Du kan seile forbi hytta uten å legge merke til den. Men når du først oppdager den, er det mye å utforske

– Jeg kaller dem for raster. De fungerer som et beskyttelseslokk som tar bort den intense solen, slik at det blir svalt her inne. Men for meg handler det mest om lysspillet, sier Charlotte Thiis-Evensen.

Når skydekket sprekker opp og solen stråler uhindret, avtegnes et levende, geometrisk mønster av lys og skygge på gulvet.

Svarte streker og hvite firkanter i samkjørt ferd over betongen. En sky siger foran solen, og der er skyggeteateret over.

Poetisk arkitektur

– Arkitektene forklarte det så poetisk. De ville at vi skulle føle at vi satt under et tre, omgitt av bladverk. Og bladverket skulle gi ulike typer lysspill gjennom året, sier Charlotte.

Rastene danner altså et slags rutenett som kler bygningen, og som delvis overlapper de store vindusflatene.

Kledningen er hyttas fremste og mest åpenbare karaktertrekk, den som gjør at hytta skiller seg fra alle andre. Likevel skiller den seg ikke ut.

Treverket er blitt gråsprengt og går i ett med granitten. Du kan seile forbi uten å ha lagt merke til den. Men får du først øye på den, er det mye å utforske.

– Hytta er et kunstverk! Men det viktige er at den er plassert i så nær forbindelse med naturen. Vi merker det hver gang vi er her. Vi er tett på vær og vind, dyr og hav.

Les også: Den arkitekttegnede hytta har ikke innlagt vann eller strøm. Komforten er det likevel ingenting å si på

Stolte på arkitektene

Bestillingen var egentlig ganske åpen. Charlotte og Eivind ønsket seg et sted de kunne være mye, et sted de kunne jobbe fra. Med to eller tre soverom. Og Eivind var opptatt av hems.

– Ofte presenterer arkitektene to-tre forslag, men her kom de tilbake med ett. Og vi ante ikke hva som skulle komme, husker Charlotte.

Modellen de fikk se, viste hytta som en integrert del av landskapet.

– Ovenfra så den ut som et piano. Vi sa bare ja med en gang. Vi syntes den var helt fantastisk.

Måtte rive for å bygge nytt

Det var ikke gitt at paret skulle bli eiere av en arkitekttegnet hytte. De hadde feriert på Skåtøy i årevis, men alltid leid. Så kom de over et hus i vannkanten som var lagt ut for salg, og satset på å kunne rehabilitere det.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Men oppgaven ble for omfattende, og bygget måtte rives. De søkte kommunen om å erstatte huset med et nytt, og fikk gehør. Hva nå?

På dette tidspunktet hadde Charlotte nett­opp begynt å lage tv-programmet Arkitektens hjem, som skulle bli en populær serie på seks sesonger. Møtene med arkitekter satte henne på sporet.

– Jeg hadde fått en stor tro på hva de kunne gjøre for deg som enkeltmenneske.

Hun hadde spurt tre velrenommerte arkitekter om å anbefale et yngre arkitektkontor, og ble ledet til Nils Ole Brandtzæg i Atelier Oslo, som siden skulle være med og tegne Deichman i Bjørvika.

– Jeg hadde stor tillit til arkitektene og tenkte at de måtte få full kunstnerisk frihet.

Les også (+): Vi betaler årsavgift for å bruke en privat vei til hytta. Har vi rett til å være med i veilaget?

Gjennom hytta og inn

Hytta har et areal på 70 kvadratmeter, og er så å si bygget på tuftene av det gamle huset.

Formen er kompleks, og bygget har hele ti kanter. Ankommer du fra land, ser du ikke hytta før du står rett utenfor.

Adkomsten går fra en knaus via en bro, som leder til en åpning i taket og videre ned en trapp. Her oppstår et skjermet uterom, og det er herfra du trer inn i selve huset.

Skjønt, grensen mellom ute og inne viskes ofte ut ved å skyve glassdørene til side. Betong­gulvet som fortsetter et lite stykke ut mot svaberget, forsterker effekten ytterligere.

Fra allrommet har du også utgang til uteplassen på baksiden, en lun plass når sydvesten ypper. Hytta fordeler seg over fire nivåer, i takt med tomtens topografi.

Ett trinn opp fra allrommet finner vi badet, ett trinn over der igjen ligger soverommet.

Gjesteværelset ligger i motsatt ende, og over der igjen finner vi hemsen med sine ekstramadrasser.