Et år siden 22/7

Svømte for mamma og pappa

16 år etter at hun flyktet fra krigen i Sarajevo, flyktet Emma Martinovic (19) fra kulene på Utøya.

ETT ÅR ER GÅTT: Første gang Emma var tilbake på Utøya, la hun ned blomster for å hedre dem som så grusomt ble drept i fjor sommer.
ETT ÅR ER GÅTT: Første gang Emma var tilbake på Utøya, la hun ned blomster for å hedre dem som så grusomt ble drept i fjor sommer. Foto: Foto: Bjørn Moholdt
Sist oppdatert

Utøya, 22. juli 2011

Emma står ved vannkanten og forstår at hun må ta sjansen, at hun må svømme for å berge livet. Hun er ingen god svømmer, det regner og er kaldt.

- Sa ikke pappa en gang at vannet blir varmere når det regner? Hun kler av seg, står igjen i undertøyet, putter bankkortet i BH-en og setter sin lit til pappas ord. Så sender hun tekstmeldinger til foreldrene, lillebror Emil og bestevennen Robin (Rondestvedt).

Hun går prøvende ut i vannet. Det er hutrende kaldt. Vil hun fryse i hjel?

Vennesla 22. juli 2011

Hva har vi lyst på i helgen, mon tro? Emmas pappa Dzemal Martinovic (53) sjekker utvalget av matvarer på Prix. Etter 17 år i Norge kjenner han fortsatt på gleden over å bo i et velfungerende land. Minnene fra hjembyen Sarajevo i 1995, da krigen i det tidligere Jugoslavia nærmet seg slutten, sniker seg nok en gang tilbake.

Granatene regnet over byen. Serbisk artilleri bombet hovedstaden kontinuerlig med dødbringende kraft. Tusener ble drept. Familien hans og de andre muslimske bosnierne var omringet. Den vel tre år lange krigen var på sitt verste. Selv for ham, som en gang var kaptein i militæret, var den uforståelig og rå. Fanget i byen var innbyggerne ute av stand til å forsvare seg, og det var stor mangel på mat og vann.

På Prix denne fredagen legger Dzemal to pakker med pølser i handlekurven. Det er bare sønnen Emil (16), kona Olivera (37) og han som er hjemme denne helgen. 18-åringen Emma er på AUF-leir på Utøya.

Husker Emma den gangen han kom jublende hjem med fire pakker pølser i Sarajevo?

Riktignok kostet de 400 kroner pr. stykk på svartebørsen, men det var likevel en seier. Med alle snikskytterne på lur var jakten på mat og drikke som en russisk rulett, et livsfarlig spill om å overleve. Emma, som var to år og aldri hadde sett en pølsebit, hoppet lykkelig omkring i den lille leiligheten med fangsten. Hunden deres, den svære schnauzeren hun var så glad i, pilte etter. Plutselig glefset den i seg godsakene.

UTØYA-BÅNDET: - Jeg vil ha det på til det slites av. Det er en del av meg, sier Emma om det oransje båndet hun har rundt høyre håndledd.
UTØYA-BÅNDET: - Jeg vil ha det på til det slites av. Det er en del av meg, sier Emma om det oransje båndet hun har rundt høyre håndledd. Foto: Foto: Bjørn Moholdt

Selv kastet han seg over hunden og nærmest gravde maten ut av kjeften på den mens jentene hans strigråt. Skal han le eller grine over et sånt minne?

Familiefaren kjenner i stedet på gleden over at de er trygge. Veien til Norge, et demokrati han med sine politiske interesser setter høyt, var verdt risikoen de tok ved å rømme. En livsfarlig flukt fra bomber, granater og kuleregn.

- Det er flaks at vi lever.

Dzemal takker taust en Gud han ikke tror på, før han hentes tilbake til nåtiden av telefonen som vibrerer i jakkelommen. Kona ringer.

- Regjeringskvartalet er bombet! Forteller hun.

Dzemal haster hjem fra butikken, hjem til Olivera og Emil. Sammen setter de seg numne foran TV-skjermen og suger til seg nyhetene.

- Vi bør nok ringe Emma, mener Olivera.

- Mange av ungdommene på øya har jo foreldre og kjente i Regjeringskvartalet. De har sikkert hørt hva som har skjedd og er redde.

Da tikker det inn en melding på Dzemals mobil: «De skyter på Utøya, det er en som er kledd i politiuniform. Vi er 4 stk. gjemt.»

- Hva?

Meldingen er fra Emma, og den er ubegripelig.

- Skyting på Utøya?

