menneskeverd, samfunn, vanskeligstilte, kommentar

Ina Rangønes Libak (25)

  • Ina er er en av finalistene i Kvinneguidens skrivekonkurranse.
  • Studerer sosialt arbeid ved høgskolen i Oslo og Akershus.
  • Sitter i sentralstyret til AUF.

KOMMENTAR:

Jeg husker ikke når jeg begynte å lete. Husker bare at jeg var liten.

Ble kledt på, kattevasket i ansiktet med spytt og bredt dyne over – så jeg må ha vært under seks, kanskje til og med mye mindre.

- Hva er et menneske, mamma?

Komplisert svar

Hun kunne jo ikke svare, hvem kan vel det. Så jeg spurte bestemor og barnehagetanta og naboen som var prest. De kom med forskjellige svar, presten hadde det lengste og det som var vanskeligst å forstå. Jeg prøvde å skrive ned det han hadde sagt, men jeg klarte ikke formulere eller sette svarene i system. Husker ikke om jeg kunne skrive engang. Kanskje jeg tegnet.

Bestemor satte meg på fanget og tok seg god tid, strøk meg på kinnet. Jeg spurte læreren også, høyt i timen.

Og han forklarte hva som skilte oss fra dyr, for han var naturfagslærer.

Vaktmesteren så på meg med et lurt smil og sa at folk egentlig er ganske like og tenker på mye av det samme. Enten de bygger hus eller styrer landet. De vil ta vare på familien sin, vil vite at noen er glad i akkurat dem og er nysgjerrige på verden, på livet.

Fange mennesket

Jeg begynte å observere, lete selv. Ville fange hva ulike mennesker var i stand til. Hva som skilte dem, hva de hadde til felles. Hva de var.

På bussen. I parken. I barnehagen. På sykehjemmet. Jeg hadde notatblokk og blyant.

Noen hadde ord som gav mening, som ble en del av meg med en gang de ble sagt. Som den gamle damen som undret seg: «Er det ikke rart hvordan det samme mennesket viser seg i livets inngang og utgang? Mye er likt et helt liv». Eller hun som konstaterte: «Tenk hvor mye smerte et menneskeliv kan tåle».

Ungdommen utenfor Oslo S som innrømte: «Det var ikke planen å bli narkoman».

Og den lille jenta på sju som sa: «En kan aldri vite hva som vil skje, for magi finnes».

Like behov

Og jo lenger unna hjemmet jeg gikk, i alle de forskjellige menneskene jeg møtte, var det som om en kjerne kom til syne i det jeg fant; hvor like behov vi mennesker har.

Behov for at noen skal synes akkurat vi er det beste i verden. For at noen skal lytte sånn på ordentlig. For å bety noe for et annet menneske. Som Agnar Mykle sa det: «Vi er forenet i lengselen etter hendenes innside».

Samfunnet må bli flinkere til å gi rom for stemmene til ulike enkeltmennesker, slik skaper vi en felles plattform i samfunnet, som består av raushet og respekt.

Vi kunne vært den vanskeligstilte

Virkeligheten kan være vond, men det nytter ikke å lukke øynene for det vonde forsvinner ikke likevel. Gir vi ordet til mennesker vi ikke vil identifisere oss med, så kan det være hardt å innse hvor like vi er dem. At vi kunne vært dem. Men vi må hente det frem. Vi må ta på det, se det i lyset. For alle stemmer er skumlere i mørket.

Vi må inn i asylmottakene, i fengslene, ut på gata – vi må la de prostituerte få være med i debatten som blir tatt om dem. La de ensomme få ordet. Alle svake grupper består av sterke mennesker, men de må gis rom til å heve stemmen.

Alle har lag på lag med drømmer og tanker og gleder og sorger.

Gi de omdiskuterte en stemme

Noe av det farligste som kan skje i en debatt er at den blir tatt så langt borte fra menneskene det gjelder, at man til slutt har glemt at de er nettopp mennesker som oss.

At man til slutt har glemt at alle grupper består av enkeltindivider, og at alle har et hjerte, og at alle har lag på lag med drømmer og tanker og gleder og sorger. At de blir umenneskeliggjort.

At vi slutter å lete etter hva et menneske er og hva et menneske kan, og plutselig synes merkelappen «tigger» kan beskrive tusen tenkte tanker, millioner med minner.

Ingen merkelapp uansett hvor stor den er, kan dekke et helt menneske.

Vil du lese flere slike saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!