Ragnhild Elisabeth Bye Lütken (36) var i startfasen av karrieren som sanger da hun ble rammet av hjerneslag. Med viljestyrke og god støtte har hun klart å gjenvinne mesteparten av sitt gamle liv.

- Slik jeg så det, hadde jeg to alternativer: Legge meg ned og dø, eller begynne å trene meg opp igjen. Familie, venner og helsevesen sto beredt til å gi meg all mulig hjelp og støtte, så det skulle bare mangle at jeg ikke fulgte opp, sier Ragnhild Elisabeth Bye Lütken til ukebladet Hjemmet.

Klarte knapt å si «hei»

Hun gjør lite vesen av dramaet hun har vært igjennom de siste årene. Nøkternt og usentimentalt beskriver hun det slik det var og er.

For dem som ikke kjenner henne godt, er det umulig å se at hun har hatt et alvorlig hjerneslag. For fem år siden klarte hun knapt å si «hei». Nå strømmer setningene ut av henne, bare en sjelden gang stopper hun opp for å finne rett ord.

For fem år siden var hun lam i hele høyresiden. I dag trekker hun bare litt på det ene benet når hun er sliten. Håndtrykket hennes er fast, skjønt ikke så fast som før, sier hun, men hun trener og jobber med saken.

Hjerneskade

- Jeg kommer aldri til å bli helt som jeg var. Jeg har fått en hjerneskade, det er slik det er, og noe jeg må leve med.

Ragnhild var 30 år da hun fikk det skjebnesvangre hjerneslaget. Musikk gjennomsyret hele livet hennes. Hun var utdannet klassisk sanger, spilte piano, bratsj og fiolin, sang i kammerkoret Schola Cantorum og hadde vikariert som daglig leder for Oslo domkor. Nå gjensto ett år igjen av pedagogutdanningen ved Norges musikkhøgskole.

Når du får hjerneslag, dør det to millioner hjerneceller hvert minutt.

Som sanger og barnebarn av Erik Bye hadde hun turnert landet rundt med morfarens sanger, sammen med blant andre Anbjørg Lien, Lars Klevstrand og Henning Sommerro.

Da Erik Bye ble bisatt i oktober 2004, sang hun i kirken.

Fin sommerdag

- Jeg var litt usikker på hvor jeg skulle rette blikket, for et sted må man jo se når man står der og synger. Hvis jeg så på familien min, visste jeg at jeg kom til begynne å gråte. Det var statlig begravelse og kongen var der. «Jeg ser på kongen», tenkte jeg, «for han er vant til å bli sett på!».

Den siste dagen som hundre prosent frisk, den 31. juli 2008, våknet Ragnhild på Toneheim Folkehøgskole i Hamar.

Sammen med noen andre kormedlemmer hadde hun vært der i en uke. Nå gjensto bare en konsert i Vang kirke før de skulle hjem.

Sommerdagen var fin, og ennå var det flere timer igjen til slaget skulle ramme henne. Det var først på vei hjem til Oslo at hun fikk vondt i hodet.

Hodepine er sjelden ved hjerneslag, men kan forekomme sammen med kvalme/oppkast på grunn av trykkøkningen (hevelse i hjernevevet). Forskjellen på drypp og hjerneslag er at ved drypp går symptomene tilbake igjen innen det har gått 24 timer.

Hjerneslaget var igang

- Det var varmt den dagen og vi var fem i bilen, så jeg syntes egentlig ikke det var så rart. Jeg var den siste som gikk av, og da jeg skulle si «ha det» hørte jeg at ordene stokket seg. «Nå er jeg sliten », tenkte jeg. «Bør ikke jeg egentlig kjøre deg på legevakten?», sa hun som kjørte. «Nei, nei, ikke tale om, jeg går og legger meg», sa jeg. På den tiden kunne jeg være veldig bestemt. Dessverre, for hjerneslaget var i gang, og hadde jeg kommet til lege da, hadde jeg spart meg for mye.

Akutt hjerneslag kan i tillegg til andre symptomer også forårsake vertigo (svimmelhetsanfall) og balanseproblemer.

Utenfor leiligheten sin på Torshov måtte Ragnhild sette seg på kofferten og hvile før hun orket å låse seg inn.

Klokken nærmet seg ti på kvelden, og hun gikk rett til sengs.

Bokstavene levde sitt eget liv

Neste formiddag, uvitende om at hun svevde i livsfare, satte Ragnhild seg foran PC-en for å nettprate med korvenninnen Nina.

Personer med hjerneslag kan glemme ord og hva de skal si. Dersom de i det hele tatt klarer å uttrykke seg, vil kan talen være snøvlete eller uforståelig.

