Med elbil 400 000 km fra jorden

Månen har ikke bomstasjoner. Allikevel står tre elbiler parkert der. Uten dem ville man fått langt mindre vitenskapelig utbytte av måneferdene, for de gjorde det mulig for astronautene å dra på flere mil lange kjøreturer på måneoverflaten.

Forventningene var store da astronautene David Scott og Jim Irwin sto utenfor månelandingsfartøyet til Apollo 15 sommeren 1971. For første gang hadde man med seg ekstra bagasje til månen. Da de to dro i et sinnrikt system av rep og taljer, åpnet en luke seg og et merkelig kjøretøy som hadde vært pakket sammen i «bagasjerommet» foldet seg automatisk ut på måneoverflaten.

Det var den første månebilen, eller Lunar Roving Vehicle (LRV) som var den offisielle betegnelsen.

Geologiske formasjoner

– This is really a rock and roll drive, utbrøt Irwin begeistret noen minutter senere da de humpet bortover den ujevne over­flaten i 10 km/t. Med en sjettedel av gravitasjonen hoppet og spratt månebilen bortover med en hale av månestøv bak seg – sannsynligvis den mest ekstreme varianten av offroadkjøring noensinne.

Men astronautene var ikke kommet til månen bare for å hygge seg. Den elektriske bilen med ni mils rekkevidde skulle bli et essensielt verktøy i oppgaven med å finne interessante geologiske formasjoner og samle inn steinprøver.

Mens Armstrong og Aldrin, de to første på månen i 1969, hadde spasert 2,5 timer på overflaten, innledet Apollo 15 de virkelig lange ferdene med til sammen 19 timer med utflukter. Den siste, Apollo 17, inneholdt tre utflukter på til sammen 22 timer.

Økt rekkevidde

Der man tidligere knapt gikk utenfor synsvidde fra måne­landingsfartøyet, kunne man nå dra så langt unna fartøyet som man torde. NASA satte grensen på 7,6 kilometer. Da hadde man en sjanse til å nå tilbake til fots dersom månebilen skulle streike.

Styringen på forhjulene streiket da Scott trykket på det enkle T-formede håndtaket mellom setene som erstattet vanlig ratt og pedaler til å akselerere, styre og bremse med. Det kunne satt en stopper for den første utenomjordiske bilturen, men de to oppdaget raskt at bakhjuls­styringen fungerte greit alene.

Dagen etter fungerte også forhjulsstyringen perfekt helt uten videre, og de to spøkte med at NASA hadde sendt opp mekanikere i løpet av natten uten å gi dem beskjed. Denne dagen fikk man også belønning for den økte rekkevidden nesten i overkant av hva man på forhånd hadde håpet.

På vei mot foten av den fire kilometer høye fjellryggen Mons Hadley plukket de med seg en grå stein som fikk nummer #15415. Den skulle senere få tilnavnet «Skapelsessteinen» da det viste seg at den var over fire milliarder år gammel, nesten like gammel som opprinnelsen av Solsystemet. Denne godbiten av en månestein befinner seg i dag i et laboratorium i Houston.

Fant opp hjulet

Allerede på 1950-tallet hadde romfartspioneren Wernher von Braun som utviklet Saturn V måneraketten sett for seg måneds­lange ekspedisjoner til månen hvor en 10-tonns traktor med trykkabin skulle frakte astronautene rundt på overflaten.

I løpet av få år innså man at utstyret måtte være så lett som overhodet mulig hvis man skulle nå månen. Dessuten ville et lite kjøretøy fungere best på den steinete måneoverflaten.

Annonsørinnhold

Treningsnyheter som booster motivasjonen

I mai 1969, allerede før den første landingen med Apollo11, startet månebil-programmet. Den største utfordringen var at man visste lite om kjøreforholdene der oppe. Var underlaget noenlunde fast, eller ville bilen kjøre seg fast i et hav av støv? Bokstavelig talt måtte man finne opp hjulet på nytt.

