Kan Madonna, kan jeg...
Stadig flere voksne kvinner utvikler spiseforstyrrelser.
Bildet av en ung pike med et sykt forhold til mat gjelder absolutt ikke lenger. En fersk undersøkelse fra British Dietetic Assosciation viser at 10 prosent av kvinnene som søker hjelp for spiseforstyrrelser i Storbritannia har passert 40 år.
Det er en dramatisk utvikling - og den har utkrystallisert seg i løpet av de siste 10 årene.
Mange mener at vi kan takke TV- serier som "Frustrerte fruer" og superstjerner som Madonna for at voksne kvinner får spiseforstyrrelser. Andre hevder at det er nye levemønstre som trigger tendensene, blant annet at dagens middelaldrende kvinner har droppet ukledelige forklekjoler til fordel for klær i samme snitt som sine unge døtre.
Uvanlig - men vanligere
Marianne Hatle (43) er psykiater og spesialist på spiseforstyrrelser med poliklinisk praksis på Volvat Medisinske Senter i Oslo. Etter nesten 12 års erfaring både i USA og Norge er hun langt på vei enig i den britiske undersøkelsen.
- Internasjonale tall viser at det er to til fire ganger så mange kvinner fra 35 år og oppover som behandles for spiseforstyrrelser i dag, sammenlignet med for fem til 10 år siden, sier Hatle.
- Det er riktignok ikke noe stort, kontrollert studie som ligger bak, men all klinisk erfaring tilsier dette, sier psykiateren og spesialisten.
- Det er ikke direkte vanlig at kvinner på 40 pluss utvikler spiseforstyrrelser som de ikke har hatt tendens til fra før.
Likevel er det noe i tiden som gjør at det likevel er vanligere i dag enn tidligere, mener hun.
- Spiseforstyrrelser stikker dypt - og handler om helt andre ting enn media og kjendiser, i utgangspunktet. Det dreier seg først og fremst om dårlig selvfølelse og kroppsfølelse. Arvelige faktorer kan også bidra. Bildet er sammensatt.
Sårbar fase
- Men omgivelsene spiller også en rolle. Det stilles store krav til både kvinner og kvinner, og middelaldrende kvinner er i en spesielt sårbar fase. Den første ungdommen er over, man blir eldre - og vitaliteten og attraksjonsverdien blir mindre. Barna flytter hjemmefra. Mange går gjennom samsamlivsbrudd og starter kanskje på nytt med en ny partner. Alt dette kan rokke ved tryggheten og fremprovosere gammel angst, sier Hatle.
- I de fleste tilfeller drar kvinnene med seg destruktive spisemønstre fra ungdommen. Man antar at 60-70 prosent dreier seg om pasienter som enten har fått tilbakefall fra en tidligere forstyrrelse eller de har hatt den siden ungdomsårene. Men for ca. 30 prosent dreier det seg om nyoppståtte lidelser, sier Hatle.
Mangelfullt tilbud
- Mange faller mellom flere stoler i det offentlige helsevesenet. I forhold til problemet er det fortsatt for liten kompetanse, selv om det finnes gode behandlingstilbud, for eksempel på Modum Bad. Men køene kan til tider bli lange - og man kan bli veldig syk før man fanges opp, sier Marianne Hatle.
Selv jobber hun med kognitiv adferdsterapi og har også ernæringsfysiolog og medisinske spesialister med på laget, all den tid spiseforstyrrelser ofte fører til andre skader i kroppen. Når dette eventuelt oppstår, er individuelt. Noen ganger tar det kort tid, andre ganger kan det gå år.
Store mørketall
- Utsiktene til å bli bra er avhengig av hva slags behandling man får - og hvor tidlig i løpet man får denne behandlingen. Hva slags spiseforstyrrelse man har, spiller også en rolle. Bulimi er mer utbredt enn anoreksi, men kan være enklere å behandle Spiseforstyrrelsene kan dessuten overlappe hverandre. Det er ikke uvanlig å gå fra å være anorektiker til å begynne å spise - for så å kaste opp maten, sier Hatle.