HJERNESKADE: ¿ Jeg kommer aldri til å bli helt som jeg var. Jeg har fått en hjerneskade, det er slik det er, og noe jeg må leve med, sier Ragnhild Bye Lütken (36).

HJERNESKADE: ¿ Jeg kommer aldri til å bli helt som jeg var. Jeg har fått en hjerneskade, det er slik det er, og noe jeg må leve med, sier Ragnhild Bye Lütken (36). © FOTO: Jørn Grønlund

«Skogen», skrev hun. «Hva mener du?» spurte Nina.

- Da jeg skulle skrive at det hadde vært en glipp, opplevde jeg at bokstavene levde sitt eget liv på skjermen. Jeg skjønte at jeg ikke klarte å skrive, det ble bare tull.

«Jeg kommer!» skrev Nina.

Ikke lenge etterpå sto Nina på døren, sammen med to andre medlemmer i koret. Ragnhild klarte å slippe dem inn, men hun sjanglet, snakket uklart og sa at hun var nummen i armen.

Avvist på Aker sykehus

Vennene forsto at det hastet, og siden Aker sykehus lå nærmest, kjørte de henne rett dit.

Der ble hun avvist fordi hun soknet til Ullevål sykehus. Dermed gikk enda mer dyrebar tid tapt.

I stedet for å vente på ambulanse, kjørte vennene henne til Ullevål i sin egen bil. Underveis alarmerte de familien til Ragnhild.

Da hun skulle skrives inn på sykehuset, husket hun fødselsnummeret sitt, men så begynte hun å tulle.

«Jeg har tre barn», sa hun.

«Ragnhild, det har du da ikke!» «Jo, tre barn!»

- Det jeg mente å si, var at jeg har tre søsken. Ordene kom helt galt ut.

Rift i halspulsåren

Den første beskjeden familien fikk, var at hun hadde hatt «et lite slag».

Senere viste røntgen og nevrologiske undersøkelser at hun hadde hatt et massivt hjerneslag i venstre side av hjernen. Slaget skyldtes en såkalt disseksjon i venstre halspulsåre. Enkelt forklart hadde det oppstått en rift i blodåren.

Riften hadde gjort at det innvendige belegget i blodåren hadde løsnet, og deretter forårsaket blodpropp i hjernen.

Hvordan denne riften opprinnelig hadde oppstått, kunne de ikke si, men teoretisk kunne det ha vært ren uflaks, en mekanisk skade, for eksempel på grunn av gnissingen av skulderremmen på en tung veske.

Ubehandlet hjerteflimmer vil for eksempel øke risikoen for hjerneslag og hjertesvikt.

Høyre side var lammet, og Ragnhild kunne ikke snakke. Legene la ikke skjul på at situasjonen var alvorlig.

«Hun har noen restfunksjoner igjen», opplyste de. «Men for å trene opp disse må hun bruke alle krefter, alle tilgjengelige ressurser og all hjelp hun kan få.»

De første dagene gjorde risikoen for et nytt slag at det var uvisst om hun kom til å leve neste dag eller neste time.

Kampviljen var på plass

De to første ukene på Ullevål sykehus husker hun ikke noe av. Først da situasjonen hadde stabilisert seg, fikk hun vite hva som hadde skjedd henne.

- Jeg begynte å gråte, og det sa legene var bra. Det viste at jeg hadde forstått situasjonen. Kampviljen hennes var på plass fra første bevisste dag.

Det Ragnhild ikke husker selv, og som søsknene hennes fortsatt ikke klarer å fortelle om uten å få tårer i øynene, er seierstegnet hun ga dem da hun fortsatt var svært syk. Uten språk og lammet i høyre side, klarte hun å hilse dem ved å løfte venstre hånd og holde den knyttet opp i luften.

- Som storesøster ville jeg gå foran som et godt eksempel. Til å begynne med forsto jeg ikke hvor dårlig jeg var, eller hvor elendig jeg var til å snakke. Stort sett klarte jeg bare å si «ja» og «nei», og av en eller annen grunn kalte jeg alle for Kjell Håkon, navnet på broren min. Merkelig nok var jeg ikke så veldig lei meg. Hjernen tok ikke inn all elendigheten på én gang.

Hele familien bidro

Ragnhild har en stor familie: Moren Anne, faren Erling, og deres respektive ektefeller. Stebroren Harald og hans kone, og søsknene Tone, Marianne og Kjell Håkon.

