Når første skoledag ikke ble så bra

Klokken var 23:00, kvelden før den store dagen. Kvelden før første skoledag. Jeg la rent skift ned i sekkene og kjente det stakk til i brystet, som om noen slo pusten ut av meg, og hjertet begynte å dunke fortere enn normalt. Bilder, mange av dem, for over netthinnen i brøkdelen av et sekund: barn, skolen, nytt, skremmende, hva hvis...

Les også: Hjelp barnet ditt gjennom en ny start

Heldigvis varte den lille panikken ikke lengre enn et par sekunder, jeg beroliget meg selv ved å si høyt: “Så klart går det bra!”

Les også: Fem gode råd til bedre morgenrutiner

De fire vekkeklokkene jeg satte på var ikke nødvendig, to skoleklare jenter trippet på dørterskelen før den første av de hadde ringt.

I dag var dagen, endelig skolejenter. Sånn som de hadde gledet seg til denne dagen.

Vi var med hele familien, og så de to jentene, stoltere enn noen gang, bli ropt opp og ført inn i klasserommet sitt.

Latter og store smil, en elektrisitet igjennom de to kroppene. Det var alt jeg klarte å observere…

...så kom vi hjem og verden raste...

I armene mine holdt jeg den hulkende kroppen. Jeg kjente hvordan det stakk bak mine egne øyne, nå blomstret den vonde følelsen av hjelpeløshet, den vonde følelsen av å være en mamma som ikke kan strekke ut en trygg hånd, men i stedet forlate det mest dyrebare inn i en helt ny verden, mens jeg krysser fingrene for at det kommer til å gå bra.

Mellom våte tårer som trillet nedover kinnene og store hikst, begynte hun å fortelle. Jeg kjente tristheten hennes inni meg som om det var min egen, men jeg var også lettet.

Tenk å være 6 år, og skulle begynne på skolen, om du er den jenta, eller den gutten som synes det er vanskelig å snakke om de skumle følelsene vi alle sammen kan få i magen når så store endringer i livet er i ferd med å skje. For noen er det så enkelt å si: “Jeg gruer meg litt!”, mens for andre er det så vanskelig å sette ord på. Tenk å være 6 år og lage seg en detaljert forestilling over hvordan første skoledag skal bli, og så blir den, om ikke mye, men bare litt annerledes enn det man hadde tenkt. Tenk å være 6 år og føle at man så veldig gjerne vil dele noen ord, men så spør læreren noen andre enn deg, enda du var tålmodig og flink til å holde armen oppe så lenge at det føltes litt vondt. Tenk å bære på så utallig mange følelser rundt hvordan én enkelt dag i livet skal bli, i 8 uker med ferie, og så plutselig er dagen her, og like brått forbi.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Da er det ikke rart at ti tusen følelser må ut på en og samme tid. Så glad jeg er for at jeg er den hun kan rase imot, men også den som hun kan la seg bli omfavnet av til tårene strømmer og ordene til slutt får renne ut.

I kveld sier hun kanskje at hun aldri vil rekke opp armen igjen, men i morgen vet jeg at hun på nytt kommer til å prøve, for hun er ikke den som gir seg så lett.

Denne teksten ble først publisert på bloggen Speiltvillingene.

Les også: Slik blir ettermiddagskaoset en hyggelig familietid

Denne saken ble første gang publisert 21/08 2019, og sist oppdatert 21/08 2019.