Jeg, en svekling?

KOMMENTAR:

- På fredag våknet jeg med en verkende høyrearm.

En dunking i håndleddet og oppover albuen som jeg ikke hadde kjent siden jeg knakk hælen på et utested som 19-åring.

Det gjorde ikke vondt å knekke hælen, men uhellet førte til at jeg falt, og faller man på et dansegulv så kan det ende med at noen – som ikke har ødelagt hælen sin – tråkker på deg.

Det gjorde en stor dame. På armen min. Men den gang ble jeg gul, blå og knakk et bein eller to.

Denne gangen så alt normalt ut, men det føltes ikke bra.

Jeg kom meg til jobben, satt meg ned på plassen min, slo på maskinen, strakte armen mot musemappen og hylte til.

 – Hva skjer! fikk jeg høre rundt meg.

 – Jeg tror hånden min har gått til streik, sa jeg og fulgte opp med at det ordner seg nok.

To timer senere satt jeg og ventet på en sofa utenfor kiropraktoren.

Sjefen min hadde ordnet det på sitt vis.

Alltid på jobb

Jeg er nemlig aldri syk. Jeg er en sånn type som skriver jobbmailer to dager etter jeg hadde født mitt første barn.

- Å rape flere ord etter hverandre er en uhyre effektivt sjekkemetode

Blås i bikinikroppen! Det finnes flere veier til en manns hjerte.

Men før du tenker «Hun der er helt Tårnfrid» så må skynde jeg å si at ungen sov og jeg kjedet meg.

Okay, jeg må korrigere meg selv. Jeg har like ofte omgangssyke som alle andre småbarnsforeldre, om høsten er jeg et vandrende snufseobjekt, og jeg er allergisk mot ørti ting.

Så jo, jeg er syk. Men jeg er aldri av jobben.

Jeg digger den for mye til å forlate den mentalt. Jeg skriver og mailer og holder på mellom både spyøkter og febertokter.

Hendene mine må funke

Men plutselig forsto jeg at hvis armene mine ikke vil la meg skrive noe som helst, så hjelper det ikke hvor mye jeg er på i hodet mitt. Jeg lever – på alle måter – av å jobbe på en maskin.

Om det så er egne bøker som skrives på kveldstid eller det er fargekorrektur av kroppsvæsker til tegneseriene jeg redigerer.

Jeg kan ikke ha hender som ikke tåler maskinbevegelsene.

Jeg er visst ikke standard

Tilbake til kiropraktoren. Han har nettopp tatt på armer og rygg, og jeg har hylt som om verden går under.

- Nå er jeg heldig hvis jeg får sove to timer i strekk

Tonje (37) takler ikke samsoving.

Han sier at han straks skal knekke litt ordentlig i ryggen min, men først vil han vite litt om livsstil.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

– Trener du?

– Jeg sykler til og fra jobb. Ganske ofte, faktisk!

Han skriver: trener ikke.

– Kosthold?

– Det er vel bra det, normalt vil jeg si.

Hvis sju kopper kaffe hver dag, og hoppe over middagen av og til for å gjøre plass til en pose ostepop er normalt?

Det viste seg å ikke være standarden, nei.

Trene? Jeg?!

Følelsen etterpå var ganske ny. Jeg måtte rett og slett godta at jeg er fysisk svak.

Jeg har i over et tiår tenkt at jeg kan gjøre alt jeg vil hvis jeg bare har klare mål og planer for å nå dem.

Samtidig har jeg alltid fnyst av tynnhetsidealer og kroppspress. Slått meg til ro med at menn er mye mindre kresen enn det mange kvinner tror.

Men nå har denne holdningen ført til dette: Jeg er 37 år, og jeg tåler ikke lengre å sitte stille foran en skjerm hele dagen.

Jeg må kutte ned på antall timer med maskinen, jeg må ta meg flere pauser, jeg må begynne å trene rygg og mage og jeg må sitte på en ball. En ball!