Sammen slo de ring rundt Ragnhild, og hver for seg inntok de individuelle roller i opptreningen, som startet ganske umiddelbart. Lillebror Kjell Håkon på 15 år, ble hennes første «logoped ».

- Han trente alfabetet med meg etter en gammel barneregle, og det funket bra. Ekstra utfordrende ble det da han fant på at vi skulle øve på alfabetet bakfra.

Søsteren Tone, halvannet år yngre enn Ragnhild, var til stede for henne hele tiden. Lillesøster Marianne på 17 år kom med kremer og duftende oljer, og masserte armer og ben på henne. Moren flyttet nærmest inn på sykehuset, og sørget for at det ikke var for mange inne hos henne samtidig.

Faren trimmet hjernen hennes med yatzy, quiz og backgammon. Fra sykesengen kom hun over i rullestol. Etter hvert begynte ordene å komme tilbake, riktignok hulter til bulter.

MUSIKKPEDAGOG: Tre år tok det Ragnhild å fullføre det hun opprinnelig ville ha brukt et år på, men våren 2012 var hun ferdig utdannet musikkpedagog. © FOTO: Jørn Grønlund

Gunn Gravdal Elton

- Datteren vår er en engel

Aase Britt (8) fra Odda har en sjelden genfeil som får kjeven til å svulme opp.

- Jeg sa mye rart og fant ikke de rette ordene. Det hørtes nok ganske ille ut for de rundt meg, men selv skjønte jeg ikke hvor dårlig jeg var til å snakke.

Blitt mer ydmyk

Etter fem uker på Ullevål kom Ragnhild til Steffensrud Rehabiliteringssenter på Toten. Nå var det trening, trening og trening som gjaldt. Kropp, ord og stemme skulle på plass igjen, en prosess som tok alt hun hadde av krefter og vilje. Etterpå var hun tre måneder på Sunnaas og hadde flere opphold på Cato-senteret.

- For å sjekke om jeg fortsatt var i stand til å lære meg noe nytt, gikk jeg i gang med å lære meg alle delstatene og delstats-hovedstedene i USA. I løpet av kort tid kunne jeg alle sammen på rams. Det føltes bra.

Ett år etter hjerneslaget sto Ragnhild på scenen og sang igjen.

- Sangstemmen var ikke som før, men likevel var det en stor seier.

Hun ga ikke opp pedagogutdanningen heller, men startet på en møysommelig tilbakevei ved Skullerud voksenopplæring i Oslo, der hun fikk studieveiledning og undervisning i logopedi og musikk.

Ny turné

Tre år tok det henne å fullføre det hun opprinnelig ville ha brukt et år på, men våren 2012 var hun ferdig utdannet musikkpedagog.

I dag har Ragnhild deltidsjobb som administrasjonssekretær i Europabevegelsen, et arbeid hun trives godt med. Nå som før, er sangen og musikken en viktig del av tilværelsen.

Hun synger fortsatt i det verdenskjente koret Schola Cantorum, og skal på ny turné med «Tilbake til sangene», en forestilling bygd på morfaren Erik Byes viser. I fjor dukket en ny kjærlighet opp i livet hennes også, dirigent og musiker som henne selv. De gangene han ikke kan dirigere koret, sender han Ragnhild.

Begynner å kjenne igjen stemmen

- Jeg dirigerer med én hånd og bruker desto mer ansiktsuttrykk, det går fint. Alt i alt er jeg ganske fornøyd med situasjonen. Å gå til logoped hver uke i fem år har ikke alltid vært like gøy, men det siste året har jeg merket stor forskjell på stemmen, jeg begynner å kjenne den igjen. Den blir nok aldri som før, men jeg har fått noen små solistoppdrag i koret igjen og det setter jeg pris på. En i koret sa forresten til meg at hun synes jeg er blitt hyggeligere etter at jeg fikk slag, ler Ragnhild.

- Det kan muligens stemme, jeg er kanskje ikke så bestemt og opptatt av å få frem meg og mitt lenger.

Fikk pris

For Ragnhilds vilje til å komme seg videre og ikke la seg knekke av de alvorlige konsekvensene hjerneslaget ga henne, ble hun i fjor tildelt Voksenopplæringsforbundets «Læringsheltpris for Oslo».

Som takk sang hun bestefar Erik Byes «Vår Beste Dag». Nydelig og klokkerent.

Familien og vennene som var kommet dit for å feire sammen med henne, visste hva denne prisen hadde kostet. Få av dem klarte å holde tårene tilbake.

LES OGSÅ:

Sjekk din biologiske alder

Ti tegn på at du er høysensitiv

Her er tegnene på at du sover for lite

Fingrene avslører deg

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!