Forsøkskanin for utskytinger
Rakettstol-Benny
Ingen har overlevd flere utskytinger fra jagerfly enn Benny Lynch. Hele 31 ganger stilte han som frivillig forsøkskanin da katapultsetet var en fersk oppfinnelse. Se video.
Sommeren 1946 satt en røslig irlender med sykkesltyrebarter i baksetet på britenes første operative jetjager, Gloster Meteor, over Chalgrove-flyplassen i Oxfordshire.
Bernard Lynch, populært kalt Benny, var ikke pilot, men mekaniker hos flyprodusenten Martin-Baker. En jobb han ikke syntes var spesielt spennende, men Benny var mannen som havnet på rett sted til rett tid.
En morgen han var sent ute til arbeidet hadde han ankommet i full fart på motorsykkelen, mistet kontrollen på den regnvåte asfalten og smelt inn i veggen til fabrikkbygningen.
Potensielt livsfarlig
– Der har vi mannen vår, tenkte fabrikkeieren James Martin. Han var i ferd med å utvikle det første moderne katapultsetet og trengte en frivillig forsøkskanin til å teste ut den potensielt livsfarlige oppfinnelsen.
– Far var både fryktløs og litt dumdristig da han takket ja til tilbudet, forteller sønnen Dermot til Vi Menn.
– Før krigen hadde han blant annet prøvd wingwalking der man står på vingen til et fly i luften. Å gjøre rutinearbeid på bakken var noe som kjedet ham. Hva som gikk gjennom hodet hans før den historiske katapultutskytingen, fortalte han aldri til oss barna, men jeg kan røpe at han tok et par hiverter med whisky på forhånd for å berolige nervene.
Da flyet flatet ut på 2000 meters høyde i 500 km/t, denne sommerdagen i 1946, fikk Benny klarsignalet. Etter et par dype drag i surstoffmasken, rettet han seg opp i setet, spente kroppen og dro med begge hendene i utløserhåndtaket på toppen av seteryggen slik han var blitt instruert.
Dødsfelle
Behovet for en innretning som kunne redde piloten ut fra et styrtende fly hadde meldt seg for alvor tre år tidligere da prototypen til den første britiske jetjageren ble utprøvd.
Den gang hadde balanserorene sviktet i flyet til testpiloten Douglas Davie. I 10 000 meters høyde hadde flyet spunnet ut av kontroll, og bare tilfeldigheter avgjorde skjebnen hans:
Uten de kraftige g-kreftene som knuste cockpithetten og kastet ham klar av flyet, hadde han aldri klart å klatre ut av cockpiten på egen hånd i den høye hastigheten. De brutale kreftene slet av ham både støvler, hjelm og surstoffmaske, og han var heldig som unnslapp med kun frostskader i det lange fallet før han fikk utløst fallskjermen.
Men hellet skulle ikke vare for Davie. Fem måneder senere skulle vanskene med å komme seg helskinnet ut av en styrtende jetjager bli enda tydeligere.
Motor eksploderte
Under en høyhastighetsprøve med prototypen til Gloster Meteor, eksploderte den ene motoren før flyet kom helt ut av kontroll. Under forsøket på å komme seg ut fikk Davie kappet av seg venstrearmen, sannsynligvis fordi cockpithetten ble slengt igjen av det enorme vindpresset.
Allikevel klarte han å kjempe seg ut av cockpiten. Men vindpresset kastet ham mot halen i øyeblikket etter. Kollisjonen slo ham bevisstløs. Ute av stand til å løse ut fallskjermen falt han mot bakken og gikk tvers gjennom taket på bygget til testsenteret på Farnborough. Davie døde imidlertid ikke forgjeves. Den grusomme ulykken rettet oppmerksomheten mot de nye faremomentene med høyhastighetsflyging.
Umulig å unnslippe
Tidligere under andre verdenskrig hadde man hatt en fair sjanse til å berge seg i fallskjerm hvis man ble skutt ned. Med jetjagere som kunne komme opp i hastigheter på over 900 km/t, var det blitt nesten umulig å unnslippe hvis man fikk problemer.
Levende kanonkule
For jagerflygerne i Royal Air Force var utsiktene til å ikke kunne redde seg fra et styrtende fly så dårlig for moralen at luftfartsministeriet måtte finne en løsning.
Tidlig ute
Allerede fra 1939 hadde Tyskland i all hemmelighet startet utviklingen av enklere katapultseter til bruk i raske jagerfly. I 1942 ble testpiloten Helmut Schenk den første til å skyte seg ut da han mistet kontrollen over en Heinkel He 280 jetjager. Den tyske oppfinnelsen innebar en mindre kraftig utskytingsmekanisme som brukte pressluft istedenfor sprengstoff. Fra høsten 1944 rapporterte allierte flygere om tyske flygere som ble skutt ut av jetjagerne sine før de krasjet. Også svenske SAAB forsket på katapultseter og hadde en vellykket utskytning fra en Saab 17 i 1942 – riktignok bare med en dukke. I likhet med britene benyttet også den svenske oppfinnelsen en kruttpatron istedenfor trykkluft.
Det mest radikale forslaget kom fra flyprodusenten Martin-Baker. De ville utruste pilotsetet med en sprengladning til å skyte det klar av flyet.
Den selvlærte ingeniøren og oppfinneren James Martin bygget flere rigger hvor setet gikk langs en nesten loddrett skinne. Prinsippet var omtrent som når man fyrer av en kanon. Drivladningen var en kruttpatron i et teleskoprør som avfyrte setet med eksplosiv kraft oppover langs styreskinnene.
Allerede i testriggen som skulle måle hvor stor kruttladning man trengte til utskytingen, meldte de første problemene seg.
