Thomas Numme angrer på valget han tok for 40 år siden. Nå vil han rette opp i det
Thomas Numme angrer på flere valg han gjorde i sine yngre dager. Ett av dem er i han ferd med å gjøre noe med. I dette intervjuet forteller han også hva han savner mest etter at faren, Yngvar Numme, gikk bort for tre år siden.
– Det var jo altfor dumt, men da plateselskapene begynte å gi ut stadig mer på CD, ble det liksom bare pes med platespiller. Når man blir voksen, skjønner man jo at det er det man vil ha.
Numme ler godt, og forteller at det snart er 40 år siden han kvittet seg med drøyt 200 vinylplater, samlet opp gjennom ungdomsårene. I dag husker han ikke hvem som kjøpte samlingen, men salgssummen var 1100 kroner.
Se video: Farmen-Jenny : - Måtte ta blytunge valg
– Så var det 28 plater vedkommende ikke ville ha. Han var nok ikke så begeistret for de voksne artistene jeg kjente via fatter’n, sier Numme og nevner blant annet Øystein Sunde.
– Så de platene beholdt du?
– Nei, jeg ga dem til en svoger som fortsatt hadde vinyl, og så havnet de på et loft der de ble liggende i 25 år. Men nå er de tilbake.
Grunne riller – dype spor
De fleste av Hjemmets lesere vet antagelig hvem «fatter’n» er: Yngvar Numme, en av Norges mest folkekjære revy- og underholdningsartister, og kjent som frontfigur og primus motor i Dizzie Tunes.
Sønnen legger ikke skjul på at han er farget av den populære entertainerens musikksmak. For når han nå er i ferd med å kjøpe tilbake sin egen platesamling, merker han at han også kjøper tilbake mange av platene foreldrene spilte da han vokste opp.
– Et spørsmål jeg ofte stiller mennesker jeg møter på fest, og som jeg kanskje ikke kjenner så godt, er: Hva hørte du på da du var 14–15 år? Det er visstnok den musikken som treffer oss sterkest i dag – som voksne. Og dette er merkelig, men jeg er også blitt fortalt at forskning viser at den musikken moren din hørte på da hun var 14–15, gjerne også vekker gjenklang i deg.
Antagelig er Numme inne på det som i musikkpsykologien kalles «the musical reminiscence bump» – en slags musikalsk minnetopp. Kort fortalt: Musikken vi hørte i ungdommen, setter ofte ekstra dype spor. Og noe tyder på at også foreldrenes ungdomsmusikk kan feste seg i oss. Forklaringen ligger trolig ikke i genene, men altså i det vi vokser opp med. Musikken foreldrene spiller hjemme, i bilen, på fest eller i hverdagen, kan bli en del av våre egne minner og følelser.
– Hva tenker du selv? Har musikksmaken til moren din, Kari Numme, også preget deg?
– Ja, og da er det jo snakk om tidlig på 60-tallet. The Beatles. Og Elvis. Men jeg har også – på grunn av henne – kjøpt mye Carpenters, Quincy Jones, George Benson – og Frank Sinatra, selvfølgelig. Det er virkelig lyden av barndom.
Han tenker seg om et øyeblikk, og legger til Sérgio Mendes, en av de brasilianske musikerne som var med på å gjøre bossanova kjent for et stort internasjonalt publikum.
– Det var mye bossa-lyd hjemme i Husebyveien i Sandefjord.
Klokere som barn
I et hjørne av stuen hjemme hos familien Numme på Bekkelaget står en hvit hylle med en svart platespiller på toppen. LP-ene er stablet tett i rommene under. Over musikkstasjonen henger en plakat fra forestillingen «Showkolade med og uten fyll», en revy med Dizzie Tunes, Grethe Kausland og Benny Borg som hadde premiere på Hotel Klubben i Tønsberg sommeren 1974. Året etter ble forestillingen satt opp på Chat Noir i Oslo – og ble en braksuksess.
Thomas var fem år gammel da pappa Yngvar Numme og Dizzie Tunes virkelig var på høyden av karrieren, med TV-show, revyer, plateutgivelser og filmen «Tut og kjør».
– Hvordan var du som barn?
– Klokere enn jeg er i dag. He-he.
I boka «Ra-ta-ta», basert på en TV-serie for barn med Dizzie Tunes som gikk på NRK fra 1971 til 1972, er det trykket et bilde av lille Thomas sammen med en tekst faren skrev til ham, og som også ble til en låt. Det siste verset lyder slik:
«Tenk om vi alle sammen tok livet slik som han. Tenk om vi fant glede i grumset sølevann. Å leve er å elske, mon tro om vi forstår, slik lille Thomas gjør det, som blir tre til neste år.»