KJÆRLIGHET: - Pappa og jeg er veldig like, akkurat som mamma og Emil er det. Sammen utfyller vi hverandre og er for meg en drømmefamilie, sier Emma.
KJÆRLIGHET: - Pappa og jeg er veldig like, akkurat som mamma og Emil er det. Sammen utfyller vi hverandre og er for meg en drømmefamilie, sier Emma. Foto: Foto: Bjørn Moholdt

Olivera begynner å gråte. Barnet deres er i fare. Med en motorikk som er unormalt treg er Dzemals første reaksjon å ringe til Emma. Før han kommer så langt, popper det opp en ny melding.

«Ikke ring meg!»

Det er så likt dem, far og datter, mentalt å være på nett.

- Men hva skjer egentlig?

Han ringer venner i Arbeiderpartiet, han ringer Emmas sjef på Lensmannskontoret i Søgne, han ringer alle som står oppført i adresseboken uten å bli klokere. Ennå har ingen andre svar å gi enn at de er sjokkert. Minuttene er lange som timer.

- Lever Emma?

Utøya, 22. juli 2011

Emma lar seg gli ut i vannet og svømmer. Hun flyter på ryggen og ser innover mot øya. Der står han, den lysluggede jævelen i politiuniform.

«POFF!» En gutt rett foran henne i vannet blir skutt. Blodet strømmer ut. Emma svømmer fortere, hiver etter pusten.

Da ser hun en kompis hoppe i vannet. «POFF, POFF!» To skudd treffer ham i hodet, midt i spranget.

- SVØM ELLER LØP!

Hun skriker det ut, ser ben og armer stikke ut fra bergknausene, men det er for mye lyd til å bli hørt, altfor mange skudd som smeller, og rett over hodene deres dundrer et helikopter.

- Hvorfor kaster de ikke ut redningsvester?

Emma puster for fort. Hvorfor vil hodet hennes bakover hele tiden? Det gjør så vondt i kroppen. Nå må hun ikke få panikk. Emma kaver i vannet, gulper i seg store mengder og raper. Øynene dupper. Skal hun bare lukke dem?

ET EVIG BEVIS: Emma reddet to personer og fikk, sammen med 103 andre, en hedersmedalje.
ET EVIG BEVIS: Emma reddet to personer og fikk, sammen med 103 andre, en hedersmedalje. Foto: privat

Hedersmedalje for tapperhet

Den 2. juni mottok Emma Martinovic hedersmedalje på Sundvolden Hotel, med Deres Kongelige Høyheter Kronprinsen og Kronprinsessen til stede, for å ha reddet to mennesker den 22. juli i fjor.

I alt 103 personer fikk medaljer for å ha berget liv knyttet til Utøya-tragedien. Alt fra hytte- og campinggjester, fastboende, tilfeldig forbipasserende og medlemmer av AUF. Et bredt utvalg av befolkningen, bosatt i 20 av landets kommuner, fra Rana i nord til Stavanger i sørvest.

Bak sto Norges Livredningsselskap i samarbeid med Hole kommune.

- For meg var hedringen en stor opplevelse, forteller Emma.

- Da Kronprinsen takket oss for innsatsen, begynte jeg å gråte. Et godt tegn.

Den største opplevelsen den dagen var likevel å møte min redningsmann Thomas igjen. Vi rakk ikke å dele mange ord, men holder kontakten. Båndet jeg føler til ham, varer livet ut, sier hun takknemlig.

Emma har også kontakt med gutten og jenta hun selv berget.

- EMMA! Jeg klarer ikke!

En yngre jente bak henne roper. Emma biter tennene sammen.

- Pust, pust for meg og pust for deg, puuuust, jeg kommer!

Emma får jenta til å henge seg på skuldrene hennes og ber henne padle med bena. Det er tungt, men hun stålsetter seg ved å tenke «ett svømmetak for pappa, ett for mamma, ett for Emil, ett for Robin...» Hun ser dem for seg på land. Igjen raper hun, surt og tungt. Kroppen er fylt opp med vann.

«Det er pappa sin dame, det», sier hun ironisk til seg selv.

Vennesla, 22. juli 2011

Skjer virkelig dette i Norge? Hele nasjonen er jo tatt på sengen! Uvirkelige meldinger om dramaet på Utøya fortelles på fjernsynet mens Dzemal går urolig frem og tilbake på gulvet.

Han minnes hvordan han med list og lempe klarte å betale sin gravide kone og lille Emma ut av Sarajevo, og videre til Zagreb hvor de ventet på ham. Derfra flyktet de ut av landet. Å komme til Norge, landet han trodde var det tryggeste i verden, var å få livet i gave på nytt. Og nå kjemper Emma, den lille jenta hans, for livet på en hjerteformet øy i Tyrifjorden? Ufattelig!

Husker Emma skuddene fra barndommen der hun løper? Han klapper sønnen på hodet og folder armene rundt sin kone, men det er ingen ro, ingen trøst å finne for noen av dem. Uvissheten er blytung.

«Flere har lagt på svøm fra Utøya», hører de nyhetsoppleseren.

