Jeg irettesatte barna hans. Så skjedde det som forbauset og skuffet meg stort

Jeg er en voksen kvinne som fant kjærligheten sent i livet. Like før jeg fylte 40 år, traff jeg mannen i mitt liv. Gunnar var fraskilt og hadde to halvvoksne barn fra før. 

Jeg forsto raskt at dette var den rette for meg, og Gunnar og jeg giftet oss etter å ha kjent hverandre bare litt over et års tid. 

I løpet av det året hadde vi rukket å bli veldig godt kjent, og jeg hadde heldigvis utviklet et godt forholdt til Henrik og Christine, som er Gunnars barn.

I begynnelsen hadde de vært heller kjølige mot meg, og jeg hadde følt en viss uvilje fra deres side til å bli kjent med meg. Gunnar, som også mente alvor med forholdet vårt, insisterte imidlertid på at vi skulle bli kjent. 

Jeg begynte etter hvert å forstå at hele forholdet var avhengig av dette, og at han kanskje aldri ville forplikte seg ordentlig til meg hvis jeg ikke kom overens med barna.

Jeg brukte lang tid på å komme innpå dem, men heldigvis åpnet de seg opp for meg etter hvert, og vi fikk et godt og vennskapelig forhold. 

Men etter hvert ble det et problem at forholdet vårt kun var av en vennskapelig karakter. I begynnelsen gjorde jeg ingen protester mot dette og lot dem gjøre som de ville når de var på besøk i leiligheten vår.

Det var jo egentlig Gunnars leilighet, som jeg hadde flyttet inn i, og jeg visste jo at de hadde tilbrakt utallige helger og ferier her før. 

Jeg ville ikke være farens nye kjæreste som kom inn og endret alt. Dessuten var jeg jo så oppsatt på å få de to til å like meg at jeg ikke våget å irettesette dem skikkelig hvis de rotet eller var uhøflige.

Tok barnas parti

Etter at vi hadde giftet oss, ble dette et irritasjonsmoment for meg, og det trivelige forholdet til de to barna kjølnet fra min side. 

Henrik og Christine var hos oss annenhver helg, og nå ble jeg for alvor oppmerksom på hvor uoppdragne de stort sett var.

De ryddet aldri opp tallerkener og glass når de hadde spist, og de ba om å få gå fra bordet lenge før vi andre var ferdige. Klær og annet rot fløt over hele leiligheten fra det øyeblikket de kom inn døren.

Det som forbauset meg, var at Gunnar lot dette skje. Han irettesatte dem sjelden, og jeg tror kanskje grunnen var at han var redd for at de skulle bli sinte på ham. 

Skilsmissen hadde vært stygg mellom Gunnar og ekskona, og jeg hadde hørt noe om at hun også hadde prøvd å legge skylden for bruddet på ham. 

Jeg kan jo godt forstå at Gunnar var redd for at barna skulle vende seg mot ham.

Resultatet av alt dette var altså at han ikke ønsket å si fra til dem når de gjorde noe «galt», og dermed fikk heller ikke jeg lov til å gjøre det. De gangene jeg gjorde det, ble de vrange og ville ikke gjøre som jeg sa.

En gang da jeg insisterte på at de fulgte mine regler når de var i mitt hus, sa de til meg at det ikke var mitt hus, noe som såret meg dypt. 

Da Gunnar kom hjem fra jobb den fredagen, sa Christine at jeg hadde kjeftet på dem, og Gunnar kom inn til meg og spurte hva dette dreide seg om. Jeg sa som sant var at jeg hadde irettesatt dem, og jeg fortalte også den sårende kommentaren jeg hadde fått fra Henrik om at «dette ikke var mitt hus».

Jeg hadde forventet at Gunnar skulle ta min side, siden jeg her anså meg selv som den fornærmede part. Det som forbauset meg og skuffet meg stort, var at han i stedet tok barnas parti. 

Han sa ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle høre ham si: Når barna var her, fikk de gjøre som de ville, og det fikk jeg bare finne meg i.

Les også: (+) Jeg nektet å akseptere vår kommende svigerdatter. Så skjedde det noe merkverdig

Han ble sint på meg

Jeg prøvde å snakke ham til fornuft, og jeg prøvde å få ham til å oppdra barna bedre, men han nektet og ble rett og slett sint på meg. Han mente at jeg hadde lagt meg borti noe jeg ikke hadde noe med. 

