GRAVID MED KREFT
– Jeg er ikke den første som har gått gravid og samtidig fått behandling mot kreft
Da Kristina Haugbjørg (20) fikk diagnosen, ble hun overmannet av frykt. Så ble hun fryktløs.
En måned etter gladnyheten om at hun ventet barn, fikk Kristina sjokkdiagnosen: ondartet brystkreft.
På et blunk var den mest intense glede erstattet av dødsangst. Kristina gråt og gråt. Hun klarte ikke å snakke. Hele hennes verden hadde rast sammen, følte hun.
- Det var et etterlengtet svangerskap. Vi hadde prøvd i nærmere et år, og siden jeg aldri ble gravid, tenkte jeg at mannen min kanskje måtte være steril. Nå skjønte jeg at kreftsykdommen trolig var forklaringen på at det hadde tatt så lang tid.
Det er flere som Kristina som opplever å få kreft mens de er gravide. Også Caja Demmink Holta klarte å bli gravid etter å ha fjernet en av eggstokkene og gjennomgått cellegiftbehandling.
Voksende kul
Ett år tidligere hadde Kristina oppdaget en kul i brystet, etter at hun sluttet å amme datteren Lillian Nathalie. Da tok hun kontakt med fastlegen i Oppdal, som sa at kulen var en tett melkekjertel. Hun fikk beskjed om å prøve å pumpe brystet.
- Jeg ignorerte dette, fordi jeg ikke hadde behov for å starte opp melkeproduksjonen igjen.
Men kulen vokste. Den ble så vanskelig å overse at det forstyrret både nattesøvnen og jobben.
Oppdaget på ultralyd
Fakta om brystkreft
- Brystkreft (cancer mammae) er en ondartet svulst. Det finnes flere typer brystkreft, de fleste utgår fra brystkjertlene. Helbredelsesmulighetene er gode - rundt 88 prosent overlever. Utsiktene er bedre dess tidligere diagnosen stilles.
- Totalt 2745 kvinner fikk brystkreft i 2009. Av disse var 44 kvinner under 35 år, 79 kvinner mellom 35 og 39 år og 165 kvinner i 40- til 44-årsalderen.
- I alderen 0-24 år var det kun to kvinner som fikk brystkreft. Fordi brystkreft opptrer så sjelden blant unge kvinner - og for å unngå å skape unødig engstelse - vil ikke Kreftforeningen anbefale brystundersøkelse før man er 35 år.
- Rundt halvparten av kvinner med brystkreft opereres med såkalt mastektomi, det vil si at brystet fjernes. Ikke alle brystkreftpasienter trenger cellegift. Noen får stråleterapi.
- Kreftrisikoen reduseres hvis man føder barn før fylte 25 år, føder flere barn, ammer, har et sunt kosthold, mosjonerer regelmessig.
Kilde: Sidsel Sandvig, Kreftforeningen
Kristina oppsøkte en ny lege. «Tett melkekjertel» var nok en gang forklaringen. Den nye legen valgte likevel å gi henne henvisning til mammografi - men siden Kristina var blitt gravid i mellomtiden, fikk hun i stedet tatt ultralyd og pistolbiopsi av brystet.
Svaret på prøvene kom noen få timer senere. Kreft.
- Det første jeg tenkte, var at jeg måtte avslutte svangerskapet. Jeg ønsket ikke å sette et nytt liv til verden dersom jeg ikke kunne ta del i dette livet selv. Jeg tenkte at mannen min hadde nok med én datter, og at det ville bli for mye for ham med to små barn.
Livredd
Kristina følte seg motløs. Frykten for en snarlig død var det eneste som fylte tankene hennes. Hun spiste minimalt og kastet opp det lille hun fikk i seg. Tårene strømmet så å si hele tiden.
- Jeg var livredd, forteller hun til Foreldre.no.
