Da Unni Lindell gikk i fjerde klasse, skrev læreren en kom­mentar i margen som Unni aldri har glemt

Unni Lindell (69) smiler under den mørke luggen. De karakteristiske ­krøllene danser rundt ansiktet. Hun er en av våre mest leste og folkekjære forfattere. Nå er hun aktuell med bok nummer 100 – «Rødt flagg».

Selvfølgelig rulles den røde løperen ut, for Unni har enda mer å feire: Hele 40 år som forfatter – 30 med krim.

– Gjett om jeg gleder meg, sprudler den evig­unge jubi­lanten.

– Og vet dere hva? Da jeg begynte å skrive, så jeg faktisk for meg 101 bøker.

Ambisjonene har med andre ord ikke vært beskjedne.  Historiene har nemlig levd i hodet hennes helt siden hun var liten.

Frokost med Nunne

Vi er invitert til frokost hjemme hos henne. Ektemannen Per Christian Garnæs (69) er ikke å se.

– Han bor for øyeblikket i min skriveleilighet i Sandvika.

Latteren som følger, høres rampete ut.

– Jeg kastet ham ut – for en periode.

Nei da, det er ingen skils­misse i emning. Forklaringen er enkel. I innspurten av en bok synes Unni det er best å bo ­alene, og ektemannen tilbød seg å flytte ut et par uker.

– Per Christian vet hva det krever av meg å komme i mål med en bok. Han har jo levd med denne forfatteren i snart femti år.

De to møttes allerede som tenåringer i Bærum.

– Jeg var bare 17 da vi ble kjærester, forteller Unni.

– Vi har rett og slett vokst opp sammen, sier hun.

Neste år skal de feire gullbryllup.

– Å nå en slik milepæl og fortsatt ha det godt sammen, skjer ikke uten en solid mengde respekt og romslighet, mener hun bestemt.

– Per Christian elsker sport. Han har høyeste grad av svart belte i kampsport og trener også andre. Jeg er jo hans rake motsetning, ler hun.

Unni foreslår å vise oss rundt i den nye leiligheten.

Den er stor, lys og innbydende. Overalt finnes spor etter et rikt liv fylt av historier, mennesker og minner. Bøker står side om side med kunst og familiebilder. Ekteparet har to sønner, som begge har stiftet familie. Til sammen har de fire barnebarn.

– Den eneste jenta av dem, Tiril, ble født på 58-årsdagen min, forteller hun stolt.

Når hun snakker om barnebarna, som kaller henne «Nunne», kommer det samme varme smilet frem som når hun snakker om bøkene sine.

– Jeg elsker familien min.

Leken krimdronning

Utenfor de store vinduene ­ligger Oslofjorden badet i morgensol. Et par seilbåter glir forbi.

På terrassen er stemningen mindre fredelig. Tre måker balanserer på rekkverket, skråler høylytt og følger med på at Unni dekker på bordet der ute.

– Vi kan ikke gå ut med maten ennå, stopper hun oss.

– Da vil de forsyne seg før vi rekker å spise.

Litt senere under måltidet kommer dagens første overraskelse.

– Jeg liker egentlig ikke frukt.

Det skøyeraktige uttrykket utfordrer.

Vi ser spørrende mot fatene fylt med jordbær og blåbær, melon og druer.

– Det er bare til pynt, sier hun.

– Ikke liker jeg trening heller. Slik har jeg alltid vært. Jeg hverken trener eller er opptatt av å spise sunt.

Men hun innrømmer én sunn endring etter flyttingen.

– Jeg har faktisk begynt å gå noen små turer.

Hun peker mot stiene som slynger seg langs fjorden nedenfor.

– Det er jo så fint her.

Så stopper hun opp.

– Med ett unntak. Kanadagjess.

Hun rister opprørt på hodet.

– Det er fryktelig mange av dem langs Oslofjorden, og jeg kan ikke fordra dem. De skiter ned alt – både plener og strender.

Det er lett å trekke på smilebåndet. For bak krimdronningen, bestselgerforfatteren og jubilanten finnes fortsatt den lekne jenta som alltid har hatt hodet fullt av historier.