- Emma er jo så dårlig til å svømme!

Foreldrene knuger hverandres hender. Litt senere får de en melding fra datteren, som bekrefter at hun er én av dem som tar sjansen og svømmer. Står valget til ungen deres mellom å bli skutt eller drukne?

Utøya, 22. juli 2011

- Emma, du blør i armen! sier jenta hun prøver å redde.

Hun ser på den venstre armen sin, tenker: «Så det er derfor den gjør vondt.» Hun tvinger armen inn i enda et svømmetak. Øyeblikket etter svømmer en liten gutt opp til dem.

- Pappa er død, forteller han.

- Svøm for pappa'n din og se deg ikke tilbake, trøster Emma.

- Jeg trodde politiet var snille, jeg, sier gutten og svømmer videre med dem.

Hittil har hun kjempet hardt for å holde hodet over vannet. Nå dukker hun det raskt under for å skjule tårene. Kort tid etter ser hun den, en hvit, liten båt som nærmer seg.

Emma ber de to andre trå vannet mens hun svømmer alene bort til båten. Kan det være et lokketriks fra ham som skyter? Hun ser kritisk på båtføreren.

- Du er trygg nå, sier han.

Trygg? Det lød forlokkende godt. Intuitivt bestemmer hun seg for å stole på ham, har ikke annet valg. Kroppen er tung som bly. Det skal vise seg at hun har svømt i rundt to timer. Hun lar seg hale om bord og inn i en klem.

- Er det flere der ute? spør redningsmannen.

Hun nikker og roper til de to hun har hjulpet.

- Kom, kom, det er trygt!

Jenta hun hadde på skuldrene, og den lille gutten, blir også hentet om bord. Det er flere fra Utøya i båten. Alle gråter, mange skriker. Emma sitter der stille, sammenkrøpet i bunnen. Det skytes fortsatt. Hvorfor tar turen inn til land så lang tid? Den oppleves som en evighet.

Først da hun står med bena på bakken, og snille, ukjente armer tuller henne inn i håndklær og tepper, kollapser hun. Siger sammen, gråter og skriker:

- Vi skal hjem, jeg er trygg, endelig er vi er trygge!

Ringerike Sykehus, Hønefoss, 22. juli 2011

Emma blir kjørt direkte til sykehuset. Hun har et hull i den ene armen, er skutt. Der får hun utdelt en hvit bukse og et par hvite plastsandaler.

SMILET: - Min beste medisin for å komme meg videre, er å møte verden med et smil. Kanskje vil de grusomme minnene blekne noe i lyset av smil, samhold og nestekjærlighet?
SMILET: - Min beste medisin for å komme meg videre, er å møte verden med et smil. Kanskje vil de grusomme minnene blekne noe i lyset av smil, samhold og nestekjærlighet? Foto: Foto: Bjørn Moholdt

«Buksen er altfor stor», tenker hun forfengelig, betrakter seg selv i speilet og gnir vekk sminkerestene i ansiktet.

Ut av den våte BH-en faller bankkortet. Hun hadde bedt alle ta med et ID-kort før de la på svøm. Var hun så rasjonell? «Impulshandlinger redder liv», kan hun høre faren si.

Dessuten, hun jobber tross alt på et lensmannskontor og er godt skolert. På sykehuset blir hun pakket inn i myke, varme dyner.

- Kulen har falt ut, konstaterer legen som undersøker henne.

Han mener prosjektilet må ha mistet fart og kraft i vannet. Heldigvis, det vil leges raskt.

Med pinsett pirker han ut slaggrestene i armen. Hun får blodtilførsel og varmen tilbake i kroppen. Deretter får hun låne en telefon for å ringe hjem.

- Hei, det er bare meg, jeg har det fint, ringer senere, sier hun kjapt og legger på.

Det var moren som svarte, hun gråt fælt. Emma makter ikke å trøste. Hun trenger selv tid på å forstå hva som har skjedd. «Nå vet de i hvert fall at jeg lever, at jeg har det bra», forteller hun samvittigheten sin og ser på sykehusbåndet rundt hånden. Nummer tre, står det. Betyr det at hun er en av de første fra Utøya? Hva med de andre?

Kristiansand, sommeren 2012:

- Det er de to verste timene i mitt liv!

Pappa Dzemal Martinovic tar et nytt, langt drag av røyken.

- Se, jeg har fortsatt meldingene Emma sendte oss da hun var i livsfare.

Emma vrir på et slitt oransje bånd rundt høyre håndledd. Teksten «Utøya 2011» har falmet, ellers er leirbeviset slitesterkt.

- Kan du fatte at jeg holdt meg flytende i to timer, pappa? Jeg er hverken godt trent eller flink til å svømme. Eller at jeg brydde meg om sminken min? Ja, det bekymret meg faktisk at den skulle bli våt og renne utover.

