Torturert og fengslet uten dom

(SIDE2): Pedro Sepulveda er muligens ikke den eldste platedebutanten, men i hvert fall ikke den yngste, med sine 68 år.

Ikke har han hatt noen årelang drøm om å gi ut CD heller.

- Men jeg tenkte at dersom jeg ikke lager den CDen nå, så blir det aldri noe. Jeg er ikke en ung mann lenger.

Resultatet er «Nunca es Tarde», og 10 låter om kjærlighet. En skarp kontrast til Sepulvedas egen historie.

Pedros musikk finner du på iTunes og Spotify.

Politisk fange
Pedro jobbet som lærer på en barneskole i Chile på 70-tallet. Som mange av sine kollegaer var han politisk aktiv, og han holdt med venstresiden.

Salvador Allende satt ved makten inntil høyresiden, det vil si det militære ledet av generalen Augusto Pinochet i 1973 gjorde statskupp, og fengslet tusenvis av de som var politisk uenige og holdt med Allende.

Pedro var en av de. Sammen med sju kamerater ble han sendt i fengsel.

- Jeg og kameratene mine ble kastet i fengsel, uten advokat, uten en rettskraftig dom. Vi ble overlatt til oss selv, og ble flyttet fra fengsel til fengsel uten å vite hva som kom til å skje med oss.

Fluktforsøk
I fengselet fikk Pedro besøk av kona og andre familiemedlemmer, men det fantes ingen mulighet for å anke avgjørelsen eller få vite hvorfor de var fengslet. Etter fem år var kompisgjengen desperate.

- Vi bestemte oss for å grave en tunnel under muren for å komme oss ut. Vi ville bare ha friheten tilbake, vi var rettsløse i fengselet.

Men fluktforsøket ble oppdaget, og ble ikke sett på med blide øyne.

Vennegjengen på åtte fikk plassert hetter over hodet og fraktet av sted. Også de utenfor som hadde hjulpet dem, ble arrestert. Og torturert.

- De banket oss opp og ga oss elektrisk sjokk for å få oss til å snakke. Men de visste jo alt om oss allerede, så de holdt ikke på så lenge, forteller den nå 68 år gamle mannen nøkternt.

Reddet ut – over landegrenser
Etter en uke ble de sendt videre til Tres Álamos, en fengselsleir for politiske fanger i Santiago de Chile, drevet av det militære.

- Der var det som en konsentrasjonsleir, forteller Pedro.

Han og de andre ble deretter sendt videre til fengsel i Sør-Chile. Han hadde da mistet alt håp om å slippe ut av fangenskap.

- Vi hadde ikke mer håp, forstår du? Vi trodde ikke vi skulle komme ut noensinne. Men en dag ble vi hentet ut fra cella, og hentet inn på et kontor. Der ble vi møtt av en mann som sa han var fra den norske ambassaden. Han var kommet for å hente oss til Norge. «Vi vet alt om dere, og skal få dere ut herfra i løpet av kort tid», forteller Pedro.

- Ingen av oss sa noe på en halvtime, det hele var som en spøk, helt uvirkelig.

De lykkeligste årene
Året var 1978 og mannen som hadde møtt dem på kontoret, var ambassadør Frode Nilsen. Tre uker sendere kom han tilbake og hentet med seg Pedro og de andre, før de dro videre til flyplassen, der de sa farvel til familiene sine.

- Jeg kommer aldri til å glemme han, Frode Nilsen, det var redningen vår, sier Pedro. For første gang i løpet av historien han forteller, er det noe som glitrer som tårer i øynene hans.

Etter fem måneder i Norge, hadde han fått seg jobb som rengjører. Det har vært tungt, men det er en jobb han har beholdt siden. Kun for få måneder siden pensjonerte han seg, men det betyr ikke at han har ligget på latsiden. Fremdeles er han aktiv.

- Jeg er veldig glad i Norge, og er uendelig takknemlig for at jeg kunne komme hit. Det er den beste perioden i mitt liv. Årene jeg har bodd i Norge er de lykkeligste i livet mitt.

Kjærlighet
Grunnet sitt opphold i fengsel som politisk fange, fikk ikke Pedro lov å returnere til Chile før etter 11 år. Da tok han opp et lån for å kunne besøke familie og venner der. Min mor og tre av mine søstre hadde dødd i mellomtiden.

- Det var en vanskelig periode, det å ikke kunne reise tilbake og ikke ha råd til det. Men da jeg først dro, hadde vi fest i tre måneder. Vi er en stor familie, og alle koste seg , spiste og danset.

Pedro ble ikke værende i Chile. Han hadde fått seg familie i Norge, og økonomisk var det svært vanskelig i Chile. Han dro i stedet tilbake, fortsatte og jobbe og ble med i en folkemusikkgruppe, som samlet inn penger til de som fremdeles satt i fengsel i hjemlandet og opplyste folk i Norge om forholdene under Pinochets styre.

Og det var gjennom den tradisjonelle musikken og sitt arbeid på Nissen skole, at ideen om en egen CD først ble plantet.

- En kollega på skolen likte musikken jeg spilte, og sa jeg burde lage en CD. Men der og da følte jeg ikke for det, og årene gikk. Så en dag tenkte jeg, at dersom jeg ikke lager den CDen nå, så blir det aldri noe. Jeg er ikke en ung mann lenger.

Og til tross for sin fortid, så er det altså mykere tematikk Pedro har valgt å lage sanger om.

- De handler ikke om politikk, de handler om kjærlighet. Jeg har ikke valgt det temaet selv. Musikken bare kom til meg.

Mer fra Side2? Sjekk forsiden her!