Jeg har ikke egentlig noen problemer med det selv, men det virker ofte som andre har det.

Selective Eating Disorder (SED)

Selective Eating Disorder (SED) kan oversettes med selektiv spiseforstyrrelse.

British Journal of Clinical Child Psychology and Psychiatry omtaler SED som "et fenomen der vedkommende spiser et meget begrenset utvalg matvarer, og som har motvilje mot å smake på ukjent mat".

Forskerne er enige om at denne spiseforstyrrelsen skiller seg fra andre former for spiseforstyrrelser.

Det er foreløpig usikkert om tilstanden har fysiologisk eller psykologisk utgangspunkt.

SED er vanlig blant personer med gjennomgripende utviklingsforstyrrelser (GUF) - som autisme.

Kilder: Wikipedia.co.uk, wikipedia.no, LiveScience

Ekstrem kresenhet overfor mat hos voksne, eller selektiv spiseforstyrrelse (SED), må klassifiseres som en spiseforstyrrelse. Det sier forskere ved Duke Center for Eating Disorders i USA.

Forskerne gjennomførte i juli 2010 en omfattende nettbasert spørreundersøkelse for å kartlegge omfanget av SED. Innen fem måneder hadde mer enn 18 500 personer registrert seg og 7500 av disse svarte på hele undersøkelsen.

Resultatene var oppsiktsvekkende.

Del

De viser at personer med SED liker samme typer mat. Helst prosessert mat eller halvfabrikata, og gjerne matvarer andre oppfatter som kjedelige.

De kan også like en type mat av ett merke, men ikke av et annet merke.

Andre kjennetegn er:

  • De liker ofte pommes frites
  • De spiser ofte bacon som eneste kjøtt
  • De liker ferdigmat (junk)
  • De liker barnepålegg og typiske barnematretter
  • De pleier å unngå grønnsaker, frukt og alkohol - med unntak av lyst øl

I løpet av 2011 skal forskerteamet studere svarene fra undersøkelsen i et forsøk på å finne ut hvorfor tilstanden oppstår.

Plutselig kresen

"Rune" (34) kan ha levd med udiagnostisert selektiv spiseforstyrrelse hele livet.

- Jeg føler meg ikke "forstyrret". Jeg føler bare at jeg lytter til min egen kropp og stoler på at den vet hva som er bra for meg å spise eller ei, sier "Rune" til Din Kost.

Han opplever ikke sine egne matvaner som et problem. De gangene det har vært vanskelig, er det fordi andre har hatt problemer med det.

Han velger å være anonym av hensyn til familie og fremtidige jobbmuligheter.

- Jeg vil ikke at noen googler navnet mitt, og så kommer dette opp. Folk reagerer forskjellig på slike ting, sier han.

"Rune" spiste det han fikk servert til han var 5-6 år gammel, altså vanlig og allsidig norsk kosthold anno 1980.

- Men plutselig sa det "klikk" og jeg ble ekstremt selektiv. Holdt meg til brødmat en lengre periode, spiste ikke engang pizza på noen år. Husker jeg var på McDonalds en gang og nektet å spise en cheeseburger fordi det var ketchup på den, sier han.

- Moren min respekterte spisevanene mine og antok jeg kom til å vokse det av meg. Min far derimot tvang meg fysisk til å spise poteter og lignende.

SED er ikke selvvalgt

- Forskjellen på å være vanlig kresen og det å ha en selektiv spiseforstyrrelse, er at en forstyrrelse fører til betydelige sosiale problemer og potensielt helsekomplikasjoner. Noen beskriver at de kun spiser 5-6 matvarer, sier Marianne Hatle, psykiater og spesialist på spiseforstyrrelser.

Hatle har 14 års erfaring fra USA og Norge, og leder i dag Spiseforstyrrelsesklinikken.

- Så vidt jeg vet foreligger det ikke noen studier som ser på forekomsten av denne tilstanden, sier Hatle, som får noen slike tilfeller i året til sin klinikk.

