Jeg var sikker på at vi skulle bli et par. Det en kollega sa i lunsjen gjorde meg kald innvendig

Av natur er jeg en nøktern og jordnær person, og jeg så ikke for meg at jeg noen gang kom til å møte kjærligheten igjen etter at et tiårig samboerskap tok slutt. 

Jeg var 46 år, og livet mitt besto for det meste av jobb og at jeg tok meg av mine gamle foreldre.

Byen jeg bor i, er ikke så stor, med liten gjennomstrømning av nye menn, så mulighetene var begrensede.

Men jeg trivdes godt i jobben min som regnskapsansvarlig i byens hjørnestensbedrift. Så en dag fikk vi høre at markedsavdelingen hadde ansatt en ny medarbeider. 

– Har du sett den nye fyren som har begynt på marked?

Det var min kollega som pekte ham ut i kantinen. Jeg kikket opp og fikk øye på en lang og hengslete mann med kortklippet, mørkt hår.

– Hvorfor kan ikke denne bedriften la utseendet telle litt mer når de ansetter folk, sukket hun.

Jeg svarte ikke, men i løpet av lunsjen grep jeg meg i å kikke bort på den nyansatte mannen flere ganger. 

Min kollega hadde rett, noen klassisk pen mann var han ikke. Likevel var det noe ved ham som appellerte til meg.

I dagene som fulgte, gjorde jeg i det stille noen undersøkelser for å finne ut mer om ham. 

Han het Karsten og var ugift. Han var noen år yngre enn meg, bare 38 år. Altså for ung for meg, tenkte jeg en dag jeg grep meg i å speide etter ham i kantinen. 

Like etter sto han ved bordet hvor vi i økonomiavdelingen satt samlet.

– Er det greit at jeg setter meg her? spurte han.

– Jeg har jo så vidt vært innom og hilst på dere, sa han, – men det er hyggelig å bli bedre kjent med dere damene.

Stolen ved siden av min var ledig, og dermed ble vi sittende ved siden av hverandre. Jeg ble virkelig begeistret for ham etter denne lunsjen. 

Han hadde vist at han hadde en lun humor, samtidig som han både virket kunnskapsrik og intelligent.

Faktisk var det meg han hadde snakket mest med i løpet av lunsjen, han hadde spurt meg ut om turmuligheter i området og lyttet interessert da jeg forklarte ham hvor det var best å gå.

Les også: (+) Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet

Lett å prate med

Etter dette ble det naturlig at vi slo av en prat når vi støtte på hverandre ved kaffetrakteren. Jeg fikk mer og mer sansen for Karsten. 

En dag vi sto slik og småpratet, fortalte han om hybelen han hadde leid og oppga adressen.

– Da er vi faktisk nesten naboer, utbrøt jeg, – jeg bor bare to gater unna deg.

– Da kan det jo hende jeg ser deg en kveld når jeg er ute og går tur, sa han.

Uvant som jeg var med å få oppmerksomhet fra menn, gikk utspillet fra Karsten rett hjem. Samme ettermiddag sto jeg lenge foran speilet. 

Kanskje det var på tide med et besøk hos frisøren? Og noe nytt og fint turtøy kunne jeg også trenge.

Dagen etter fikk jeg klippet og stripet håret, og i sportsbutikken fant jeg en tøff jakke og ditto treningstights.

I stedet for å tilbringe kveldene foran TV-en, begynte jeg nå å gå tur. 

Selvsagt håpet jeg å støte på Karsten, og hjertet mitt gjorde et ekstra hopp da jeg en kveld så ham komme gående med lange skritt. 

Hvem var det som sa at han ikke var kjekk? tenkte jeg der han kom smilende mot meg.

– Hyggelig å møte kjentfolk, sa han og spurte om vi skulle slå følge.

Etter dette gikk vi ofte tur sammen på kveldene. Karsten var så lett å snakke med, han var en god lytter og flink til å stille spørsmål. 

Ut ifra det lille han fortalte om seg selv, fikk jeg inntrykk av at han levde nokså stusslig.

– Det er ikke så lett å lage mat på det trange hybelkjøkkenet mitt, sa han en gang vi snakket om mat.

Tanken på Karsten på den lille hybelen, uten mulighet til å lage ordentlig mat, vekket beskytterinstinktet i meg.