Da flyfabrikanten Boeing fikk kontrakten med NASA, fikk de med seg bilfabrikanten General Motors på laget for å utvikle understellet. Takket være Sovjet­unionens invasjon av Ungarn i 1956 skulle månebilen bli en suksess.

26,5 millioner per kilometer

En av ingeniørene hos GM het Ferenc Pavlics. Han hadde flyktet fra Ungarn i 1956, og fikk ingeniørjobben tidlig etter ankomsten til USA. Han innså at vanlige gummidekk ikke ville fungere på det krevende underlaget under de tøffe temperaturforholdene i verdensrommet.

Han utviklet derfor hjul laget av stålnetting med sliteflate av titanplater i et V-mønster. De skulle vise seg å fungere helt utmerket.

På bare 13 måneder klarte man å bygge den første månebilen som sto klar i mai 1971. Prisen var i mellomtiden fordoblet fra opprinnelig 19 til 38 millioner USD for de fire måneutgavene foruten noen testutgaver. I dagens verdi tilsvarer det drøyt 2,3 milliarder kroner. Deler man prislappen på de drøyt 90 kilometerne som ble tilbakelagt totalt på månen, sitter man igjen med en kilometerpris på nesten 26,5 millioner kroner.

Egen satellittantenne

For det beløpet fikk man en enkel, men snedig løsning. I utgangspunktet en enkel tre meter lang aluminiumsramme med elektromotor på hvert hjul som utviklet 0,25 HK. To sinkbatterier som ikke trengte å være oppladbare sørget for 90 kilometers rekkevidde.

Månebilene fikk dessuten fjernsynskamera med egen satellittantenne som kunne fjernstyres fra kontrollsenteret i Houston slik at man kunne følge med astronautene når de vandret rundt.

Understellet kunne håndtere steiner på opptil 30 centimeters diameter og små kratre, men av sikkerhetshensyn ble fartsgrensen på månen satt til 14 km/t.

Tomvekten til bilen var 210 kilo. På månen tilsvarte det bare 35 kilo. Til gjengjeld kunne den bære over det dobbelte av egenvekten.

Reddet av gaffatape

Å navigere på månen er ingen spøk. Landskapet der de tre siste Apollo-ekspedisjonene landet var kupert og uoversiktlig. Dessuten gjør fraværet av atmosfære at objekter virker mye nærmere enn de er. Hvis man fikk det travelt med å komme tilbake til månelandingsfartøyet ville det sannsynligvis vært en omvei å følge hjulsporene, og muligheten for å kjøre seg vill var stor.

Det enkle instrumentpanelet var derfor utrustet med kilometerteller og en retningsgyro som var koblet opp mot en computer. På grunnlag av dataene kunne instrumentet hele tiden peke ut kursen tilbake til landings­fartøyet.

Allikevel skulle ikke kjøre­turene bli helt problemfrie. På neste ferd, Apollo 16, skubbet astronaut John Young borti en hjulskjerm slik at den brakk. Støvet som virvlet opp skulle vise seg å være et problem da det dekket batteriene slik at temperaturen steg og batteriforbruket økte. Det innebar at astronautene måtte bruke mye tid på støvbørsting med jevne mellomrom.

På Apollo 17 kom astronaut Gene Cernan til å brekke av halvparten av høyre bakskjerm i vanvare med skaftet til steinhammeren.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Denne gangen var astronautene bedre forberedt med å ha en rull gaffatape liggende. Cernan klarte å feste skjermbiten, men på grunn av alt støvet var festet dårlig slik at den falt av igjen etter en time. I god McGyver-stil løste de problemet ved å bruke to sammentapede kart som de festet før den siste utflukten.

Det skulle bli den siste kjøre­turen på månen hittil. I dag står tre biler langtidsparkert der oppe. Og hvis det fortsatt er strøm igjen på batteriene kan de kjøres fortsatt.

[email protected]

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn

Denne saken ble første gang publisert 30/08 2019, og sist oppdatert 26/08 2019.