- De som sliter med dette er ofte flaue over tilstanden og prøver å skjule det, oftest ved å unngå sosiale situasjoner.

- Spesielt hos ungdom kan dette være et problem, da de unngår overnattinger og sosiale sammenhenger. Hos voksne kan det også gå utover jobb og sosiale situasjoner sier Hatle.

=

Marianne Hatle, psykiater og spesialist på spiseforstyrrelser © Foto: Aleris

Godt kjent i utlandet - ikke i Norge

Selektiv spiseforstyrrelse (SED) klassifiseres under "uspesifikke spiseforstyrrelser" i Norge. Den er ikke spesifisert som "egen" spiseforstyrrelse, og er heller ingen offisiell diagnose.

- Jeg mener at det ikke er så viktig om det er en egen diagnose, men mer at man kjenner til tilstanden og kan skille mellom dette og anoreksi eller bulimi. Noen ganger kan det være en utfordring hos ungdom. De vil ofte benekte en del av symptomene på anoreksi og kan forsøke å skjule spiseforstyrrelsen bak "kresenhet". Tankeprosessen som ligger bak disse sykdommene er forskjellige, og dermed også behandlingstilnærmingen. Det er også viktig å forstå at de som sliter med SED ikke er "sta" eller "vanskelige", men at dette er hemmende tilstand for dem, sier psykiater og spesialist på spiseforstyrrelser Marianne Hatle (bildet).

- Det er viktig at foreldre ikke overreagerer på det som hos de fleste små barn er en normal kresenhet i matveien og som går over av seg selv. Man bør stadig forsøke å introdusere nye typer mat hos barn, og lage en avslappet stemning rundt matbordet. Å problematisere det som hos de fleste barn er normal atferd, kan være med på å skape et problem. Imidlertid bør man være oppmerksom på betydelig endrede matvaner, vekttap, samt fokus på vekt og sunnhet eller slanking hos eldre barn og ungdom. I disse situasjonene er det viktig å utelukke anoreksi og bulimi, dette er tilstander som medfører at man raskt må få profesjonell hjelp, sier Hatle.

Ingen vet hvorfor

- Man vet ikke sikkert hvorfor dette oppstår. Det er som oftest ingen traumer eller alvorlige hendelser som forårsaker tilstanden. Den kan forekomme med andre psykiatriske tilstander, som angst eller autisme, men som oftest er det en isolert tilstand, forklarer Hatle.

- Noen beskriver hendelser der de har fått en spesifikk type mat i halsen, som gjør at de unngår mat som har samme konsistens. Noen har hatt et problematisk forhold til mat som barn, med magesmerter eller andre fysiske tilstander. Mange beskriver at det primært er konsistensen av mat man unngår, mer enn smaken, sier hun.

Mange barn er selektive med maten, som oftest er uproblematisk og går over av seg selv.

- Men noen ganger kan man se at tilstanden fortsetter og forekommer i ungdommen og voksen alder.

- De er ikke kresne bare for å være sta, sier forsker Nancy Zucker ved Duke University.

Hun mener ekstremt kresne voksne med SED oppfatter mat annerledes enn resten av befolkningen, og at de ikke kan hjelpe for at de blir kvalme av mat:

Mens de fleste av oss spiser det meste med unntak av noen få matvarer, er situasjonen snudd på hodet for personer med SED. De opplever at det er umulig for dem å spise det meste av mat og har bare noen få matvarer de klarer å spise.

Her kan du teste ditt forhold til mat.

Ikke logisk

Forskerne har vurdert om SED-personer kan være såkalte supersmakere som oppfatter alle smaker mye sterkere enn andre.

- Men det forklarer ikke selektiviteten, sier Zucker.

- Sterke smaker er ikke nødvendigvis vonde smaker, og få supersmakere er kresne.

"Rune" får det heller ikke til å rime på et logisk nivå.

- Jeg spiser bare det jeg føler jeg kan spise, om jeg kan si det sånn. Jeg har alltid tenkt at jeg spiser mat som øynene mine liker å se, sier han.

