Farene lurer i Nord-Afrika

Jeg innser at jeg kan ha gjort en kjempetabbe.

Mannen i den vide skjorten og buksen kommer småløpende mot meg med en hånd skjult under skjorta. Det går opp for meg at jeg kan ha feilbedømt risikoen stygt. Jeg har dratt ut i byen Tamanrasset i hjertet av Sahara uten mine trofaste livvakter fra Algeries politistyrker. Jeg trodde jeg kunne nyte det vakre nord-afrikanske morgenlyset i fred. Men scenen er ikke lenger særlig fredelig.

Noen meter foran meg stopper mannen. Idet jeg tilkjennegir at jeg ikke forstår arabisk, vinker han på to menn i bilen han kom løpende ut av. Jeg kommer til å tenke på det jeg har hørt om ekstreme islamistiske grupper som kommer inn i Algerie og kidnapper vestlige borgere.

Væpnet eskorte

På forhånd hadde jeg fått mange advarsler: Algerie er et farlig land. Advarslene har åpenbart nådd bredt ut, for det var minimalt med turister og turisme i dette Afrikas største land, målt i areal. Da jeg gikk av flyet i Tamanrasset, ble jeg møtt av bevæpnede soldater. De sjekket pass og visum før de utstyrte meg med en tungt bevæpnet politieskorte. Hvor enn jeg beveget meg, ble jeg fotfulgt av disse bevæpnede og uniformskledde mennene, som går under navnet gendarme. Politisoldatenes kommandant prøvde rett nok å dempe eventuell frykt:

– DAESH (IS, red.anm.), Al-Qaida og andre jihadistgrupper, er jaget ut av landet vårt, forsikret han før han la til:

– Men individuelle sympatisører finnes mange steder. Og selv om målet deres vil være å ramme den algeriske stat, vil en hvit mann fra vesten være et yndet mål. Islamistene lever i den villfarelse at de oppnår Allahs respekt hvis de rammer en vestlig. Derfor er vi med deg. Fordi dette ikke er et turistområde eller et sted mange vestlige oppholder seg, er faren for et planlagt terrorangrep minimal, hevdet kommandanten mens han viftet med maskingeværet.

Samtidig visste jeg at kommandanten unnlot å informere om den største faren ved å bevege meg så nær grensen mot Mali og Niger: Kidnapping er en viktig business for jihadistgrupper. Kidnappinger gir oppmerksomhet, penger og ikke minst respekt fra andre tilsvarende grupperinger.

Norske ofre

Algerie er i utgangspunktet et fredelig, muslimsk land i dag. Men Algerie har nokså fersk historie med islamistisk terror. I januar 2013 ble Statoils gassanlegg i In Amenas, 710 kilometer fra Tamanrasset i retning mot Libya, angrepet av terrorister. 650 arbeidere fra ni nasjoner, deriblant 17 nordmenn, ble tatt som gisler. Algeriske styrker gikk til angrep. 39 gisler mistet livet, derav fem nordmenn. I tillegg ble 29 gisseltakere drept, mens en ble arrestert.

– Algerie forhandler ikke med terrorister, uttalte landets ledelse i ettertid.

Angrepet i In Amenas var en hevnaksjon fra den nå avdøde terroristen Mokhtar Belmokhtar: Bare fem dager tidligere hadde franske styrker satt i gang omfattende militæraksjon mot islamistiske grupper i nabolandet Mali.

Algeriske myndigheter åpnet sitt luftrom for franskmennene for angrepet. Likevel vekket det harme blant mange i Algerie at deres land ble straffet av terrorister for hva noen andre har gjort i deres naboland. Ikke minst når «noen andre» var deres tidligere kolonimakt Frankrike.

Mektig våpen

Ifølge algeriske myndigheter og forskere med stor kunnskap om islamistiske terrorister, eksisterer neppe terrorgrupper innad i Algerie idag. 160 mil mot kysten i nordvenst ligger Atlasfjellene i Markokko – et antatt enda tryggere land enn Algerie. Her ble Maren Ueland (28) fra Bryne og Louisa Vesterager Jespersen (24) fra Danmark drept, etter alt å dømme av IS-sympatisører, mens jeg var i Algerie.

