barnefattigdom, overgangsstønad, NAV, kommentar

Cathrin Svanevik Frøyen (36)

  • Cathrin er en av finalistene i Kvinneguidens store skrivekonkurranse.
  • Student, barnehagelærer under videreutdannelse.
  • Alenemor som bor i Bergen.
  • Interessert i folk og samfunn.

KOMMENTAR:

- «Man skal da kunne forvente», sies det.

«Man skal da kunne forvente at folk ikke skaffer seg barn før de har hus og en godt betalt jobb i et stabilt forhold, helst gift».

Når jeg hører setninger som begynner med «man skal da kunne forvente», så hører jeg noen som bruker seg selv og sine valg som mal for akseptabel livsførsel.

Det kan være valg som allerede er tatt, eller det kan være valgene de forventer å ta i det livet de regner med kommer. Men livet kommer gjerne på den måten som livet ofte gjør. Du erfarer at livet ikke handler om å ta de riktige valgene og så blir alt perfekt.

Du lærer at her tok du feil. At du kan ta feil igjen. Og at andre kan ta feil. Du utvikler større toleranse og medmenneskelighet.

Jeg har levd på overgangsstønad i flere år. Det har vært helt supert.

Kvinneguidens skrivekonkurranse

  • Dette er én av finalistene i Kvinneguidens skrivekonkurranse.
  • Alle kommentarer som blir publisert blir honorert. Den beste kommentaren vinner i tillegg en Ipad Air.
  • Vil du også skrive for oss? Her er infoen du trenger.

Regjeringen vil kutte

Er det fordi at «man skal kunne forvente» at folk ikke har behov for overgangsstønad, at denne nå skal kuttes? Denne stønaden som går til de som er alene om ansvaret for små barn, så sant vi jobber, søker jobb eller studerer.

Fram til nå har overgangsstønad vært mulig å motta i tre år. Regjeringen har som mål å kutte den til ett år. 

Fram til nå har enslige mødre og fedre kunnet motta stønad frem til barnet er åtte år. Regjeringen vil kutte muligheten for slik hjelp når barnet fyller seks år.

Mal for akseptabel livsførsel

For malen om hva man skal kunne forvente gjelder også samfunnet.

«Man skal da kunne forvente» at staten støtter og hjelper folk. «Men det får da være en grense. Og grensen ligger, - la meg ta et steg til siden så den synes -, den ligger akkurat her som jeg står, den.» 

Og om du som bruker ditt eget liv som mal for akseptabel livsførsel går på en smell, det kan være sykemelding, eller at barna dine trenger ekstra tilrettelegging, da er du selvsagt unntaket.

Du som gjorde alt riktig, studerte riktig, jobbet riktig, oppdrar riktig i et riktig hus, og dermed fortjener en statlig arm å støtte deg på.

Vi som ikke lever «som man må kunne forvente» kan takke oss selv.

«Vi kan da ikke være dumsnille? Skikkelige folk må ha en sikkerhet. Men Norge kan da ikke gi flere sjanser for de som ikke har tedd seg som man bør kunne forvente?»

Er det fordi at «man skal kunne forvente» at folk ikke har behov for overgangsstønad, at denne nå skal kuttes? Du som i prinsipp er imot den støtten til aleneforeldre under utdanning, som overgangsstønaden utgjør i en overgangsfase. Kjenn etter nå. Hvorfor er du imot den? Er det fordi du mener at «man ikke kan forvente» at barn av foreldre som har tatt andre valg enn deg, skal få samme muligheter til å delta, som dine barn?

Fordelene med overgangsstønad

For overgangsstønad virker. Det er aktivitetsplikt, og du får det ikke om inntekten er for høy.

Overgangsstønad virker sosialt utjevnende, den gir aleneforeldre mulighet til å få en utdannelse og den hjelper barn ut av fattigdom.

Vi vet at fattigdom og lav utdannelse er arvelig og øker risikoen for å falle utenfor. Barn som vokser opp i fattigdom har større risiko for å bli kriminelle og/eller rusmisbruker. Er det særlig smart da? I et samfunnsøkonomisk perspektiv? Er det hevn og straff?

Stønaden er til for å gi en mulighet til selvhjelp. Gjennom overgangsstønaden hjelper samfunnet aleneforeldre til å stå på egne ben, å bli en ressurs og det skaper positive ringvirkninger i generasjoner frem over. Hvorfor vil du ikke det? Er det moralisme? Hvilken moral?

Jeg bodde i Oslo, frilanset som sminkør og var frisørlærling. Det var vondt å forlate opparbeidet nettverk, og jeg får fremdeles en klump i magen av lukten av pudder,  men jeg forlot også et liv jeg ikke kan se hvordan jeg skulle klare alene med et barn.

Jeg måtte skaffe meg en lønn vi kunne leve av og arbeid innenfor barnehagens åpningstider. Det var klart at jeg måtte snu om på alt og begynne på en ny vei.

Nå sitter jeg i Bergen og er utdannet førskolelærer. Til høsten skal jeg arbeide mens jeg tar et nettstudie som kvalifiserer meg til lærer i småskolen. Barnehagejobben skal jeg falle tilbake på når sønnen min blir større.

Jeg fikk en sjanse

Hele prosjektet handler om å kunne stille opp for barnet mitt og gi ham en god barndom. Han skal ikke havne utenfor, men ha samme muligheter som andre barn.

Selv om mor ikke har gjort alt som man burde kunne forvente, før han kom til verden.

Jeg klarte det mens det fremdeles var mulig. Hvem er tjent med at dette ikke lenger skal gå an? Jeg har fiksa det så bra! Helt uten å ha levd «slik man bør kunne forvente».

Er det så vanskelig for deg å tåle sjansen jeg har fått? Da har du kanskje litt å lære av meg. Om hvordan livet bør leves.

 

Vil du lese flere slike saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!