Far og datter synes det er så typisk Emma at de knekker sammen i latter. Sorg og latter følger hverandre gjennom samtalen. Følelsene bobler hele tiden under overflaten, både de triste og de glade, og holder hverandre i sjakk.

Vi sitter på «Emmas benk» ved festningen i Kristiansand, et sted hun ofte søker til for å pleie det mentale såret fra Utøya.

- Å være ved vannet gir meg fortsatt glede, men når venner vil ha meg med på å bade, sier jeg nei! Jeg har ikke en gang våget å vasse.

Hun høres frustrert ut, nærmest sint. Pappas hånd finner hennes.

- Vi har alle vår måte å takle følelser på, min kjære, det får ta sin tid.

- Uansett hvor hardt jeg prøver, er det umulig å komme seg unna det som skjedde. Jeg vil videre, pappa!

Hjemme hos familien Martinovic prates det sjelden om den største massakren som har rammet Norge i fredstid.

VANNSKREKK: Frykten sitter i lenge. Vil hun noen gang våge å bade igjen? lurer hun.
VANNSKREKK: Frykten sitter i lenge. Vil hun noen gang våge å bade igjen? lurer hun. Foto: Foto: Bjørn Moholdt

- Vi prøver å hente hverdagen tilbake, forklarer Dzemal.

- Pappa og jeg er veldig like, vi kjenner helst på følelser i enerom.

- Du har jo delt tanker og følelser på bloggen din, minner Dzemal datteren sin på og kysser henne på pannen.

En bok ble det også av det, nemlig «Lever».

- Du er tapper, Emma min, klok, god og modig.

- Vel, korrigerer hun. - Hvor mange ganger har jeg ringt Lensmannskontoret i Søgne og insistert på at de tar en tur over? Fordi jeg tror «noen» er utenfor huset vårt. Jeg ser også etter gjemmesteder over alt, og begynner noen å løpe i nærheten av meg, snører angsten seg som en klo rundt strupen.

- Om jeg sover godt? Nei, nettene er verst. Da dukker marerittene opp, etseskadene mine, bildene jeg har i hodet fra flukten.

I går drømte jeg at «han» hadde stukket av fra fengselet og kom for å skyte alle på lensmannskontoret. Emma kremter hardt, som for å kvele tårene som truer.

- Jeg liker å smile!

Hun sier det med et sånt trykk at du nesten venter hun skal stampe foten i bakken også, for å understreke utbruddet.

- Jeg overlevde jo. Hadde bare ikke kroppen min vært så sliten... Skulle nesten tro jeg hadde svømt et par timer i Tyrifjorden.

Igjen er humoren der, om enn sarkastisk. Faren stryker henne over kneet og snur hodet vekk et øyeblikk. En hånd smyger inn under de sotete brillene, de som skjermer for følelsene hans. Øyekrokene blir tørket.

- Jeg er mer bekymret enn jeg later som, hvisker han journalisten i øret.

- Som familie tror jeg vi har kommet styrket gjennom året, Emma?

En spontan klem gir svaret.

- Oppmerksomheten fra kjente og ukjente har også gjort godt, mener faren.

- En dag kom en nabo, en prest, innom oss og sa at om vi ønsket å prate, sto døren hans åpen. Han kom med en syltetøykrukke. Før han gikk, sa han: «Verst er det når stillheten kommer.»

- Jeg lurer jo på hva som vil sitte igjen over tid hos Emma og de andre som var på Utøya, og hos dem som ble utsatt for eksplosjonen i Regjeringskvartalet. Jeg hører fremdeles granater når en bil bremser brått...

- Jeg klarer meg fint, pappa.

Emma smiler som hun ofte gjør, bredt og vinnende, og klapper faren på kinnet.

- Alt jeg gjør politisk i dag, som fylkesleder for AUF her i Vest-Agder, gjør jeg for de ubegripelig mange som døde den dagen. Dem må vi aldri glemme.

- Ikke deres aller nærmeste og tusener av pårørende, heller. For ikke å glemme de mange som ble skadet for livet, fysisk eller psykisk.

Pappa Dzemal Martinovic nikker og mener vi må stå sammen som nasjon, som medmennesker, slik vi rørte verden i dagene etterpå.

- Mitt livsmotto har bestandig vært: Vi kan tilgi, men ikke glemme, sier han.

- Det kan jeg dessverre ikke stå for i dag. Det som skjedde i Norge 22. juli i fjor, den ondskapen klarer jeg aldri å tilgi!

Trykk her og følg Klikk Helse på Facebook

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få ukentlige oppdateringer på epost

Les også:

- Skulle gjerne sett barna før jeg ble blind

Rune fikk brystkreft

Eggstokkreft var graviditet for Aase (46)

Sjekk om du kan gi blod

Denne saken ble første gang publisert 21/07 2012, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også