Hun løper raskt etter sønnen. Gangen er stakkato og full av energi.

Anne-Mette (49) er blind, men elsker å leke ute sammen med Marcus (5).

Løpeturen fortsetter oppover en slak bakke, gjennom busker og trær.

Marcus leder an, og Anne-Mette følger etter, med den hvite stokken foran seg.

Fra toppen løper de fornøyde ned igjen. Marcus plukker opp sykkelen sin og tråkker bortover gangveien og forsvinner rundt en sving. Mamma spaserer rolig etter.

- Marcus kommer alltid tilbake.

-Hvordan kan du vite det - du kan jo ikke se hvor han er?

- Jeg stoler på ham. Før vi flyttet hit måtte vi gå langs en trafikkert vei til barnehagen. Det var ikke så koselig. Jeg kunne jo ikke se om han forsvant ut i bilveien og kunne ikke la ham gå alene. Her har vi gangvei helt fram.

- Oi, der falt han!

- Ja da, men det gikk helt fint. Marcus er en tøff gutt, og som mamma hører jeg det på ham om noe er galt, sier Anne Mette og smiler oppmuntrende i retning sønnen.

blind mamma, barn,oppdragelse

SPORTY: Alle i omgangskretsen er vant til at Anne-Mette er blind. Det er også Marcus. Han har aldri hatt en mamma som kan se. © Foto: Gry B. Traaen

blind mamma, barn,oppdragelse

MEDFØDT: Anne-Mette er født med dårlig syn, og 23 år gammel ble hun blind. © Foto: Gry B. Traaen

5 tips om du møter foreldre med synshemninger:

1. Når du hilser, si gjerne: Hei, det er Marianne, mamma til Matteus.

2. Send gjerne e-post eller sms med beskjeder og invitasjoner til bursdager eller lekedate.

3. Når det er mange mennesker til stede, er det hyggelig at du tar kontakt.

4. Transport til fritidsaktiviteter er et stort problem for foreldre med synshemming. Dere kan for eksempel bytte tjenester. Noen kjører og andre baker kaker eller vasker fotballtrøyer.

5. Er det noe du er usikker på eller ønsker å spørre om, ta direkte kontakt med personen det gjelder. Du trenger ikke gå via assistenten.

Lar seg ikke stoppe

Anne-Mette bruker mørke briller og kan skimte lys og skygge. Hun er født med dårlig syn, og 23 år gammel ble hun blind. Hun er utdannet psykolog ved København universitet, som første blinde student. På universitetet fikk hun klar beskjed om å finne noe annet å studere, men hun nektet å gi seg. Standhaftigheten hennes er en viktig del av Anne-Mettes personlighet. I dag har hun en doktorgrad og jobber som psykologspesialist på TRS kompetansesenter ved Sunnaas sykehus. Hun har skrevet et veiledningshefte for foreldre med synshemning, basert på intervjuer med 46 familier.

- Jeg er praktisk og systematisk - og det var sånn jeg bestemte meg for å løse utfordringene som kunne komme med Marcus, sier Anne-Mette.

I den lyse terrasseleiligheten på Skøyen i Oslo er hun lommekjent. Her bor hun sammen med sin britiske ektemann, Paul G.R. Bowen, og sønnen Marcus. Hun loser oss inn i stuen, henter kaffe og skjenker stødig i kaffekoppene, før hun setter seg ned i lenestolen og forsøker å tegne et bilde av livet som blind mamma.

- Hvordan reagerte folk da du ble gravid?

- Marcus var ikke planlagt, men han var absolutt ønsket da det viste seg at vi var gravide. Svangerskapet gikk fint, og vi fikk stort sett positive tilbakemeldinger. Og om noen tenkte noe annet, sa de det i alle fall aldri til Paul eller meg.

Holdt på å dø

En søndag i juli 2008 ble Marcus født. Den store dagen skulle bli mer dramatisk enn noen kunne forestille seg. Veene startet tidlig om morgenen, og utpå ettermiddagen dro Anne-Mette og Paul til Ullevål sykehus. Etter fem timer fikk hun endelig holde den lille gutten sin i armene.

- Førsteinntrykket av Marcus var en sterk og livsglad gutt. Han fant raskt fram til brystet og sugde sultent, sier Anne-Mette og ler. Tjue lykkelig minutter fikk de sammen, før Anne-Mette plutselig fikk voldsomt vondt i magen. I hui og hast ble hun kjørt inn på intensivavdelingen, og pappa Paul og den nyfødte gutten ble overlatt til seg selv.

Det viste seg at Anne-Mette hadde en livstruende form for svangerskapsforgiftning, såkalt HELLP-syndrom.