- Jo raskere man erkjenner problemet og kommer til behandling, jo bedre er prognosen. Voksne kvinner med nyoppståtte spiseforstyrrelser er enklere å behandle enn de tilfellene der forstyrrelser har vart i årevis. Uansett alder blir ca. 60 prosent av dem som får behandling helt bra og 20 prosent blir betydelig bedre. Men man regner med at ca. 20 prosent ender opp som kroniske.
- Spiseforstyrrelser i alle aldre er underbehandlet. Det finnes mange grader og veldig store mørketall. Sannsynligvis ser man bare toppen av isfjellet, sier Marianne Hatle.
– Jeg kunne aldri bli tynn nok
– Nå er jeg fin, tenkte jeg da jeg kom inn i buksene til min 15-årige sønn. Det forteller "Henriette".
"Henriette" var en slank og vellykket kvinne i begynnelsen av 40-årene. Hun var entusiastisk og engasjert i jobben sin, tok videreutdanninger, var gift med en kjekk og sporty mann og hadde flinke barn. Materielt sett hadde hun det bra.
Men få var klar over at hun spiste minimalt, tok avføringspiller og var dypt deprimert.
Den viktige fasaden
- Jeg har alltid forbundet det å være slank med å være vellykket. Hadde jeg en kilo eller to for mye over magen, fikk jeg panikk. En slank kropp signaliserte at jeg hadde kontroll på meg selv og livet mitt - og at jeg til og med var en misunnelsesverdig person. Aller helst ville jeg ha klær i størrelse 34 eller 36, forteller hun.
Hadde hun hatt tilløp til spiseforstyrrelser som yngre, tok hun seg alltid inn igjen. Skikkelig fare på ferde ble det aldri før hun hadde passert 35.
Hun var dobbeltarbeidene - skulle rekke alt både hjemme og på jobb - og stilte opp på alle arrangementer hun hadde tid til. Hun svelget frustrasjonene og var snill og overbærende.
En krise i ekteskapet utløste spiseforstyrrelsene.
- Jeg merket at jeg mistet styringen. Men hadde jeg ikke kontroll på noe annet, så hadde jeg i alle fall kontroll på kroppen min. Dessuten hadde jeg en forestilling om at bare jeg var tynn nok, ville problemene mine løse seg lettere, sier hun
Samtidig var hun forferdelig sliten og det bidro også til ytterligere vektnedgang.
- For å prøve å finne tilbake til hverandre, begynte mannen min og jeg å jogge sammen om kveldene. Jeg var så liten og lett i kroppen, husker jeg, at jeg følte jeg fløy gjennom luften og kunne jogge i timevis.
- Men mye er også slettet fra hukommelsen. Denne sommeren husker jeg ikke stort av i det hele tatt. Jeg brukte vel alt jeg hadde av energi på å holde hjernen i gang og komme gjennom dagen, forteller hun.
Lagt inn
Et halvt år senere ramlet hun og slo seg. Legen som undersøkte henne, så situasjonen. Han sendte Henriette direkte til psykiatrisk poliklinikk. Her fikk hun beskjed om at dersom hun ikke hadde lagt på seg en kilo innen en uke, måtte hun legges inn.
- Da uken var gått og jeg kom tilbake, hadde jeg gått ned ytterligere én kilo i stedet. Da jeg ble innlagt for første gang i februar, veide jeg 44 kilo.
Hun fikk elektrosjokk mot depresjon, fordi det var på depresjon fokuset lå. Spiseforstyrrelsene forsvant i de andre problemene, og Henriette slapp å ta noe standpunkt til dem.
- Jeg innrømmet vel fortsatt ikke at jeg hadde noe spiseproblem, sier Henriette.
Hun tror også dét er årsaken til at hun fikk tilbakefall få måneder etter at hun ble utskrevet. Da begynte hun å sulte seg og ta store doser med avføringspiller igjen.
