Anette Lien

  • 23 år
  • Utdannet journalist
  • Bor og jobber i London
  • Opprinnelig fra Tønsberg
  • (Verken hippie eller kultmedlem)
  • Bidrag til skrivekonkurransen med tema «Vennskap»

KOMMENTAR:

For noen tiår siden var bokollektiver «forbeholdt» hippier og mystiske kultmedlemmer, men nå er det nærmest blitt normen for unge som ønsker å forlate redet. Målet er ofte en dyr storby, hvor vi med dagens studielån sjelden har råd til vår egen hippe ungkarskåk.

Mange av dem jeg kjenner velger heller å bo med venner, og like mange har krysset fingrene, bedt til Gud eller Buddha, og flyttet inn med vilt fremmede.

Billigere å dele

Selv har jeg bodd i kollektiv siden 2012, i fire omganger. Det har bokstavelig talt vært gull verdt. Leia er selvfølgelig rimeligere, ofte deler vi også på å lage middag, vi har byttekvelder, og kanskje ender du opp med nyttige kontakter i ulike felt (selv kunne jeg godt tenke meg å bo med en vennlig vinforhandler ...).

Viktigere enn det økonomiske aspektet er likevel det ultimate våpenet mot ensomhet: Nye vennskap.

Et vennskap kan vokse fram på de mest uventende steder, og det er overraskende lett å «bonde» over felles hat mot en annen rotete samboer eller en diktatorlignende huseier.

Man blir godt kjent

Jeg hadde min første opplevelse med bokollektivlivet da jeg flyttet inn på samme rom (!) med tre andre ukjente, norske jenter i en liten by i India. Da vi alle fikk det som kalles «Delhi belly» aka magesjuken, ble vi fort kjent med hverandres mindre fine sider.

Allikevel vil jeg si at opplevelsen knyttet oss mer sammen, og sjukeperioden ble noe vi kunne le av.

Jeg får ikke helt den samme responsen fra venner i Norge når jeg forteller om det. 

Senere flyttet jeg til London og bodde i det som her kalles «halls of residence». Du flytter inn med en gjeng andre studenter, og for å ta det på engelsk: it tends to get a little bit messy.

Det var mange som rotet med romkameraten sin en våt kveld på byen, og måtte leve med pinlig stillhet i leiligheten i månedsvis etterpå.

Invitert til Mauritius

Selv endte jeg opp med å bestille billetter til Mauritius sammen med en av romkameratene mine derfra, og dro til paradisøya sommeren etter.

Pro tip: Deler du noen gang leilighet med noen fra Mauritius, gjør hva du kan for å bli invitert ned dit. Anbefales!

I etterkant har jeg bodd med venner fra universitetet, hvorav en «venn» var nær ved å brenne ned leiligheten da han glemte en pizza i ovnen etter, du gjettet det, en våt kveld på byen.

Sammen har vi grått oss gjennom mugg- og mus-plager (ja, dette er mer enn normalt i England) og ledd oss gjennom en politijakt vi så fra balkongen vår hvor en mann løp rundt i sokkelessen med relativt overvektige politimenn på slep (ja, dette er også relativt normalt i England). 

Vi har hatt heidundrende Halloween-fester og mang en sliten søndag sammen med to andre gode venner, Ben & Jerrys.

Vil ikke bo alene

I London er det spesielt populært å bo i kollektiv, og jeg har også venner i forhold som velger å bo med andre, for eksempel et annet par, for å spare den ellers skyhøye leia.

På bare to år har leienettsiden SpareRoom hatt en 71 prosent vekst i søk på bokollektivmuligheter i London.

Selv kunne jeg ikke tenke meg å bo alene, spesielt ikke i en storby som London.

Rasende

Selvfølgelig har jeg fått føle på raseriet når jeg må stå i kø utenfor badet eller når oppvasken hoper seg opp etter at en samboer har hatt et intenst bakemaraton. En gang i uka, eller så. Men har man noen enkle husregler, går det praktiske som regel greit.

Jeg elsker de små stundene på kjøkkenet hvor vi skravler over middagslagingen, baksnakker huseieren og de fisefine naboene, og når vi plutselig bestemmer oss for å ha spontane hagefester.

Mindre støy

For tiden bor jeg i et hus i Sør-London med fire andre som – inntil jeg flyttet inn – var totalt ukjente. Vi har alle lagt studenttilværelsen bak oss, og det er i det hele tatt mer ryddig og mindre bråk, men både det økonomiske aspektet og vennskapsbåndene er fortsatt tilstede.

Jeg priser meg lykkelig over at jeg har et privat rom, og ikke minst at ingen har glemt igjen en eneste pizza i ovnen. Ennå.

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken
Les alt om:

Susanne Kaluza, redaktør

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!