Ryggsmerter
Prinsippet hadde fungert greit når man fyrte av setet med en 90 kilos dukke. Da Benny Lynch gjorde første forsiktige forsøk med en redusert ladning som slang ham en drøy meter til værs, gikk det også problemfritt. Ladningene ble økt, men på den fjerde avfyringen som kastet ham tre meter opp, ble ryggsmertene vanskelige å holde ut.
Årsaken var belastningen på ryggvirvlene, som ble presset sammen under akselerasjonen. Man løste problemet ved å bruke en totrinns ladning som ga en lengre, men mindre kraftig akselerasjon.
Ved å begrense akselerasjonskreftene til 22 G i maks et tidels sekund og sørge for at man satt helt rett i ryggen, fant James Martin ut at man unngikk skader på ryggvirvlene. Men fortsatt var belastningen brutal og innebar at kroppen til en 90 kilos mann i et kort øyeblikk veide hele 1980 kilo.
I dag er alle moderne katapultseter konstruert som rakettstoler som gir adskillig mykere akselerasjon uten fare for ryggskader, så lenge man sitter riktig i setet i utskytingsøyeblikket. Men tidligere var det mer regelen enn unntaket at jagerpiloter fikk ryggskader etter utskytinger.
Levende krasjdukke
Sommeren 1946 var Benny Lynch forberedt på en røff opplevelse da en kraftig eksplosjon – «det som kjentes som et elefantspark fra kruttladningen under setet» – sendte ham ti meter til værs slik at han gikk klar av halen på flyet med god margin. Et kort øyeblikk spant setet bakover før stabiliseringsskjermen ble utløst. Deretter raste setet mot bakken med Benny sittende fastspent.
Nå var han inne i den kritiske fasen hvor han måtte holde hodet klart mens han for hånd måtte spenne seg løs fra setet, dytte det unna og til slutt åpne sin egen fallskjerm. Hele sekvensen tok bortimot et halvt minutt i fritt fall og medførte betydelig risiko dersom selve utskytingen hadde skadet ham eller gjort ham bevisstløs.
Heltestatus
Til sin store lettelse landet Benny trygt og fikk heltestatus. Suksessen gjorde ham trygg på oppfinnelsen, for han fortsatte eksperimentene med stadig høyre hastigheter opp til 800 km/t. Hele 31 ganger skjøt han seg frivillig ut fra jagerflyet, langt mer enn noen andre noensinne. I dag har man for lengst gått over til å bruke krasjdukker til å teste katapultseter.
På tross av all julingen han fikk, unnslapp Benny ryggproblemer. Da han døde som 68-åring, var det på grunn av kreft. Det var røyking som viste seg å bli livsfarlig for faren, forteller Dermot Lynch.
– Han hadde riktignok noen mindre uhell i forbindelse med fallskjermlandingene. En gang havnet han på et hangartak, og han forstuet også beinet ved en anledning.
En gang ble han lei av å vente på å bli plukket opp. Han bandt derfor fallskjermen fast til et gjerde og dro på den lokale puben. Det skapte en del oppstyr før han ble funnet.
Benny Lynch fikk eget kontor og fortsatte karrieren som instruktør hos Martin-Baker. Han pensjonerte seg i 1972 etter 36 års innsats.
Livredder
Livsforsikring
Historisk sett ligger overlevelsesraten på litt over 90 prosent for flygere som rekker å skyte seg ut. Fortsatt er de vanligste skadene forårsaket av G-belastningen hvis man sitter feil i utskytingsøyeblikket, skader på armer eller ben forårsaket av vindpresset, eller at man rett og slett har uflaks med landingsstedet når man kommer ned i fallskjerm. Selve utskytingssekvensen er for lengst blitt automatisert og tilpasset høyde og hastighet. En innebygd gyro sørger også for å rette opp setet ved hjelp av rakettdysen i utskytingsøyeblikket dersom flyet ligger i feil vinkel. Piloter vi har snakket med forteller at man ikke rekker å registrere stort fra selve utskytingsøyeblikket før man henger trygt og rolig i fallskjermen.
Den første «ekte» utskytingen skjedde over England i 1948 og reddet livet til piloten Joe Lancaster. Siden den gang har Martin-Baker, som fortsatt er en av verdens ledende katapultseteprodusenter, i skrivende stund reddet livet til 7580 piloter. Sistemann var en svensk JAS Gripen-pilot som skjøt seg ut 21. august etter kollisjon med fugl i 1000 meters høyde.
Firmaet har også en egen klubb hvor alle som har måttet bruke setene får medlemskap. Hjemmesiden deres er god lesing med en lang rekke selvopplevde beskrivelser av hvordan de unnslapp med knapp margin.
Som en kuriositet bruker Martin-Baker fortsatt to av de gamle Meteor jagerflyene til å videreutvikle katapultseter. De er verdens eldste flygende jetjagere, opprinnelig satt inn mot Hitlers flygende bomber V-1 allerede i 1944. Martin-Baker sine fly fikk modifisert den aktre cockpiten for å tåle gjentatte utskytinger. Det er etter hvert blitt 500 i tallet for den eldste, og produsenten ser ingen grunn til å bytte ut de gamle arbeidshestene.
Katapultsetene har derimot gått gjennom en stor utvikling. Dagens MK16 som brukes i de norske F-35 flyene har et bruksområde fra stillestående på bakken til opp til 19 800 meters høyde, og hastigheter opp til 1150 km/t.
I Norge har 13 piloter og baksetepassasjerer klart å skyte seg ut i de totalt 17 totalhavariene med F-16. Blant disse har det bare vært ett dødsfall.
Denne saken ble første gang publisert 22/03 2019, og sist oppdatert 01/04 2019.