Det viste seg tidlig.

Allerede i fjerde klasse skrev hun en stil som fikk læreren til å sperre opp øynene.

Dramatisk og empatisk

– Som barn løp fantasien min av gårde i alle retninger, forteller hun lattermildt.

Mens de andre elevene skrev om hyggelige familieturer og glade sommerdager, la Unni gjerne inn mer dramatikk. I fjerde klasse skrev hun en stil om en tur i blåbærskogen. Den begynte uskyldig nok, men etter hvert gikk det galt for de fleste som befant seg i skogen.

– Alle døde. Til og med ekornet.

Læreren skrev en kom­mentar i margen som Unni aldri har glemt.

– «ALLE MÅ IKKE DØ, UNNI! Det var jo bare blå­bærene som ikke døde.»

Hun ler så krøllene hopper.

Trolig lå allerede spiren til krimforfatteren gjemt mellom linjene.

Å ha god fantasi var også en styrke i en hverdag som langt fra var silkemyk. Familien hadde trang økonomi, og Unni kjente tidlig på følelsen av å være annerledes. Hun vokste opp på Haslum i Bærum, men Unni var «blokk­jenta» i en rik kommune.

– Jeg lærte tidlig å telle hvert eneste øre, og kan ennå huske alt jeg fikk som barn. 

Som den røde sykkelen.

– Jeg var den siste i klassen som fikk sykkel. En som var altfor stor. Den skulle vare lenge.

Unnis store drøm den gangen var å bo i rekkehus. Men følelsen av å være annerledes handlet mer enn å ikke å ha råd til den slags luksus. Enkelte minner gjør fortsatt vondt. Som den gangen hun hadde invitert til bursdagsselskap.

– Ingen kom.

Lekenheten i blikket forsvinner et øyeblikk.

– Sånt glemmer du jo ikke.

På skolen følte Unni seg ofte utenfor.

– Jeg var hun som ble valgt sist – til alt.

Mange år senere er det disse barna Unni legger merke til når hun besøker skoler rundt omkring i landet. De stille. De som virker litt ensomme.

– Jeg har en sylskarp radar.

Hun kjenner seg igjen i de barna.

– Gjennom årene har mange barn kommet bort til meg etter foredrag og skolebesøk. Noen har fortalt om mobbing. Andre om ensomhet. Jeg sier til dem: «Ja, livet skal være litt vanskelig, men etter hvert kan det bli skikkelig bra.»

Ordene bygger på egne ­erfaringer.

– Jeg tror det kan være greit med litt mislykkethet i bånn. Det har gjort meg sterkere.

Boken skulle ut

Noen mennesker drømmer om å bli forfatter.

Unni bestemte seg.

20 år gammel var hun allerede gift og gravid. Svanger­skapet var krevende, men ­lenge forsøkte hun å holde tritt med forelesningene i fransk på Blindern.

Etter hvert ble hverdagen fylt av to små barn. Men drømmen slapp aldri taket.

– De første årene satt jeg ved skrivemaskinen med to små gutter under bordet.

Hun smiler ved minnet.

– Det var jo i gamle dager.

Det unge ekteparet hadde ikke mye å rutte med. For å få endene til å møtes jobbet Unni som dagmamma og skrev ­noveller for A-magasinet.

Samtidig rammet sorgen.

Da hun var 25 år, døde moren. Senere mistet hun faren.

– I midten av trettiårene var jeg den eldste på min side av familien, forteller hun.

– Men jeg hadde jo gutta mine, og en lillesøster jeg er veldig glad i.

Drømmen om å bli forfatter slapp aldri taket.

Så kom telefonen.

Forlaget ville gi ut debut­boken «Den grønne dagen».

Unni husker fortsatt øyeblikket.

– Jeg ble ellevill av glede, forteller hun.

– For helt ærlig hadde jeg forberedt meg på refusjon etter refusjon. Men jeg var kampklar. Boken skulle ut, den! 

Etter år med skriving mellom bleieskift, studier og hverdagsliv fikk hun endelig bekreftelsen hun håpet på.