- Men det er logiske brister. Jeg spiser for eksempel karbonadedeig i ulike former, men ikke laks, kylling, eller koteletter - som egentlig ser mer tiltalende ut. Jeg antar at det er luktesansen som trår til.

Sosialt hemmende

Ofte danner mat grunnlaget for sosiale sammenhenger, noe som kan være en utfordring for personer med ekstrem kresenhet. Dette kan oppleves som hemmende eller flaut, og mange forsøker så godt de kan å komme seg unna situasjoner der de blir konfrontert med mat.

Også "Rune" har også opplevd at tilstanden kan by på sosiale utfordringer.

- Det kan være slitsomt i sosiale sammenhenger, spesielt store tilstelninger med for eksempel fisk som hovedrett, sier han.

- Det føles ikke noe voldsomt spennende å sitte der i voksen alder og pirke i maten i et selskap med 50-100 gjester.

Derfor spiser han nesten alltid på forhånd hvis han vet det blir servert noe han ikke kan spise.

- Jeg har ikke egentlig noen problemer med det selv, men det virker ofte som andre har det.

=

VANSKELIG: Det kan være vrient å få aksept for problemer med mat, om man er voksen og ikke liker den maten ""alle liker"". Personer med lidelsen blir som ofte møtt med fordommer, som at de er sære eller bortskjemte. © Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Dette kan hjelpe

- Jeg vil råde de som sliter med dette til å stadig forsøke nye matvarer. Begynn med det som er minst vanskelig, og jobb med stadig eksponering. Dersom man opplever situasjonen som hemmende, kan man søke hjelp, sier Hatle.

- Det er sjeldent at tilstanden fører til alvorlig helseskade, men noen kan være undervektige eller ha nedsatt allmenntilstand på grunn av feilernæring. Behandlingsmodellen som er mest hensiktsmessig med denne tilstanden er kognitiv adferdsterapi hvor man forsøker å endre tanker eller oppfatninger man har om en spesifikk type mat, samt jobber mot gradvis økt variasjon. Dersom man er undervektig er det nyttig med vektøkning som ledd i behandlingen.

"Rune" forteller at han mer eller mindre har behandlet seg selv for tilstanden, og at han er mye bedre i dag.

En lang kamp

Som voksen har han jobbet med spisevanene sine og prøvd "nye" ting servert av folk han stoler på, som nære venner og kjærester. Noen av disse rettene og matvarene er nå en del av hans daglige meny. Andre klarer han fortsatt ikke fortære.

I dag spiser "Rune" en relativt variert diett, som på overflaten ikke skiller seg nevneverdig ut.

- Personlig har jeg forandret mine matvaner bevisst og ubevisst siden slutten av tenårene, da jeg spiste mye junk. Jeg spiser fortsatt søte pålegg til tider, men langt fra daglig. Fast food forekommer, men sjeldent. Jeg spiser mye grønnsaker og tidvis okse- og svinekjøtt i små mengder. Fisk og fugl takler jeg ikke, selv om jeg synes noe av det smaker ok. Blir rett og slett uvel hvis jeg spiser det.

- Frossenpizza har jeg unektelig sansen for! Ellers prøver jeg å få tid til å lage mest mulig fra bunnen av når jeg spiser hjemme. Men jeg spiser for det meste ute, og da velger jeg restauranter av høy kvalitet.

- Fordi jeg har jobbet med å utvide hva jeg klarer å spise, er situasjonen som 34-åring, sammenlignet med livet som 22-åring, atskillig lettere.

Likevel kan andres kommentarer kan fortsatt trigge følelser.

- Idiotiske spørsmål fra eventuelle medgjester kan provosere meg. Men jeg setter dem fort på plass. Så per i dag synes jeg absolutt ikke dette påvirker livet mitt negativt. Jeg har personlig aldri har skammet meg over det, har alltid ment at det er en ærlig sak å velge hva man putter i sin egen munn ... uansett hva andre "selvutnevnte bedrevitere" måtte mene.

Stigmatiserende

- Å spise på restaurant eller å komme i et middagsselskap er et mareritt for meg, skriver "Anscombe" på Kvinneguiden.no.

Anscombe skriver at redselen for det sosiale stigmaet og følelsen av å være en "særing", "en som gjør seg vanskelig", eller det at hun kan såre verten, overskygger gleden hun har av det sosiale fellesskapet.

Opp gjennom årene har også "Rune" hørt frasene.

- Det er blitt kommentert så lenge jeg kan huske, og det er blitt sagt på de fleste måter, sier han.

Noen av de vanligste frasene er "stakkars deg, du aner ikke hva du går glipp av", "er ikke det litt uhøflig å ikke spise det man får servert", "kom igjen smak på der - jeg lover deg det er godt, gir deg 500,- kr hvis du tar en bit", "hæ, hvorfor spiser du ikke det?", "har du ikke smakt på det engang, hvordan kan du vite at du ikke liker det da?".

Det norske ordet kresen slekter på det norrøne krás, som betyr "velsmakende rett".

Men i dag assosierer de fleste dette ordet med flere negative trekk, som at man er sær, bortskjemt eller lite åpen for å prøve nye ting. Definisjonen på "kresen" er ifølge ordbok.no "forvent når det gjelder mat". Ordet "forvent" er synonymt med "bortskjemt, kresen".

- Føler du at dette stemmer, at du er bortskjemt?

- Det er vanskelig å svare på fordi jeg hadde en mor som lot meg velge selv og en far som dyttet i meg ting. Jeg tror det er veldig individuelt, og om man presser i barna mat kan det slå begge veier. Faren min dyttet blant annet i meg poteter, noe jeg hatet da. Men i dag er poteter noe av det bedre jeg kan spise. Samtidig kan jeg identifisere meg med at maten frister mindre når man blir tvunget til å spise den.

Idiotiske spørsmål fra eventuelle medgjester kan provosere meg. Men jeg setter dem fort på plass.

Åpenhet hjelper

De amerikanske forskerne ser av svarene i spørreundersøkelsen at det kan være vanskelig å leve med selektiv spiseforstyrrelse, og at de rammede ofte presenterer ulike unnskyldninger når de blir konfrontert med mat.

- Som regel unngår jeg det, finner på en eller annen unnskylding for å holde meg hjemme. Dette gjør at det blir vanskeligere å få venner, og jeg føler meg enormt mislykket, skriver Ascombe.

Også "Rune" har noen forklaringer på lager.

- Jeg er flink til å informere folk som ikke kjenner meg så godt om mine utfordringer i matveien når jeg blir invitert på middag. Så det er sjeldent noe problem ved små tilstelninger. Ettersom jeg har hatt disse utfordringene i en årrekke lar jeg meg sjeldent affektere av eventuelle negative reaksjoner, og møter ofte forståelse når jeg forklarer kort hvorfor jeg dessverre ikke klarer å spise alt mulig. Nesten alle har noe de ikke takler å putte i munnen og nevner ofte dette som "støtte".

Han sier han er flink til å formidle årsaken til verten på en måte som gjør at vedkommende forstår at det ikke er kokkekunnskapene som gjør at jeg avstår.

- Jeg forklarer at det er en kombinasjon av mentale og fysiske sperrer som dessverre gjør at jeg ikke kan spise alt som regnes som godt og eller normalt.

Men også "Rune" har servert hvite løgner.

- Jeg har blant annet hevdet at jeg er vegetarianer eller allergiker, ved enkeltanledninger når jeg har blitt "tatt på senga" og havnet i tilstelninger hvor det serveres mat jeg ikke takler. Spesielt i utlandet hvor folk virkelig blir fornærmet og såret hvis man ikke spiser det man får.

Les også:

Slik får du barnet til å spise

Dette gjør deg fortere gammel

Så mange kalorier trenger du

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!