Madeleine Schultz (29)

  • Kommer fra Abildsø i Oslo og er utdannet ved Einar Granum kunstfagskole og Westerdals School of Communication.
  • Journalist og forfatter av «F-ordet 155 grunner til å være feminist».
  • Jobber nå med en bok om feminisme.

KOMMENTAR:

Da jeg var mindre, hadde jeg alltid store problemer med de såkalte  «elevsamtalene» på skolen. Vi kom nesten alltid inn på tematikken om at jeg snakket høyt i timene uten å rekke opp hånda.

Noe jeg syntes var blodig urettferdig fordi jeg følte at det var så mange gutter som snakket høyere og oftere enn meg. Men hver eneste gang vi kom inn på temaet, ble jeg stille som en mus.

Gråter når jeg er sint

Jeg holdt munn fordi jeg visste at dersom jeg skulle snakke om dette, ville tårene som jeg satt og holdt tilbake, sprenge seg gjennom klumpen i halsen og den skjelvende underleppa. Noen ganger forsøkte jeg, med det resultatet at jeg ble sittende foran læreren å gispet etter luft, mens tårene rant nedover kinnet.

Jeg forsøkte å presse ut ord, men hikstene som kom ut, var bare lyder som læreren aldri forsto noe særlig av. Og moren min trøstet meg, men jeg følte meg både dum, flau og litt skamfull fordi læreren hadde sett meg gråte. Igjen hadde jeg mislyktes med å videreformidle det jeg tenkte om denne saken.

Det var svakt av meg å sitte der og grine.

Prøvd å forandre meg

Senere har jeg forsøkt flere metoder for å bli kvitt denne måten å reagere på. En ting er nemlig å begynne å gråte når du er barn, noe helt annet er å gjøre det som voksen foran sjefen du vil at skal se på deg som en seriøs og beslutningsdyktig arbeidstaker.

Lenge tenkte jeg at problemet var at jeg var altfor sensitiv for kritikk, men det var før jeg forsto at  klumpen i halsen, den skjelvende leppen og den desperate gispingen etter luft ikke bare er noe som skjer med meg. Mange av mine venninner har betrodd seg til meg og fortalt at de har det på samme måte.

Og de er ikke de eneste.  I en studie av 700 amerikanere, omtalt i boka «It’s Always Personal: Emotion In The New Workplace» hadde 41 prosent av kvinnene grått på jobb. Bare ni prosent av mennene svarte det samme.

For meg var det en aha-opplevelse da jeg forsto at gråtinga først og fremst oppstår når jeg opplever noe som urettferdig. Jeg gråter når jeg blir sint. Det skal du helst ikke gjøre, det skal du helst ikke vise fram.

Anonyme gråtere

Det er som om det å reagere på noe ved å gråte er galt, en måte å kommunisere på som er ugrei og skamfull. Som en avhengighet vi må bli kvitt.

Hei, jeg heter Madeleine og jeg gråter når jeg blir sint.

Selv om jeg vet at det er flere av oss der ute, har veldig få latt meg se dem når de gråter. De skammer seg fortsatt over den måten å være på, akkurat som meg selv.

«Typisk jenter». Vil kanskje noen si. «Damer griner av alt, de unnskylder seg for alt. De må lære seg å slutte med det.»

Menns reaksjon

Men hvorfor må vi det? Det å gråte blir sett på som noe svakt, og derfor knyttet til det «svakere» kjønnet. Gud forby at en mann nedgraderer seg selv til å gjøre det samme. Da er det tross alt bedre, tenker mange, at vi reagerer på den tradisjonelle maskuline måten ved å skrike, banne og slå i bordet. Kvinner må lære seg å «bli tøffere».

Det hadde ikke vært helt utenkelig å overhøre en mann skryte av et raseriutbrudd – mot en som snek i køen eller en frekk kelner-, men jeg har enda til gode å høre en mann skryte av den gangen han ble så sint at han måtte gråte. Hva gjør det med våre unge gutter?

Gråten som en problemløser

Misforstå meg rett, jeg ønsker ikke at vi alle skal gå rundt å grine hele tiden. Men jeg vil at vi skal kunne si til hverandre «når jeg blir sint, så griner jeg,» og at det er helt greit.

Jeg griner av andre ting også, jeg griner av triste filmer, musikk som beveger meg eller kunst som forstår meg. Det er en annen type gråt enn den hikstende, sinna typen, men begge er forløsende. De gjør det alltid litt lettere å gå ut i verden etterpå. 

Det finnes veldig lite forskning på effektene av gråting, men vi vet at gråting reduserer spenning. Kanskje kan også gråten være en mer fredelig måte å takle vonde følelser på? I så fall må vi gi rom til å la den være det.

Trenger ikke å skamme oss

Ikke så veldig mange har sett meg gråte. Det begrenser seg til lærere, tidligere kjærester, arbeidsgivere og mamma. De har hørt meg hikste etter luft mens jeg forsøker å forklare hvorfor jeg er sint. Mamma har også lært seg å forstå hva jeg sier innimellom gispingen, så jeg vet at det går an.

Men det å gråte foran andre er for meg fortsatt en øvelse i det å overkomme følelsen av at dette er skamfullt. Den følelsen håper jeg vi kan kvitte oss med.

I studien av de 700 amerikanerne kom det nemlig fram et annet interessant funn. Mennene var mye mindre negative til tårer på arbeidsplassen en kvinnene.

Tårer verst for kvinner

Gail Kinman ved University of Bedford gjorde en mindre, liknende studie som fant at kvinnene som gråt dømte seg selv mye hardere enn de reagerte mot andre som gjorde det samme.

Og kanskje er ikke tårene helt uten evolusjonsmessig grunn heller? En studie utført ved The Weizmann Institute of Science i Israel, og omtalt i Forbes, fant ut at gråtende kvinner fikk menns testosteronnivå til å falle betydelig. Forskerne mente tårene var en viktig kommunikasjonsform.

Så la oss droppe skammen over den skjelvende underleppa. Slutt å straffe oss selv for de gangene vi lot tårene ta overhånd når vi helst skulle ønske vi hadde latt være.

Det trenger ikke å være så mye som skal til. Det trenger ikke å være mer enn å forklare til sjefen hva som skjer: «Noen ganger når jeg blir sint, så reagerer jeg med å gråte. Du trenger ikke trøste meg. Du trenger ikke bli stressa. Det er min måte å reagere på. Det går over».

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!