Han var enig i at barna hadde trådt over en grense med det de hadde sagt, men han ønsket ikke å konfrontere dem for å unngå å skape dårlig stemning. Og han ga tydelig uttrykk for at her var det ikke noe mer å snakke om.

Jeg begynte å føle at han satte barna sine foran meg, og at det kom til å bli jeg som måtte føye meg etter deres vilje. 

På den tiden var jeg gravid med mitt og vårt første barn, og det plaget meg at hans barn fikk spille høy musikk om kveldene når de var på besøk.

Men Gunnar undergravde min autoritet fullstendig foran øynene på Henrik og Christine når jeg forsøkte å ta det opp med dem. Det var som om han forsøkte å skuffe alle problemene under teppet, og heller ville late som om alt var i skjønneste orden.

Det virket som om konfrontasjoner med barna var det han skydde mest av alt. Jeg ble den som hele tiden måtte bite i det sure eplet. Barna følte seg som hjemme når de var hos oss, de tok seg til rette og oppførte seg deretter. 

Resultatet ble at det gode vennskapet jeg hadde utviklet med Henrik og Christine, visnet og ble erstattet med irritasjon fra begge kanter.

Da vi fikk barnet vårt og hun tok til å krabbe rundt i huset, begynte jeg å insistere på at det hele tiden skulle være rent og ryddig. Ikke noe skulle ligge og flyte, og utesko skulle av når man var inne.

Men nok en gang nektet Gunnar meg å snakke dem til rette, han bare hysjet bort problemene med en sint mine og insisterte på at han og jeg skulle rydde opp etter dem og vaske gulvet oftere.

– De er her bare et par ganger i måneden, vi kan vel strekke oss litt ekstra akkurat de to helgene, kan vi ikke? pleide han alltid å si.

Les også (+): Jeg var supermammaen som gjorde alt. Til slutt sa det stopp

Lykkelig tross alt

De første årene av vårt ekteskap var dette et stort problem. Men dette var også det eneste problemet. 

Ellers gikk ting bra, og det var mye av grunnen til at jeg ble ved Gunnars side. Jeg visste at han var mannen for meg, og jeg elsket ham like høyt som han elsket meg.

Men de helgene barna var på besøk, følte jeg meg tilsidesatt. Etter hvert som årene har gått, har dette blitt mindre problematisk.

Henrik og Christine har vokst opp og er ikke lenger uoppdragne ungdommer, men voksne, ansvarlige mennesker. 

Hvordan de endte opp slik, uten noen gang å ha fått skjenn eller tilsnakking, forstår jeg ikke, men jeg er bare glad for at det er slik det har blitt.

Gunnar og jeg har to barn sammen, og jeg kunne ikke vært mer lykkelig. Men fremdeles får jeg iblant en følelse av å sitte på sidelinjen når enten Henrik eller Christine er på besøk. 

Fremdeles er Gunnar ekstremt var på hva jeg sier til dem, og han kan fremdeles sende meg et litt sint blikk hvis jeg sier noe som kan oppfattes som en irettesettelse eller som noen form for kritikk. 

Jeg må hele tiden passe på, for alt jeg sier om deres valg i livet eller deres prestasjoner, kan bli oppfattet negativt, selv om det ikke er ment slik.

Dette har gjort det vanskelig for meg å gi dem råd når de kommer til oss med problemstillinger eller står overfor vanskelige valg. 

Den løsningen jeg har funnet, er å si dem min mening i enerom eller på telefonen. Jeg har inntrykk av at både Henrik og Christine nå setter pris på å høre min mening rett og slett fordi den kan være mer objektiv og mindre lovprisende enn farens kommentarer.

Det er altså heldigvis ikke lenger så vanskelig å unngå ubehagelige situasjoner som det var før. Gunnar er ikke på samme måte overfor våre to døtre, så jeg tror det henger sammen med skilsmissen og konkurransen med ekskona om å være den beste forelderen. 

Selv om jeg kan forstå det, er det vanskelig for meg å akseptere prinsippet om at jeg aldri kan si hva jeg egentlig mener, rett og slett fordi Gunnar ikke tolererer det. 

Men jeg har lært å leve med det, og jeg er veldig fornøyd med familien min og livet mitt til tross for dette problemet. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller