Vilde Bratland Hansen

  • 21 år
  • Fra Gjøvik
  • Studerer samfunnsfag i Oslo
  • Bidrag til skrivekonkurransen med tema «Styrke»

KOMMENTAR:

Han kunne nesten ikke tro at han hadde sagt det. Det matte novembermørket symboliserte langt på vei hvordan han følte seg den kvelden på toget fra Trondheim. Den store hemmeligheten som hadde vært hans i alle disse årene var ikke lenger en ensom hemmelighet.

Til tross for at uroen herjet i ham som aldri før, var menneskene som befant seg i den grå togvognen uberørt. Den middelaldrende, halvrunde konduktøren gikk til stadighet i korridorene for å ta imot betaling av de reisende. Den konstante lyden av toget som slo mot skinnene som gjorde at man etter en times tid om bord sluttet å tenke over den, var der. Den innestengte, svette toglukten. Alt var som før. Likevel var ingenting som før.

Aldri bra nok

Rett overfor han satt en kvinne og strikket et skjerf. Hun, på lik linje med alle de andre på toget visste ingenting. Hva de 40 årene med skam, skyld og avmaktsfølelse hadde gjort med ham. Det var ingen som visste om de tunge, dype tankene. Hvordan han i ensomhet hadde båret på de seksuelle krenkelsene som han nå hadde delt.

Hvordan han aldri hadde følt seg bra nok, mindreverdig på sett og vis.

Til nå hadde den sterke stemmen i hodet konstant jaget ham for å motbevise. Han skulle forsikre alle andre og ikke minst seg selv om at han kunne oppnå ting. Han hadde i grunnen levd for å gjennomføre, håndtere, fikse og beherske. Det indre jaget kvernet i hodet hans som en slags repetitiv forbannelse.

Den sterke

Hver eneste dag siden mannen for første gang hadde misbrukt ham den julen, hadde han slåss mentalt for å forføre andre til å tro at han ikke hadde noe å skjule.

Den maktesløse niåringen han var. Alle hadde han holdt det skjult for. «Ingen er så sterk som deg», sa de.

Men så var det heller ingen som visste hvor sårbar han egentlig hadde vært. Hva som lå bak hans til tider gåtefulle oppførsel. Kona som ikke kunne forstå hvorfor han ble så utålmodig når barna gråt for ting som i hans hode aldeles ikke var noe å gråte for.

Langrennstreneren som hadde påpekt at han var for tung til å bli god på ski, hadde heller ikke visst hvor nærtagende han var. Hvor ødeleggende den destruktive kommentaren hadde vært. Hvordan den hadde fostret et nytt jag  –  anoreksien.

Treneren visste kanskje ikke at han i alle år hadde bygget sin identitet rundt idretten, og levd i troen på at det udefinerbare vonde ville gå over så lenge han vant konkurranser. Men gleden over å prestere overvant aldri følelsen av å være ensom.

Ny forkledning

Alt hadde blitt snudd på hodet da Anne hadde blitt gravid med deres første datter. Den ubeskrivelige følelsen av lykke hadde ført til at livet hadde mening igjen. Men også det hadde blitt utfordret av smerten og angsten. Jaget hadde tatt på seg et annet tøy.

Nå som han var blitt far, var den nye forkledningen jobben. «Det virker som du har noe du skal rekke hele tiden,» hadde Anne pleid å si.

Han sa ingenting. Han slo heller fast at han var nødt til å leve med angsten. Holde den i sjakk. Tåle å våkne full av svette om nettene. Håndtere de destruktive tankene som lå i bakhodet til enhver tid. Leve med dette marerittet. Alene. Det var tross alt ingen som ville forstå.

De hemmelige lappene

Hvorfor det plutselig hadde falt ut av han, skjønte han derfor ikke. Han hadde ikke tall på hvor mange ganger han hadde planlagt å trekke seg tilbake, skyve skammen fra seg, si stopp og fortelle det til sin nåværende kone. Utallige ganger hadde han vært forberedt på hvordan han skulle ordlegge seg.

Enkelte ganger hadde han til og med gått så langt at han hadde skrevet lapper med innholdet som måtte med for at hun skulle forstå. Han kunne stå og øve seg foran speilet. Finne det rette tonefallet. Holdningen med brystet frem slik at han fortsatt kunne utstråle stolthet.  

