Kias morsomste bil

Å komme til Tyskland og Autobahn etter å ha kjørt gjennom Norge, Sverige og Danmark, fra Oslo til Rødby, er omtrent som å ha stått i lang kø for å få billetter til en Kraftwerk-konsert bare for å oppdage at bandet slett ikke gir den opplevelsen man hadde håpet på. Men akkurat som en Kraftwerk-konsert har Autobahn sine høydepunkter.

De tre skandinaviske landene er for en build-up å regne til Tyskland og strekninger med fri fart. Først snusfornuftige Norge med sin 100-grense og landsmenn som dveler i forbikjøringsfeltet. Så fornuftige Sverige med sitt grenseløst kjedelige landskap og 120-grense. Deretter litt mer liberale Danmark med 130-grense.

Landskapet fra Svinesund til Malmø er så kjedelig at man nesten setter pris på den vesle strekningen med to felt og fotobokser ved Huds Moar, som en gang ble herjet av en stor skogbrann. Du kan se det på vegetasjonen. Den er ung.

Nær sagt ingenting bortsett fra veien tar noe som helst oppmerksomhet før Barsebäck dukker opp, like før Malmø. Da først begynner man å være Kontinentet.

Broen

Og så er den der. Broen. Ingeniørkunsten som har fått ytterligere oppmerksomhet her hjemme takket være Saga Norén og Martin Rohde.

Fra Køben til Rødby er det drøye 15 mil. Vi rekker en sen ferge med et nødskrik. For mange år siden var fergeforbindelsen mellom Rødby og Puttgarden mer enn en transportetappe. Den var et ritual, fra den gangen det var noe som het Interrail - lenge før low fare-flyselskaper og Euro. Det var på fergen til Tyskland den ledige plassen i sekken skulle fylles opp med billig sprit. Endelig kunne interrailen starte på ordentlig. Blå Smirnoff. Festen var i gang.

Men på denne overfarten er det ikke så mye som en ryggsekk å se. Knapt et menneske. Ingen blåkork denne gangen, bare alkoholfritt øl. Og omtrent før man har rukket å spise opp den panerte rødspetten og mumlet «kamelåså», så er man på Kontinentet. Deutschland. Angela Merkels rike. Europas nav. Det forjettede land for fartsglade. Strekninger med fri fart. Kraftwerk setter stemningen

Masse utstyr

Hva med bilen? Ingen bundesracer. Derimot en Kia, ikke hvilken som helst Kia, men en Pro_Cee'd GT. Et svært idiotisk navn. Særlig å skrive og stave.

Men det får gå, for dette er den koreanske bilprodusentens «tyskeste» bil med en 1,6-liters turbobensin på 204 hk. Den er også den fineste Kia har laget. Perlemorshvit, med røde detaljer foran, to klustre med tåkelys, doble potter bak og litt mer bling-bling med lys og reflekser.

Innvendig er det lett å glemme at bilen er koreansk og ikke tysk. Førermiljøet er sobert. Løsningene er smarte og opplagte. Det synes som om Kia faktisk lytter til research-senteret sitt i Frankfurt.

Kia pleier ikke være gjerrige på utstyret, og det gjelder også for den aller dyreste Cee'd-utgaven. Recaro-setene med delskinn, den store skjermen med navi, rattet med oppvarming, filskiftvarslingen, det store soltaket - alt er inkludert.

Ryggekamera har den også. Det er bra, for sikten bak er ikke god, grunnet de massive stolpene bakerst, c-stolpene på fagspråk.

Rimelig relativt sett

Men automatgir, niks. Ikke savner vi det heller. Den manuelle gir kassa er så riktig i både utveksling og betjening. Man kunne ønsket seg noe mindre vandring mellom girene, men dette skal være en komfortabel GT. Derfor er den heller ikke veldig stiv. Tvert imot, den er et fint kompromiss mellom komfort og kvikke kjøreegenskaper.

En pris på rundt 400 000 kroner framstår som - relativt sett - rimelig. Du må nemlig regne med å legge på 100 000 kroner til om du skal ha for eksempel Ford Focus ST eller VW Golf GTI med noenlunde tilsvarende utstyr.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Rett nok er de sterkere, men forskjellen er ikke så stor at det står i forhold til prisen.

Sju års nybilgaranti er også et høyst nevneverdig punkt på plussiden.

Lydjustert eksos

Og motoren? Jo, den drar fint. Dreiemomentet er på 265 Nm (altså omtrent som i en toliters dieselmotor for bare få år siden), og det er tilgjengelig fra 1750 til 4500 o/min.

Dermed har du en motor som ikke bare på papiret, men også i virkeligheten, har godt drag helt fra ganske lavt turtall og helt til topps. Når man girer ned og tråkker klampen i bånn føles den passe hissig med en ørliten turboforsinkelse

Lyden av motoren er også fin. Motoren har firerklang som er ganske hissig på høyt turtall, og den har også lydtunet eksosanlegg som setter en liten piff på opplevelsen.

Sidestøtten i setene er god, og komforten er tilstrekkelig god til at man fint kan kjøre 100 mil non stop uten å måtte bruke gåstol etterpå.

Men mye knapper på rattet demper GT-følelsen. Det samme gjør elektronisk håndbrekk. Trykker man på en knapp merket «GT», skifter speedometeret fra digitalt til «analogt» utseende. En liten gimmick. Det skjer ikke noe med styring, understell eller respons.

Fri fart, Fru Blom

Fra Puttgarden går ferden videre til Lübeck. Noen raststeller får besøk. Først Hasselhöhe ved Seevetal. Kort tid senere stopper vi sannelig på Rastelle Brunautal i Bispingen også.