Linnéa Johansson (30)

  • Er opprinnelig fra Sverige.
  • Fikk katastrofe-karakterer på videregående, gikk ut med "ikke bestått" i blant annet tegning. Ingen universitetsutdannelse.
  • Jobber som illustratør og tegneserietegner på fulltid.
  • Slapp i fjor to tegneblokker for barn med fokus på kjønnsroller. Illustrasjonene hennes av Spiderman som tisser og sterke prinsesser har fått stor oppmerksomhet i norsk og internasjonal presse, og omtale fra blant annet Britney Spears og Ariana Huffington. Tegneblokkene kan lastes ned gratis på www.limpan.org
  • Snakker seks språk flytende, og er ei streetsmart og kul dame sånn generelt.
  • Fast spaltist for Kvinneguiden.

KOMMENTAR:

Det norske språket kommer med en unik samling uskrevne regler som kan være vanskelig å tolke for dem som ikke kan det skandinaviske kroppsspråket.

Men jeg mener at det er et rikt språk, selv om signalene kan være subtile.

Vi har en usynlig bok med uskrevne regler som kalles Janteloven (som alle kan, men ingen har lest).

Det finnes flere usynlige bøker, en av dem kaller jeg for Jenteloven. Der er det en spesifikk instruksjon for hvordan en jente skal være, hvilke interesser hun skal ha, hvordan hun skal sitte og stå og hva som er favorittfargene hennes. Det er også noen spesifikke ord som står i jentelovsboken: Flink pike er et eksempel.

Kjønnsroller og identitet

Så har vi boken Gutteloven med sine regler. Der står det blant annet at det ikke er lov å gråte.

Jeg tror ikke det er en tilfeldighet at disse regelbøkene sementeres omtrent samtidig som barnets språk begynner å bli såpass modent at det har lært seg å tolke det avanserte språket. Da sikter jeg til for eksempel kroppsspråk, ironi, humor, gestikulering og intonasjon.

Dette skjer vanligvis i en alder av omtrent tre til fire år. Barnet blir bevisst kjønnstilhørigheten sin. Vi voksne er blinde for hvordan vi bruker språket og tenker kanskje ikke over at visse ord er negativt eller positivt ladede.

Pent brukt, kjerringkjørt bil

Men bak språket skjuler det seg grunnverdier som ikke alltid har fulgt med i den øvrige utviklingen, og barna lærer seg fort hvilke regler som gjelder og hva som skal sorteres i hvilken usynlige bok.

Kjerringkjørt eller damekjørt er et beskrivende ord som er synonymt med pent brukt. Det ligger en forventning i det ordet, det sitter en flink pike bak det rattet.

Til forskjell fra en mannekjørt bil, så kjører ikke en flink pike ut i svingen, en flink pike leker ikke med adrenalinkick, nei hun kjører som hun har blitt fortalt.

Da tenker du kanskje at det er bra å følge reglene og kjøre som en kjerring, men det er det virkelig ikke.

Å gjøre noe som en kjerring eller som en jente innebærer automatisk å gjøre noe litt dårligere enn en mann.

Kjønnsroller, guttejente, jentegutt, selvmord, mobbing

GUTTEJENTE ELLER JENTEGUTT: Harald passet aldri inn.

Status å være guttejente

Jeg har ved flere tilfeller stolt beskrevet meg selv som guttejente, og har lagt merke til at det er en vanlig måte for kvinner å høyne statusen sin på. Som om jeg ikke skulle kunne være en sterk, aktiv kvinne uten automatisk å skifte kjønn.

Men det verste er at det ikke engang er sant, jeg var ingen guttejente. Jeg var et barn som elsket å både klatre i trærne og å lage perlebrett.

Når jeg sa at jeg var guttejente, tok jeg automatisk avstand fra jente-jentene, jeg gjorde meg mer verdifull enn dem og nesten like bra som en gutt.

Jeg har opphøyd min egen verdi på andre kvinners bekostning og er på den måten med på å helligholde hierakiet.

Jeg vil poengtere at jeg ikke legger skylden på dagens menn, men jeg tror at disse usynlige regelbøkene mest sannsynlig ble skrevet på en tid da kvinnen var verdt omtrent like mye som en sekk med poteter.