Tips for foreldre med synshemning

Mange svaksynte stiller seg en rekke spørsmål i den forbindelse med å stifte familie. I veilledningsheftet "Foreldre med synshemning" har Anne-Mette Bredahl intervjuet 46 familier og skriver blant annet om disse utfordringene:

  • Hvordan du skifter bleier enklest mulig og gir barnet mat
  • Hvordan du som synshemmet best mulig stimulerer barnet ditt
  • Hvilke typer barnevogner som er best når du bruker mobilitetsstokk eller førerhund
  • Hvordan du kan sikre hjemmet ditt for å redusere faren for ulykker
  • Hvordan du kan klare å passe på barnet på lekeplassen
  • Hvordan du kan hjelpe barna med lekser
  • Hvilke støtteordninger og hjelpemidler som finnes

Kilde: Sansetap.no

Hun kjempet for livet.

- Det var en tøff start for Marcus. Han lå på magen til Paul hele den første natten. Hud mot hud. I etterkant følte jeg meg litt snytt, jeg hadde jo gledet meg til å kose og bli kjent med sønnen min, forteller hun. Ifølge legene er Anne-Mette en av de verst stilte pasientene som har overlevd dette syndromet. Takket være god form og stahet er livet fortsatt godt å leve for den lille familien.

For de fleste av oss virker det nærmest umulig å skulle passe en liten baby, for ikke å si stelle og skifte bleier uten å kunne se.

- Marcus var en rolig baby og lett å skifte på. På sykehuset lærte jeg hvordan jeg skulle holde ham når vi badet, og det gikk greit. Senere har jeg fått høre at det finnes mange forskjellige badebøtter og badestoler til å ha i badekaret. Det skulle jeg gjerne visst den gangen. Mens hun gikk gravid, søkte Anne-Mette etter tips og råd om smarte hjelpemidler og erfaringer fra andre foreldre i samme situasjon. Men det var lite å hente.

I dag ligger en detaljert veiledning for foreldre med synshemminger på Blindeforbundets nettsider. Guiden er skrevet av Anne-Mette.

Lite hjelp fra helsesøster

Marcus har armbånd med navn og telefonnummer, i tilfelle de mister hverandre. I barnehagen har de vært åpne om Anne-Mettes synshemming, slik at personalet og andre foreldre kan ta de hensyn som kreves.

- Den største utfordringen for meg er faktisk arrangementene i barnehagen. Det er uoversiktlig og mange barn. Selv om det meste har gått overraskende greit, har Anne-Mette støtt på noen hindringer underveis. Som da helsesøsteren, på første hjemmebesøk, insisterte på at hun aldri måtte være alene med sønnen.

- Hadde jeg vært ung og usikker, kunne den opplevelsen tatt motet fra meg. Men jeg ba rett og slett om å få en annen helsesøster. Det fikk jeg, og hun har vært helt super.

blind mamma, barn,oppdragelse

LESESTUND: Anne-Mette bruker mørke briller og kan skimte lys og skygge. © Foto: Gry B. Traaen

Får tegninger i gave

Plutselig hører vi glade lyder fra gangen. Marcus er hjemme fra barnehagen. Vanligvis er det Anne-Mette som henter, men i dag er det assistenten, Ida. Sønnen spretter opp i mammas fang og gir henne en lang klem.

- Marcus er veldig kosete. Vi har mye fysisk kontakt, og det er jeg veldig glad for. Men det er klart jeg skulle ønske jeg kunne se hvordan han ser ut, sier Anne-Mette og holder armene godt

rundt sønnen.

- Jeg får aldri sett tegningene han lager til meg, eller sett på når han går i Luciatog eller spiller blokkfløyte, sier hun mens Marcus turner på knærne hennes.

Mest av alt synes Anne-Mette det er utrolig upraktisk at hun ikke kan se, men det er ingen katastrofe.

De er jo alle vant med det, og Marcus har aldri hatt en mamma som kan se.

- Det er kjempekjedelig å være med på fotballkamper, men det er viktig for Marcus at jeg er der. Jeg har fått et tips av en blind pappa som pleide å filme kampene. Etterpå så de filmen sammen, og sønnen forklarte alt som skjedde, sier hun fornøyd.

Marcus vil ut og leke, og Anne-Mette er ikke vond å be. Hun hjelper sønnen med sykkelhjelmen før hun tar med seg blindestokken og blir med ut.

- Vi er først og fremst en vanlig familie. Vi må bare organisere oss litt annerledes, sier hun.

Les mer:

Her får Silja (5) botox

Sjekk om barnet ditt er langsynt

Slik ser du om barnet trenger briller

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!