- Kreft var for meg ensbetydende med døden. Men da det hadde gått en stund, fant jeg kjemperen i meg. Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle la sykdommen få knekke meg psykisk. Og det var til stor hjelp, sier Kristina.
Føle seg frisk
- Psyken er jo halve sykdommen. Jeg valgte å føle meg frisk i stedet for å føle meg døden nær. Jeg skulle ikke la nedturene få knekke meg, forteller hun.
Det var fastlegen hennes som klarte å overbevise henne om at hun burde fullføre svangerskapet. Han mente sjansen for å bli helt frisk var god, og lovet henne tett oppfølging gjennom hele graviditeten. Hun var jo ikke den første som hadde gått gravid og fått behandling mot kreft.
Gjennom hele høsten og vinteren fikk Kristina cellegiftbehandling. Det var ikke oppdaget ny spredning.
Brystet måtte bort
Men da fjoråret nærmet seg slutten, kom det mange nye beskjeder. Cellegiften hadde ikke virket som den skulle. Det ble besluttet at hele brystet måtte fjernes.
- Jeg hadde alltid vært misfornøyd med puppene mine og tenkt at jeg ville gjøre noe med dem. Men da jeg fikk beskjeden om at ett av dem måtte fjernes, opplevde jeg det som et mareritt. Jeg hadde skjøvet bort alle slike tanker og konsentrert meg om cellegiftbehandlingen, sier Kristina.
Uten protese
Da hun brått ble kastet ut i det, rakk hun knapt å reagere.
- Hele brystet var en stor svulst. Nå som det faktisk er borte, føler jeg bare lettelse. Det gjør meg ingenting å se på arret og vise det til mine nærmeste. Jeg går heller uten den midlertidige protesen jeg har fått - enn med den. Likevel gleder jeg meg til å få en skikkelig protese, så jeg kan bruke vanlig bh og føle at jeg ser naturlig ut.
Keisersnitt
Kristinas bryst ble operert bort. Hun begynte å se fram til fødselen, som skulle skje ved keisersnitt fire uker før termin. Dagene tilbrakte hun hjemme sammen med Lillian Nathalie. Hun vasket babyklær og stelte i stand for det nye familiemedlemmet som snart skulle komme.
- Et par uker etter operasjonen ble jeg oppringt fra sykehuset igjen. De hadde funnet spredning til lymfekjertlene i det vevet som var fjernet under operasjonen.
Legene ville fremskynde keisersnittet, til bare åtte dager senere. Nok en gang måtte Kristina omstille seg raskt.
Opp- og nedturer
Hun reagerte umiddelbart med sinne og frustrasjon, og beskrev sine følelser på bloggen sin, hvor flere hundre lesere daglig får ta del i Kristinas opp- og nedturer.
Neste dag omtalte hun frustrasjonen som «gårsdagens nyheter».
I stedet bekjente hun:
«Når jeg opplever noe nytt med sykdommen, som er en så stor del av hverdagen min, har jeg mine reaksjoner. Jeg gråter, blir sint, oppgitt, frustrert og redd. Ikke minst redd! Jeg får et behov for å skrive, og det med én gang. Jeg kan begynne å skrive mens øynene enda er fulle av tårer, og jeg skriver det første som faller meg inn.»
Bloggterapi
Bloggen er blitt god terapi for Kristina. Skrivingen hjelper henne til å forholde seg til sykdommen og prøvelsene på en rasjonell måte. Nesten daglig deler hun sitater som har motivert henne til å tenke positivt og se fremover. Det følgende er signert Cayla Mills:
«You never know how strong you are until being strong is the only choice you have.»
- Usikker har jeg vært, det er klart. Men jeg fant fort styrken i meg selv og valgte å se lyst og positivt på prøvelsene. Kampen er ikke tapt før kampen er tapt, sier Kristina.