– Det føltes som om en dør åpnet seg.

Det store gjennombruddet kom derimot ti år senere, med «Slangebæreren».

– Da løsnet det for alvor.

Siden har hun solgt millioner av bøker, som er oversatt til flere språk.

Barnlig begeistring

Unni reiser seg plutselig fra frokostbordet. Hun har åpenbart kommet på noe.

– Vent litt.

Hun forsvinner inn på ­arbeidsrommet – som for tiden egentlig er det lange spise­bordet av glass i stuen. Der står den bærbare Mac-en.

– Det dukket opp noe i ­hodet mitt, og da må jeg skrive det ned med én gang, roper hun innenfra.

– Sånn er det hele tiden.

Selv etter hundre bøker ­virker det ikke som om hun har mistet den barnlige begei­stringen over å forme en ny historie.

Et par minutter senere er hun tilbake. Noe ved uttrykket i ansiktet minner om en katt som nettopp har fått en skål med fløte.

Sammenligningen passer godt. Unni har nemlig alltid vært glad i katter. Den grå hannkatten hennes, Knut, ble hele 18 år gammel. Han fikk sin egen bok, «Knut – Nobodys Baby».

– Forholdet vårt var så spesielt at det grenset til galskap, sier hun mykt.

– Han var både redd og sær, kosete og sta. En katt med stor personlighet.

Hun ler.

– Det er vel det nærmeste jeg har kommet en biografi.

Hundre bøker til tross – Unni har ikke tenkt å ­bremse. Nye ideer melder seg stadig.

– Jeg elsker å være forfatter, sier hun storfornøyd.

Men hun ler av forestillingen om det romantiske kunstner­livet.

– Det er mange som drømmer om å skrive bøker. Men det tar mye krefter å skrive dem. Jeg sitter jo ikke akkurat og koser meg ved Mac-en.

Hun trekker på skuldrene.

– Det er som et maratonløp.

Nå blir dere ikke kvitt meg

Vi spør hva hun kjenner på der hun er i dag.

– Takknemlighet, svarer Unni uten å nøle.

Igjen vender hun tilbake til dem som betyr aller mest. Familien.

– Jeg er jo så heldig, sier hun.

– Og jeg har mange gode venner, både yngre og eldre.

For jenta som en gang opplevde at ingen kom i burs­dagen hennes, er ikke det en selvfølge.

Unni nevner også leserne som har fulgt henne gjennom årene. Og gleden over at lidenskapen har blitt et levebrød.

Det har senket seg en ro over frokostbordet. Selv måkene har gitt opp håpet om flere smuler.

Men arbeidet kaller. Bok nummer hundre trenger en ­siste finpuss.

– Som sagt, mirakler ­kommer ikke av seg selv.

Øynene hennes glitrer.

– Snart skal jeg samle en haug med fine folk og poppe champagnen.

Hun rister nesten litt vantro på hodet.

– Tenk, hundre bøker. Det kommer ikke av seg selv.

Det gjør heller ikke et forfatterskap som har vart i førti år.

– Jeg er stolt av meg selv, sier Unni.

Og denne gangen lar hun smilet få siste ord.

«Rødt flagg»

Det er tittelen på Unni Lindells bok nummer 100.

Den handler om 29 år gamle Taran, som soner en dom i Bredstad fengsel. Hun er ikke glad i menn, men rømmer sammen med to mannlige fanger: Kai Moen, som har ­kontakter på utsiden, og kjøkkengutten Jonny, som har drept to kvinner.

De kommer seg ut gjennom en underjordisk gang og flykter via Telemark til en jakt­hytte, før ferden går videre gjennom dype skoger mot Vegårshei. Det er høstferie og jaktsesong.

Planen er at Kai skal få dem til Danmark. Han hevder å være utsatt for justismord, men vil ikke fortelle hva han er dømt for. Jonny innrømmer drapene på May og Ilja.

En klam, underliggende fare gjennom­syrer krimromanen. Etter hvert eksploderer handlingen i grøssende kast, før en overrask­ende slutt snur historien på hodet.

Tone Damli blir snart tenåringsmamma