Dagen etter laget jeg en stor kyllinggryte, og før jeg rakk å ombestemme meg, gikk jeg rake veien bort til Karsten og ringte på. Han så overrasket ut da han åpnet døren.

– Dette var litt av en overraskelse, Ellen.

Jeg ble forelsket

Litt senere, da vi satt ved det lille kjøkkenbordet hans og jeg så hvordan han langet innpå av kyllinggryten, gikk det opp for meg at jeg var i ferd med å forelske meg i denne mannen. 

Mens han satt der og spiste og snakket om jobben, kjente jeg at det eneste jeg ville, var å ta vare på ham, lage mat til ham og sørge for at han hadde det bra. Senere, da jeg gikk hjem, ga Karsten meg en rask klem.

– Tusen takk for maten, du er en omsorgsfull dame, sa han.

I ukene som fulgte, hendte det ofte at jeg laget mat til Karsten. 

Noen ganger var vi hos ham, andre ganger kom han hjem til meg. Vi kunne snakke om alt mulig, begge var glad i å lese, og vi likte de samme filmene. 

Karsten roste leiligheten min og sa at han syntes den var hjemmekoselig.

Når vi blir kjærester, kan vi bo her begge to, tenkte jeg lykkelig.

Men fortsatt var forholdet vårt bare på et vennskapelig plan. At Karsten ikke gjorde noen fysiske tilnærmelser mot meg, tok jeg som et tegn på at han var en seriøs og anstendig mann. 

Men jeg så frem til at vi kunne være sammen åpenlyst. At vi kunne gå på kino og gå hånd i hånd i gatene.

Aldersforskjellen føltes ikke lenger som noe problem. På Karstens fødselsdag troppet jeg opp hos ham med kake og en gave. 

Etter nøye overveielse hadde jeg kjøpt en genser og en fin skjorte. Da han åpnet pakken, virket han brydd.

– Dette var altfor mye, Ellen, du trenger ikke å kjøpe noe til meg.

Men klærne passet perfekt, og jeg ble glad da jeg så at han hadde dem på seg dagen etter på jobben. Varm om hjertet så jeg på den flotte mannen jeg var blitt så glad i.

En tid senere skulle hele markedsavdelingen på en ukes kurs. Jeg gruet meg til at Karsten skulle være borte, og håpet han ville sende meg tekstmeldinger, men jeg hørte ikke noe fra ham hele uken. 

Heller ikke fredagen han kom hjem, ga han lyd fra seg. Lørdag stakk jeg bortom med en hjemmelaget lasagne og en flaske vin, men Karsten var ikke hjemme.

Først mandag møtte jeg Karsten på jobben, og da var han vennligheten selv. Vi vekslet noen ord i korridoren, men han nevnte ikke noe om hvorfor han ikke hadde tatt kontakt, noe som forvirret meg.

Les også (+): Vi fikk hakeslepp av vår sønns avsløring etter bryllupet. Til slutt måtte vi ta en tung beslutning

Han ble forandret

Karsten forandret seg etter dette kurset. Han virket stadig opptatt, og det ble helt slutt på kveldsturene våre. Det er vel blitt mer å gjøre på jobben, tenkte jeg. En dag i lunsjen utbrøt en kollega plutselig.

– Har dere hørt at Karsten og Anne-Lise er blitt et par?

Jeg stoppet å tygge og kjente hvordan jeg ble kald innvendig. Resten av lunsjen suste det i hodet mitt. 

Det kunne bare ikke være sant! Men det var sant. To dager senere sto Anne-Lise plutselig smilende ved siden av meg ved kaffetrakteren.

– Hei, sa hun muntert, – du og jeg har visst aldri hilst ordentlig på hverandre. Karsten har fortalt så mye om deg, sa hun smilende.

– At du har vært som en mor for ham og virkelig tatt deg godt av ham. Det er godt det finnes mennesker som deg, sa hun før hun virvlet videre.

Karsten og Anne-Lise flyttet sammen etter kort tid. Den første tiden vurderte jeg sterkt å slutte i firmaet, det var for vondt å se dem sammen. Men det var begrenset med arbeidsplasser, så det ville vært hasardiøst.

Litt etter litt fikk jeg det hele på avstand. Om Karsten noen gang hadde mistanke om at jeg var forelsket i ham, vet jeg ikke. 

Fra hans side var vennligheten bare et tegn på vennskap, og i bunn og grunn var det jo aldri noe mer mellom oss enn det. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller