veier), og jeg vet at jeg har kjørt mens jeg har vært forbannet, skyldbetynget, angerfull eller vært preget av andre typer følelser. Og jeg har alltid kommet dit jeg ville, uten en skramme.

Så hvorfor lar vi disse folkene med stram overleppe stadig vekk påstå, som et faktum, at det er «umulig» å kjøre bil mens du snakker i mobilen? For sånn er det ikke. Vi blir også fortalt at det er farlig å kjøre mens man spiser et eple eller en brødblings. Noen mener nå at bilister som bulker mens de snakker med barna bak i bilen skal sendes i fengsel på ubestemt tid. Fordi det å snakke med barn og kjøre samtidig er det samme som å injisere møtende bilister med blåsyre. De kommer til å dø.

Vi formanes om å være gode, trygge og høflige sjåfører. Vi må konsentrere oss fullt og helt om kjøringen til alle tider, og vi må ikke la oss distrahere av radioen, andre folk i bilen, eller av den følelsesmessige tilstanden vi er i.

Dette er svada. Noen studier sier at det er umulig å konsentrere seg om noe som helst i mer enn 20 minutter, og selv om jeg en gang konsentrerte meg om Kristin Scott Thomas i to samfulle dager, kan jeg være med på dette.

Hvordan kan du være oppmerksom og klar til å handle i løpet av et øyeblikk når du ruller på E6 med minimal trafikk? Hvordan kan du konsentrere deg om kjøringen når du stikker ut for å kjøpe en liter melk? Eller når du er på vei hjem fra en drittdag på jobben?

Faktum er at du ikke kan det. Når du har kjørt i et år eller to og har lært deg hvordan veisystemet fungerer, at du skal passe deg for Auriser, og beregne når bussen vil kjøre ut av busslomma og så videre - så blir det instinktivt; som å puste. Under oppkjøring skal du kunne regne ut ulike bremselengder. Har du meg deg målebånd når du kjører på motorveien? Neppe. Du lærer deg bare hvor lang bremsestrekning du trenger, og ferdig med det.

På høyden av karrieren syntes Michael Schumacher at det var så lett å kjøre at han - selv da han satte den ene runderekorden etter den andre og holdt konkurrentene unna, likevel hadde nok hjernekapasitet igjen til å skru på radioen og be teamet gjøre klart jetflyet slik at han kunne forlate banen tidlig den kvelden.

Bare da konkurrentene truet posisjonen, eller det oppsto en mulighet, sluttet han å bekymre seg om hvorvidt han ville rekke hjem til middag, og konsentrerte seg om jobben.

Og dette gir meg en idé.

Problemet er at mens vi kan kjøre helt greit når vi samtidig som vi gjør noe annet, er vi muligens ikke så klar til dyst som vi burde være dersom vi plutselig skulle komme ut for en kritisk situasjon. Dama som nylig ble tatt mens hun koste med seg selv da hun kjørte bortover motorveien, ville kanskje påstå at hun klarte begge deler helt fint.

Men hva om hun fikk en punktering, eller at en Auris plutselig kom inn i filen hennes? Hun ville blitt tatt på senga, mens hun var fortapt i Mr Darcy, bjørneskinn og smeltet sjokolade.

For tiden sitter håpløse grønnskollinger og sier at fartsgrensene burde senkes for å kompensere for det faktum at vi ikke tenker på det vi gjør når vi er bak rattet. Men jeg lurer på om det er akkurat sånn.

For, dersom vi blir tvunget til å kjøre i 30 kilometer i timen, er det sannsynlig at hjernen - og hendene - vil finne på noe annet å gjøre.

For meg virker det som om den beste løsningen er å ha en minimum fartsgrense på, la oss si, 280 km/t. For dersom du kjører gjennom forsteder i denne hastigheten, er det veldig usannsynlig at du vil drømme deg inn i jobb, telefonsamtaler eller Colin Firth i bar overkropp.

Dette ser vi i billøp ganske ofte, og spesielt i Monaco, da Ayrton Senna var involvert i et hodestups angrep for å ydmyke Alain Prost. Da han konsentrerte seg om oppgaven gikk alt greit. Men med en gang teamet hans brukte radioen for å be ham om å roe seg litt ned, kjørte han rett inn i autovernet og var ute av løpet.

Langt, langt nedover på billøpsstigen, og enda litt lengre ned, kommer vi til Richard Hammond og vårt forsøk på å vinne 24-timersløpet Britcar på Silverstone for noen år siden. Under et sprintløp konsentrerer man seg om hva som skjer foran bilen. Men når hendelsen varer i 24 timer og du bare må kjøre på, bevare dekkene og gi plass til bilene som er raskere, begynner du å svime. Og etter kort tid sitter du klistret til autovernet.

Jeg har flere bevis. Statistisk ligger de farligste veiene i byen, hvor fartsgrensen er 50 kilometer i timen. De sikreste veiene er motorveier som har en grense på 90 eller mer.

Det dreier seg heller ikke bare om biler. Pendlertog krasjer stadig vekk inn i ting mens de går fra stasjon til stasjon, mens det franske TGV-toget eller japanske Shinkansen aldri har hikke mens de fyker av gårde i over 300 km/t.

Det er lett å se hvorfor det er sånn. Spør jeg deg om å stå stille når du midt på en fotballbane, vil du ikke ha noen problemer. Men spør jeg deg om å stå stille på en planke over Grand Canyon, vil du tenke veldig, veldig nøye over hva du egentlig driver med.

De håpløse grønnskollingene er nødt til å akseptere det faktum at jo raskere du beveger deg, desto mer må du tenke, og desto tryggere er du.

Fart skjerper hjernen. Den skjærer gjennom den hverdagslige tåken, og holder deg på tå hev. Farten holder oss våkne og skjerpede. Fart er bra. Fart fungerer. Fart redder liv. Fart er fint. Og derfor trenger vi mer av den, og ikke mindre.

Sånn er realitetene. Vi blir fortalt at vi skal konsentrere oss mer. Men det kan vi bare gjøre dersom vi får lov til å kjøre mye raskere.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!