Online-generasjonen

Vi er så opptatt av å forevige at vi glemmer å oppleve!

Tonje Madsen (24) tar et oppgjør med online-generasjonen.

ONLINE-GENERASJONEN: Tonje Madsen er ny bidragsyter for Det Nye.no. - Jeg tilhører en generasjon som er «online» i så stor grad - at det å ikke svare på en sms innen en time, regnes som uhøflig.
ONLINE-GENERASJONEN: Tonje Madsen er ny bidragsyter for Det Nye.no. - Jeg tilhører en generasjon som er «online» i så stor grad - at det å ikke svare på en sms innen en time, regnes som uhøflig. Foto: Privat
Sist oppdatert

Dette er Tonje Madsen

24 år.

Bor i Aarhus i Danmark. 

Tar bachelor i Journalistikk ved Universitetet i Stavanger ved siden av arkitekturstudier i Danmark..

Utdannet makeup artist fra Cinema Makeup School i LA.

Instagram: @Tonjemadsen

Som seksåring falt mormoren min i sjøen fra en brygge i Tromsø.

Det var vinter, og Norge var okkupert av Tyskland. Vannet var iskaldt, og hun kunne ikke svømme.

Mormor har fortalt meg at en tysk soldat hoppet etter og reddet henne opp av vannet.

Det finnes ingen bilder av hendelsen, men historien sitter likevel klarere i hodet mitt enn noe annet Facebook-bilde eller Snapchat.

Jeg tilhører en generasjon som er «online» i så stor grad - at det å ikke svare på en sms innen en time, regnes som uhøflig.

Jeg skal ikke være en av dem som forakter teknologi. Jeg er glad vi har smarttelefoner, 4G og konstant tilgang til GPS.

Samtidig er jeg glad for at jeg ble født såpass tidlig på nittitallet at jeg, om ikke annet, vagt kan huske hvordan det var å møte opp første skoledag etter sommerferien med full entusiasme for å høre om alt det spennende alle hadde opplevd.

Nå trenger man ikke fortelle noe. For alt ligger der ute uansett.

I 2011 pakket jeg sekken og la ut på en fem måneders lang reise jorden rundt.

Der opplevde vi dykking i beksvart vann, med nysgjerrige haier som kom så tett på at vi nærmest kunne røre ved dem, og ambulansemenn som ankom på to rustne sykler når sårene var så store at de måtte sys med femten sting.

I etterkant har jeg fortalt kanskje seks ulike historier. Kanskje til fem-seks forskjellige mennesker.

De andre ville se bilder. Og jeg hadde bilder. Massevis. Jeg hadde bilder på toppen av en klippe, jeg hadde bilder av stjernehimmelen i India og jeg hadde bilder av båten vi dykket fra.

Men ingen av bildene fortalte om den fabelaktige utsikten og suget du følte når du kikket utover klippen, eller hvordan synet av stjernehimmelen var så vakkert at det tok pusten fra deg og fikk deg til å glemme alt annet.

Eller roen du følte da båten seilte stille om natten når himmelen var svart og havet blikkstille.

Vi sier at vi tar bilder for å forevige det vi opplever - men noen ganger lurer jeg på om vi er så opptatt av å forevige at vi helt glemmer å være til stede og oppleve.

Når ble alle disse bildebevisene viktigere enn selve historien?

Har opplevelser blitt noe som skal kunne oppsummeres gjennom en fire-sekunders Snap eller et Instagram-bilde med kult filter?

Tanken om at et simpelt bilde skal kunne erstatte en hel historie, skremmer meg.

For selv vet jeg at de beste opplevelsene jeg har hatt er udokumenterte, nettopp fordi jeg var opptatt med å faktisk oppleve.

Det betyr imidlertid ikke at disse opplevelsene er glemt - tvert imot.

Det betyr bare at jeg ikke har noen bilder å vise deg.

Følg Det Nye på Instagram, Facebook og Snapchat (@detnye)

Få 10 utgaver av Det Nye og veske til 299 kroner (+porto)

Denne saken ble første gang publisert 29/03 2015, og sist oppdatert 29/06 2017.

Les også