En tid da mannen sto først i køen, og slik ser det jo ut i store deler av verden fremdeles.

Kvinnen får pent stå rolig og vente.

Fikk ikke spille fotball

Jeg var sju og jeg ventet, der jeg satt på bakken og så på guttene som spilte fotball.

Men jeg fikk ikke være med, fordi jeg sparket som en jente, jeg sprang som en jente og de himlet med øynene når jeg gjorde mine tapre forsøk.

Til slutt hadde jeg blitt så nervøs og redd for å mislykkes at jeg sluttet å prøve. I stedet hentet jeg ballen, regnet ut poeng og sprang med vannflasker. Jeg følte meg fornøyd fordi jeg dugde til noe og fikk være flink pike.

Jeg skulle ønske jeg hadde lyttet til stemmen i hodet mitt som skrek at jeg kan vel lage et eget fotballag der jeg ikke blir bedømt av guttene? Da hadde det selvsagt blitt kalt DAMEfotball, men likevel. Det er en av de tingene jeg angrer mest på.

Lavest status av alle

Det var imidlertid et barn som var enda lengre ned på hieraki-pyramiden enn meg. Vi kan kalle ham Harald.

Harald var en jentegutt (om det ordet i det hele tatt eksisterer) og hadde lavest status av alle. Han fikk ikke engang hente ballen.

Harald satt i ensomhet, ingen voksen tok ansvar. Harald snakket ikke som en gutt, han skravlet, bablet, kaklet og fjaste som oss jenter.

På skolen satt han pent og rakk opp hånden, ventet på sin tur, avbrøt ikke, snakket ikke i munnen på andre og tok ikke plass.

Det var en skam for Harald at han oppførte seg som en jente, til tross for kjønnsorganet sitt, og det fikk han høre daglig.

Et minne: Harald blir presset opp mot veggen  og en gutt roper: "Er du gutt eller jente?" Harald forsøker å vri seg ut av grepet hans, men sitter fast og visker oppgitt:

- Jeg er jo bare Harald!

Jag sier ingenting. Står bare der som forsteinet og ser på Haralds totale fornedring.

Harald gjorde noen tapre forsøk på å tilpasse seg etter Guttelovens regler, men årene gikk og Harald visnet. Han ble gjennomsiktig, gikk med ryggen bøyd og unngikk øyekontakt.

Etter flere år med grov mobbing brast det for Harald og han tok sitt eget liv før han fylte tjue år.

Begrensende regler

Det var ikke plass til en jentegutt, en gutt som levde etter Jentelovens regler. Ikke noe plass til en gutt med et kjerringkjørt liv.

I blant får jeg spørsmålet om det virkelig er en big deal med kjønnsroller, og jeg tenker alltid på Harald.

Han som var så mye mer enn de trange og små, begrensende boksene som han uansett aldri kunne passe inn i.

Jeg tror ikke på sensur, og det blir vanskelig å eliminere eller omskrive disse usynlige bøkene som er så dypt forankret i vår kultur. Jeg mener at vi kan skrive nye, og gi litt flere alternativer enn blå eller rosa.

Slik at barn som Harald kan holde hodet høyt.

Mobbing er overalt

Jeg kan bli så frustrert av antimobbingskampanjer som forsøker å fjerne symptomene, men ikke årsaken, fordi de ikke ser ut til å se hele bildet.

Sannheten er at mobbing forekommer overalt og i alle stadier av livet. Man trenger ikke lese mer enn nærmeste kommentarfelt for å se hvilket mørke som florerer i visse menneskers indre.

Men faen heller, Harald skal ikke måtte betale prisen. Én Harald mindre er én Harald for lite.

Jeg håper at alle tenker etter og står opp for hva som føles riktig, men framfor alt: Setter ned foten for det som føles feil.

Derfor vil jeg si dette slik at alle kan høre meg: Tilgi meg for at jeg ikke gjorde mer for deg.

Harald, du beriket mitt liv, og du er for alltid min dronning.

Vil du lese flere slike saker? Følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!