I nabolandene Mali, Niger og Libya er algerierne nærmest omringet av islamistiske terrorister som Al-Qaida, Boko Haram og IS. Territoriene og grenseområdene terroristene kan bevege seg over, er enorme, glissent bebodde og svært uoversiktlige. Og å opprettholde fred og holde de islamistiske terroristene på avstand i et land hvor mange sverger til konservativ Islam, krever kolossalt med innsats fra myndighetene.

Om min tilstedeværelse skulle bli kjent over grensen, kunne bevæpnede terrorister krysse grensen ene og alene for å angripe oss og kidnappe meg.

– Vi bruker store ressurser på å patruljere grenseområdene, hadde gendarmen-kommandanten beroliget meg med. Patruljering i grisgrendte strøk er gendarmens viktigste oppgave. Dessuten har algeriske myndigheter et mektig våpen i deres hvileløse jakt på terrorister; Algeries etterretningstjeneste DRS er kjent for å infiltrere og eliminere terrorister og deres grupper på en svært brutal, men usedvanlig effektiv måte.

Overmot

Men selv om historier om episoder med kidnappinger og gale islamister kaster skumle skygger over landet, både langs kysten i nord og ikke minst i ørkenområdene i sør, hadde jeg så langt opplevd Algerie som et vakkert land med hyggelige mennesker. Jeg hadde møtt smil og nysgjerrige spørsmål hvor enn jeg kom. I byer som Constantine i nord, hvor det bare de siste par årene har vært to terrorangrep, hadde jeg fått en følelse av å ha besøkt en fredelig, europeisk middelhavsby. Og jeg hadde gått mutters alene i fantastiske ruiner fra det romerske keiserrike. Min reise gjennom landet hadde så langt gjennomgående føltes trygg, både fordi folk var hyggelige og fordi myndighetene hadde satt min sikkerhet så høyt at de utstyrte meg med tungt bevæpnede soldater til beskyttelse.

Dette var bakteppet da jeg med stor ro dro ut for å nyte morgenlyset i ved moskeen i Tamanrasset. Med meg hadde jeg kun Dachman, min sjåfør. Soldatene som hadde fotfulgt meg utenfor byene hadde vært litt mindre ivrige i selve byen. Og denne morgenen hadde de ikke dukket opp i det hele tatt.

– Trenger ingen beskyttelse så tidlig, hadde Dachman sagt da han satte meg av ved moskeen i byen.

Veldig usikker

Med turban på hodet og skjegg i ansiktet ser jeg nok ut som en lokal fyr, tenker jeg i morgensolen. Men kameraet må ha avslørt meg. Brått stopper en Toyota Landcruiser like ved. Det er ut av denne bilen mannen i den vide skjorten og buksen kommer. At han holder en hånd skjult under skjorten, gjør meg veldig usikker. Min sjåfør er ute av syne. Jeg er faktisk helt alene og kjenner på hvor utrolig sårbar jeg er hvis dette faktisk er en gal islamist.

Jeg legger fra meg kameraet i frykt for at det brått skal komme et «Allahu Akbar» og en stor kniv eller pistol frem fra gubbens skjorte. Idet han er to meter unna, drar han frem hånda og han holder ingenting. Han strekker den frem og hilser. Jeg svarer, og kjenner hjertet begynner å slå igjen.

– Gubben er fredelig, tenker jeg. Han begynner å prate til meg på arabisk. Tonen er streng, men ikke fiendtlig. Helt til jeg stotrer frem at jeg kun snakker engelsk. Da forandrer han ansiktsuttrykk og vinker på de to andre mennene i Toyotaen femti meter unna. I samme øyeblikk hører jeg Dachman bak meg. Han kommer løpende mens han snakker med politikommandanten vår på mobilen. Den fremmede snur og går raskt tilbake til bilen. Det hviner i gummi og mennene forsvinner. Like etter kommer gendarmeri-gutta med adrenalinblikk og fingeren på avtrekkeren.

Den hvite Toyotaen er borte. Jeg vil aldri få vite hva mannens hensikt var. Kanskje misforstod jeg det hele. Kommandanten for livvaktene mine er ikke i tvil:

– Fra nå av går du ikke engang ut av hotellrommet uten at vi er med deg.

To dager senere drar jeg hjem – heldigvis.

Denne saken ble første gang publisert 18/01 2019.