Det var mens hun lå på sykehuset igjen at mannen kom på besøk og erklærte at han ville flytte hjemmefra. Hun kom hjem til et hjem i sorg, og hadde to tenåringsbarn som trengte henne.
Den flinke og pliktoppfyllende Henriette ble tatt frem igjen. Nå vekslet det mellom delvis sykemeldinger og hardjobbing. I perioder kunne hun jobbe opptil 150 prosent.
Noen år senere sprakk det nok en gang. Henriette måtte etter hvert legges inn igjen. Men denne gangen grep personalet også tak i anoreksien hennes.
For første gang var hun åpen om spiseforstyrrelsene.
- En dyktig psykolog snudde tankegangen min. «Hvorfor er du et offer?», spurte hun.
- Ja, for det var nettopp hva jeg hadde vært, både for andres forventninger og mine egne krav.
En daglig kamp
- I dag etter flere år med jevnlig oppfølging av psykolog og psykiater, har jeg omsider forstått verdien av å ta vare på meg selv. At det faktisk er lov å ha det godt, selv om man ikke er fullkommen og sylslank.
- Nå veier jeg 62 kilo - og det er vel bortimot perfekt til høyden min. Men jeg må innrømme at jeg tidvis føler meg ubekvem. Det hender fortsatt at jeg tenker; «Så flott jeg hadde blitt om jeg bare hadde gått ned noen få kilo»
- Disse tilbøyelighetene må jeg leve med lang tid fremover - og til tider vil spiseforstyrrelsene fortsatt være en daglig kamp. Men så lenge jeg vet dette - og er i stand til å innrømme det overfor både meg selv og omgivelsene mine, er det heller ingen fare, sier Henriette.
Friskere med barn
Forskere ved NTNU i Trondheim har fulgt 1 206 kvinner, som i utgangspunktet var barnløse, gjennom seks år.
Da kvinnene fikk barn viste de færre symptomer på spiseforstyrrelser. Forskerne tror det skyldes endring i vaner og mindre alkohol.
Hvorvidt det samme mønsteret er å finne i utlandet hvor den sosiale velferden med hensyn til mor og barn er dårligere utbygd, er imidlertid mer usikkert, melder Reuters Health Information.
Den ferske undersøkelsen er publisert i International Journal of Eating Disorders.
Her får du hjelp
Modum bad
Mange års erfaring i behandling av spiseforstyrrelser. Rundt 60 pasienter får behandling hvert år. Et nytt program, tilpasset kvinner med barn, gir plass til 16 pasienter i året. Behandling én uke i måneden i seks måneder. Søkes gjennom fastlege/ behandler, går via helseforetaket (distriktspsykiatrisk sykehus eller psykiatrisk sykehus) som pasienten tilhører.
For nærmere informasjon kontakt www.modum-bad.no. Tlf.: 32 74 97 00
Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad
Tilbyr spesialisert behandling til pasienter med alle former for spiseforstyrrelser. 17 behandlingsplasser for døgnkontinuerlig behandling og muligheter for oppfølging utenforn senteret. Behandlingen dekkes ved at lokale helseforetak kjøper plass etter henvisning og vurdering fra spesialhelsetjenesten.
For nærmere informasjon kontakt: www.capioanoreksisenter.no. Tlf.: 69 36 71 00
RASP - Regional avdeling for spiseforstyrrelser
på Ullevål universitetssykehus Tilbyr 20 døgnplasser for barn/ungdom og voksne med alle typer spiseforstyrrelser. Før henvisning skal behandling ha vært prøvd i spesialhelsetjeneste
For nærmere informasjon kontakt: www.ulleval.no. Tlf.: 23 01 62 30/23 01 62 37
Volvat Medisinske Senter
Har behandlingstilbud til anoreksi- og bulimipasienter, blant annet et 12- ukers behandlingsprogram for bulimi. Både familieterapi, individuell terapi og kostholdsveiledning benyttes i behandlingen. Behandlingen er poliklinisk og utgiftene dekkes av den enkelte pasient
For nærmere informasjon kontakt www.volvat.no . Tlf.: 22 95 76 21