Lappene hadde forblitt hans hemmelighet. Ved hver anledning hadde han ombestemt seg fordi nervøsiteten og frykten for konas respons ble for sterk. De vakre krystallblå øynene. Det sjarmerende smilet han hadde forelsket seg i.

Han elsket henne og unnet henne ikke sannheten.

Ønsket om å beskytte familien

Ved å fortelle ville alt forandre seg. Øynene som nå så på ham fulle av beundring, ville garantert få noe medlidende over seg. I stedet for å være klippen i forholdet, ville han bli den sårbare. Den trengende.

Til nå hadde han heller valgt å beskytte familien sin slik han hadde beskyttet sin mor. Han visste at den store familien hans var avhengig av stabilitet. De fire døtrene hans var født inn i en ond verden de enda ikke kjente til. Han ville ikke være den som ødela jentenes idylliske forestillinger. De skulle skjermes for hans tragedie og han skulle være deres bauta.

En plaget datter

Det var utvilsomt datterens manglende forståelse som hadde utløst det plutselige innfallet. «Jeg blir bare så irritert fordi han ikke prøver engang,» hadde hun sagt før hun tok en bit av kyllingen hun hadde bestilt. Hun siktet til en venns angstproblemer.

Allerede da han kom til Trondheim dagen før hadde han lagt merke til hvordan en fortvilelse lå som dype konturer i ansiktet til datteren. Han hadde skjønt at det var noe som plaget henne.

«Han sier han er redd for at det skal tørne for han på skolen, så han drar ikke dit engang».

Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. For hvorfor ville han ikke prøve å dra? Det ble jo tross alt ikke bedre av å ligge hjemme, mente hun. «Hva skal jeg gjøre, pappa?» De mørke ringene under øynene hennes fortalte at dette var noe som påvirket nattesøvnen til den ellers sprudlende jenta.

Å se hele bildet

«Det er ikke alltid man kjenner til hele bildet». Han hadde bevisst sagt det med et mildt toneleie. Som regel pleide han å oppfordre døtrene sine til å ta seg sammen når ting var vanskelig. Denne gangen valgte han en helt annen framtoning. Den lyshårete datteren responderte umiddelbart med å heve øyebrynene. «Hva mener du med det, pappa»?

Han kunne fortsatt ha kommet seg unna. Kanskje kommet med noen generelle finter som kunne vekke datterens nysgjerrighet, før han raskt hentet seg inn igjen og sørget for at hemmeligheten forble en hemmelighet. Men øyeblikket var der.

Det var på tide å tre ut av ensomheten og dele smerten. For å klare det gjorde han som han hadde gjort hver gang siden det hele hadde begynt. Han strammet hver eneste muskel i hele kroppen før han raskt lukket øynene og han så for seg tigeren. Han pustet dypt inn, og alle som befant seg på restauranten ble borte for han.

Tigeren hadde hjulpet ham mange ganger. Tigeren tålte alt. Tigeren som hadde tenkt at det snart ville være over hver gang han som liten gutt hadde hørt den intense, grusomme pusten i nakken.

Sannheten

Da han åpnet øynene igjen, knyttet han nevene som hvilte på lårene hans under bordet. De var klamme. Adrenalinet pumpet i blodet hans. Blodårene var tydeligere enn noen gang før. Alt hadde skjedd i løpet av et par minutter.

Så fortalte han. Fra første gang til det hele hadde tatt slutt da han som sekstenåring hadde blitt fysisk sterk nok til å stå imot. Tårene trillet nedover kinnene hans, og datteren hadde sett den sterke faren sin gråte for aller første gang.

Tid og rom hadde plutselig blitt uvesentlig. Alle følelsene var der på en gang. Lettelse. Skam. Nedverdigelse. En følelse av ikke å være noe verdt.

Vendepunktet

Han stirret på den røde NSB logoen. Nå var han usikker på om dette hadde vært et klokt valg. Ville de takle å se ham slik? Ville de se på ham med nye øyne? Ville de tåle hans historie?

Han rettet blikket ut mot Dovrefjellet. Snøen som lå på de utallige, høye fjelltoppene i det idylliske landskapet.

Når han kom hjem, skulle hele familien få vite det.

Teksten publiseres med samtykke fra Vildes far, Odd Werner Hansen.

Les hele saken

Susanne Kaluza, redaktør

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!