Eiril Nås Høistad (18)

- Går siste året på videregående

- Liker å drive med hest, men ender som regel opp på Netflix i stedet.

- Neste år skal jeg på folkehøgskole, fortsatt med musikk, og etter det har jeg ingen anelse.

For Eiril Høistad var ikke det å bli 18 bare-bare. Hun er ikke alene.

Den kjipe lillesøsteren til midtlivskrisa er nemlig den mer ukjente kvartlivskrisa.

KOMMENTAR: Ikke vet jeg hva som har skjedd de siste åra.

I det øyeblikket jeg begynte på ungdomsskolen var alle plutselig helt sinnssykt klare for å bli 18.

Videregående, ville fester, roadtrips, turer til polet, kjæreste og det var ikke måte på hva som bare ville løse seg over natten.

18-åringen hadde et slags varmt lys rundt seg, et lys av orden, moro og voksenhet. Selvsagt kom vi til å bli sånn vi og.

Kjære dagens ungdomsskoleelver,

vær forberedt på en skuffelse av dimensjoner.

Jeg er her for å knuse drømmene deres, skure håpet ned i gulvet og slakte alt hellig lys 18-årsdagen deres muligens kan ha hatt.

Jeg skal gi dere et innblikk i min hverdag som nokså fersk 18-åring.

Før jeg ble 18 selv, og før jeg fant ut at jeg aldri ville bli voksen, men bo hjemme hos mamma og pappa for alltid, hadde jeg også noen forhåpninger til denne helligdagen attenårsdagen min uten tvil kom til å bli. For ikke å snakke om tiden etterpå.

Den første og absolutt største forventningen jeg hadde var til denne mytologiske kjæresten.

Les også: 20 ting som beskriver hvordan det er å være 20.

Jeg forventet at den dagen jeg ble 18 ville alle potensielle partnere i en mils omkrets vite det, og sette i gang Prosjekt få-tak-i-Eiril-før-noen-andre-gjør-det.

Kjærestepotensiale var liksom selvsagt klokken 00:01, 8. desember 2014. Jeg skulle aldri være klein, slitsom, anstrengt, masete, kvistete eller sur igjen.

Eiril, den 18 år gamle perfekte kjæresten. Logikken er jo klar som dagen. Sammen med denne kjæresten skulle jeg farte fra fest til fest hver eneste helg, bli venner med alle vi møtte, dra på roadtrips  og komme på fornavn med alle som jobbet på polet.

Kjæresten og jeg skulle jobbe målrettet mot drømmer om å åpne dyreklinikk, gi ut plate, spille i utallige filmer og reise verden rundt. Han skulle selvsagt være dritkjekk og rik, og vi skulle få tre vakre, smarte barn.

Nå er jeg 18 år og omtrent fire måneder, og jeg er surere enn noen gang.

Singel er jeg og, og ikke spesielt glad i å drikke meg full. Lappen mangler, og fremtidsplanene er omtrent like eksisterende som jobben jeg gjerne skulle hatt.

De store puppene kom aldri, og klesskapet mitt består stort sett av svart, grått og hvitt.

Det hellige attenårslyset slukket nok i det øyeblikket det luktet morgenånden min, som nekter å slippe taket før klokken ti, uansett hva jeg gjør.

Etter to og et halvt år i den samme klassen er det egentlig ingen som gidder å arrangere fest lenger, for ikke å snakke om at vi har så mye å gjøre på skolen at helgene blir brukt til å spille dø langt under dyna et sted.

«Jeg har ikke tid til å være 18, jeg,» sa ei venninne av meg. Det er så fantastisk dekkende.

Tiden løper fra deg og alle de morsomme planene du la som kvisete fjortenåring.

Det kan også ha en sammenheng med at det er vanskelig å planlegge livet når den ene puppen er større enn den andre, og alle andre har fått mensen før deg.

Men det finnes noen lyse sider, altså.

Du kommer til å få sjansen til å møte noen nye folk, drite deg ut foran venner av venner og komme inn i nye miljøer.

Russetiden blir helt sikkert bra, uten at du trenger å bruke hele sparekontoen din på den. Du kommer til å få sjansen til å prøve deg litt på verden, legge opp hverdagen din litt mer etter egne ønsker og få større frihet på flere måter.

Men poenget mitt er, skru ned forventningene litt. Jada, du får deg sikkert kjæreste. Vedkommende kommer til å vise seg å være en tulling på et tidspunkt. Jada, du får starte på ny skole.

Du kommer til å stryke, skulke, freake ut og gå drittlei. Joda, du kan ta lappen. Det vil blakke deg fullstendig.

Joda, du er voksen på papiret, men det finnes ikke noe tryggere sted enn mammas fang eller pappas armkrok når verden blir litt for stor.

Ikke ha det så travelt. Jobb for det du vil oppnå, pass på vennene dine (tro meg – du kommer til å trenge dem), sett av tid til deg selv, skulk skolen for en konsert og pust med magen.

Nyt ungdomstiden, resten får komme når det må.

Les hele saken
Les alt om:

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!