Fra Kristinas blogg
Fra Kristinas blogg:
«Sannheten er at jeg bare har én pupp. Jeg får behandling for kreft. Og livet er ikke lenger helt A4. Sannheten er at selv om jeg føler at jeg har en mangel, så får mannen min meg til å føle meg komplett. Jeg har ingen problemer med å vise mannen min det partiet hvor brystet mitt er borte. Sannheten er at brystet er verdt livet.»
- Og ingenting var egentlig forandret, selv om cellegiften ikke hadde hatt ønsket virkning. Det var jo ikke snakk om noen ny spredning.
Ekte kjærlighet
Kristina var 17 år da hun møtte ett år eldre Kim Roger Haugbjørg.
- I begynnelsen var vi bare gode venner. Men da han dro til sjøs, begynte han å sende meg meldinger, sa at han likte meg veldig godt og at han ville treffe meg når han kom hjem. Jeg tolket dette som en uskyldig flørt. Men så snart vi ble et par, følte vi at vi var som skapt for hverandre, forteller hun.
- Vi fikk barn, kjøpte hus og giftet oss i løpet av et par år. Vi fikk en tidlig start på voksenlivet, begge to. Måten vi sammen har forholdt oss til sykdommen på, har gitt oss bekreftelse på at vi er de rette for hverandre, sier Kristina.
Himmel og helvete
- Kim Roger er min klippe. Han står alltid stødig ved min side, selv om det selvsagt sliter på ham at jeg er syk. Vi har gått gjennom himmel og helvete sammen, og opplevd utrolig mye på kort tid, sier Kristina.
- Det eneste Kim Roger nekter å snakke om, er døden. Det er bare bortkastet tid i hans øyne.
Selv har Kristina valgt å se på kreften som en midlertidig fase i livet. Når hun ser fremover, er hun blitt frisk, kommet tilbake i jobb og følger barna sine til skolen. Hun ser for seg et familieliv med mye lykke og glede.
- Og jeg skal virkelig sette pris på alt som måtte komme min vei.
Mammas lille keiser
Kristina skrives inn på St. Olavs Hospital i Trondheim noen dager før det planlagte keisersnittet i svangerskapets uke 34.
Hun vet ikke hvor lenge hun må bli på sykehuset, og heller ikke hvilken plan legene har for henne de kommende ukene. Men hun føler at de kommer til å bli godt tatt vare på - hun og den nye verdensborgeren.
Når familien kommer hjem igjen til Oppdal, skal de ha med seg en liten gutt. Lykkelig og liten - og helt uvitende om den kampen moren hans har kjempet mens han har bodd i magen hennes.
Det er en tirsdag, mens vinteren er som kaldest. Kristina er i god form, og skriver et nytt innlegg på bloggen sin. Innlegget har overskriften:
«En keiser er født!».
Leve lengst mulig
Etter at vi hadde gjort ferdig intervjuet med Kristina, er tilstanden hennes blitt forverret. Nå skriver hun på bloggen sin:
"Dette er et smertehelvete uten like. Det er funnet kreft i alle ryggvirvlene, halebeinet og i bekkenet. Jeg har startet på cellegift, og etter tre cellegiftkurer skal jeg ta en ny CT for å se hvor effektiv cellegiften er.../ ...Jeg kommer aldri til å bli frisk. Per dags dato er det ingenting som kan gjøre meg frisk, jeg håper at vi kan holde det i sjakk og at jeg kan leve i mange år med spredning. ... / ... Det er nå snakk om å leve lengst mulig, med minst mulig smerter!
Følg oss på Facebook - trykk på liker!
Foreldre & Barns iPad-utgave er på over 140 sider og koster 49 kroner i Apples App Store.
Les også:
Kaja (4) glemmer kreftsmertene med musikkterapi
Magnus kan leve til han er tenåring - i beste fall
Født med hjertefeil: Så glad for å være til!
Denne saken ble første gang publisert 19/05 2012, og sist oppdatert 29/04 2017.