Da Tor og Bjørg fikk høre at slektsgården lå ute for salg, gjaldt det å hive seg rundt. Det var i grevens tid

Langt innover i Guddalen i Fjaler, så langt at du tror du må ha kommet på ville grusveier, og vurderer å snu, der en gjeng bedagelige kuer sperrer den stillfarne, smale veien. Ja, så langt skal du, og enda et stykke til, før du står i tunet på Boge.

Her har det stått folk og myst i hundrevis av år, over vannet mot Kalstadfossen og de skogkledde åsene omkring. Folk og hus har kommet og gått, den samme Boge-slekta har levd her i over 600 år og kanskje lenger enn det.

Men når Jens Boge dør i 1957, blir det kona Kari og en dreng som tar vare på hus, sauer og kyr. Og når Kari går ut av tida i 2007, 101 år gammel, vokser gresset videre på de gamle beitene.

Rødmalingen flasser på den eldgamle låven og vinden røsker i takskiferne på de to tømmerhusene, regndråpene finner flere og flere veier inn og stokkmaurene spaserer på stadig lengre rekker.

Les også: Familien ante ikke noe om bygda – kjøpte småbruket usett

Barndommens paradis

Det er sommeren 2013. Tor Lundekvam og Bjørg Kilavik hadde akkurat startet ferien, kjørt opp Trollstigen og parkert for en matbit, da telefonen ringte.

Berit Boge Christensen, Tors tremenning, kunne fortelle at slektsgården Boge stod for salg i lokalavisa. Slekta deres har bodd her så langt noen har klart å spore.

– Oldemor og mormor er født på Boge, og mor tilbrakte hele barndommen her, og selv var jeg alltid her i sommerferiene som liten. Tante Kari var gift med Jens Boge, min mors onkel, og de hadde ingen barn. Da han døde i 1957, drev Kari gården videre sammen med drengen Ola Engen, fram til de avsluttet med dyr på begynnelsen av nittitallet. Karis helse skrantet, og de siste årene brukte hun huset som sommerhus. Det ble lite vedlikehold de siste 20 leveårene hennes, og huset ble stående tomt lenge, forteller Tor.

Nå gjaldt det å hive seg rundt. De fortsatte ferieplanene, kjørte fra Trollstigen, gjennom Frankrike og Andorra og vel framme i Spania startet budrunden.

– Boge skulle jeg ha! Vi ville nok gitt bud enda om nødvendig, sier han.

Han tror de kjøpte stedet i grevens tid.

– Det var store vannlekkasjer i begge husene, med store angrep av stokkmaur og knuste vinduer. Hovedhuset var originalt fra 1929, med gamle vinduer, dårlige skorsteiner, gammelt elektrisk anlegg, uten innlagt vann og naturligvis utedass. Det fine vi så i husene og tunet, var at det var originalt og urørt.

Les også: Pusset opp gård fra 1725 - se forvandlingen

Å skynde seg sakte

Paret bor i Bergen og bruker rundt tre timer til Boge. De første årene var det oppussing, rydding og innredning av husene som fylte helgene og feriene. Begge har vært i full sving fra morgen til kveld, og Bjørg har dokumentert arbeidets framgang i ei digital dagbok for familie og venner.

– Vi har vært opptatt av at alt skal være så tidsriktig som mulig i forhold til husenes byggeår, det spenner fra tidlig 1800-tall til tidlig 1900-tall. All innredning er kjøpt brukt av privatpersoner, på antikkmesser, auksjoner og bruktbutikker, sier Bjørg.

Både innvendig og utvendig står veggene urørte og originale fra 1929.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

– Å male disse flotte tømmerveggene som tante Kari vasket og skurte med børste og sand, blir aldri aktuelt, sier Tor.

Hva har vært det viktigste for dere i arbeidet?

– Å ta vare på historien ved å vise respekt for forfedrene våre og gammel byggeskikk. For å klare det må man senke skuldrene, finne roen og skynde seg sakte. Og, ikke minst, lytte til folk med kunnskap og erfaring. Det er bedre å gjøre én ting grundig og bevaringsverdig, enn å få unna to ting med dårlig håndverk.

Les også: Katrine og Håkon var 20 år og falt pladask for småbruket: – Mange prøvde å få oss på andre tanker

Lett å være ute

Selv om arbeidet aldri tar slutt, og to nye hus har kommet til på gamle grunnmurer, så blir det mer og mer tid til å nyte sommeren på Boge. Da kan Tor og Bjørg ta en tur ut med båten for å fiske eller gå opp til stølen på fjellet. Men stor sett er det nok arbeid og ta seg til.

– Vi er ute og aktive fra morgen til kveld. Den ene dagen er det shorts og den neste er det varmedress, sier Bjørg som også finner tid til egne kunstprosjekter.

Hva lengter dere mest tilbake til når dere drar herfra?

– Jeg savner bruset fra bekken som renner gjennom tunet, lydene fra Bogefossen og det spesielle lyset som er i denne dalen. Og spesielt de gamle husene med lite teknologi, som tar oss 100 år tilbake i tid. Her er det så lett å ta på varmedressen og være ute, tenne opp bål i eldhuset, finne roen med hobbyer eller ei god bok. Og Liza, katten vår, storkoser seg på Boge, sier Bjørg.