– Jeg husker bakteppet. Det var masse snø, og jeg hadde spurt pappa om ikke vi kunne gå ut og måke frem sommeren. Det syntes han var så fint sagt.
Han betrakter bildet av seg selv.
– Jeg var en nysgjerrig guttunge. Dette bildet er tatt på et sted vi kalte Lilleskogen på Gjettum i Bærum. «Skogen» besto av to trær og en stein, men der kunne jeg holde på i timevis.
Han tenker seg om et øyeblikk.
– Apropos filmen «Tut og kjør»: Jeg var faktisk med i den. Vi var en gjeng med unger som skulle danse rundt en bil, men så fort regissøren snudde seg, hoppet jeg opp på panseret. Da fikk jeg en del kjeft, sier han og legger til:
– Jeg var nok det man i dag ville kalt et ADHD-barn.
– Var det forventet at du også skulle bli artist eller begynne med musikk?
– Nei, egentlig ikke. Selv om fatter’n mente at jeg burde ta pianotimer, hvilket jeg gjorde. Ti år gammel gikk jeg i lære hos Rafael Girlando, en italiensk pianolærer i Sandefjord, og da jeg kom hjem, trodde mamma at jeg hadde begynt å røyke. Girlando røykte med begge hendene, og jeg stinket røyk.
– Men piano var ikke noe for deg?
– Greia var at jeg syntes det var kjedelig å øve, særlig når alle de andre var ute og lekte eller spilte et eller annet. Så etter et halvt år gikk jeg til fatter’n og sa at jeg skulle slutte med piano. «Prøv litt til da, gutten min», sa han. «Jeg tror du kan komme til å angre på dette!»
Numme rister på hodet.
– Men det som opptok meg den gangen, var håndball. Og nå kan du spørre meg om jeg angrer.
– Ja, angrer du?
– Om jeg gjør! Jeg hadde jo kunnet sitte her på mine gamle dager og kost meg ved pianoet. Men det å løpe rundt og sprette en ball … Det er ikke noe jeg er spesielt opptatt av i dag.
Konstruktiv kritikk
Det skal sies at Thomas Numme gjorde det bra på håndballbanen, ga alt, trente mye, var «supersprek» – og ble en toppspiller for Sandefjord HK, der han blant annet spilte i eliteserien. Og fatter’n, Yngvar Numme, støttet ham hundre prosent.
– Han var ekstremt til stede i det. Han kunne ha hatt to forestillinger på Chat Noir lørdag kveld og likevel sette seg på et fly til Bergen søndag morgen for å se meg spille i en sliten hall i Fyllingsdalen. I grunnen var han veldig dedikert, uansett hva det enn måtte gjelde. Da Harald Rønneberg og jeg hadde «Senkveld», ringte han hver eneste mandag: «Hei, gutten min! Hvordan var seertallene?» Og så fikk jeg alltid konstruktiv kritikk. Han var aldri belærende.
Men på et tidspunkt ble det nok håndball for Numme. Han gjenopptok musikken – ikke pianospillet, men lærte seg å spille gitar, startet band, og etter hvert skulle det også vise seg at han hadde arvet sin fars stemmeprakt.
– Kan det at du har hatt en så berømt og profilert far, være noe av grunnen til at du ikke selv satset på en musikalsk karriere?
– Men jeg satset!
– Ok! Fortell …
– Etter at foreldrene mine skilte lag – det må ha vært i 1991 – tok fatter’n meg og søsteren min med til London. Der oppsøkte jeg alle plateselskapene med en VHS-tape som skulle vise hva jeg og bandet mitt, The Legends, var gode for. Og jeg fikk høflige svar om at dette ikke passet inn i deres profil.
Han ler høyt.
– Men jeg skjønte jo etter hvert at det ikke var spesielt bra. Jeg har aldri hatt veldig god selvtillit, men der og da hadde jeg virkelig trua på at jeg – og de andre i bandet – skulle bli verdensstjerner.
– Ungdommelig overmot?
– Ja, nettopp. Når man er tyve, tror man at man kan erobre verden. Og det er jo en fantastisk følelse.
Full av hormoner
Tilbake til platesamlingen. Numme forteller at han fikk sin aller første plate da han fylte elleve, en gave fra en tante: singelen «Livet er for kjipt» med Lars Kilevold.
Men den første store – og skjellsettende – musikkopplevelsen kom tre år senere, da han hørte gitarspillet til U2-gitaristen The Edge i låten «Pride (In the Name of Love)».
– Den lyden hadde jeg ikke hørt før, og det tror jeg ikke mange andre hadde gjort heller, for The Edge spilte på en helt spesiell måte. Jeg var fjorten år, full av hormoner, og det traff meg med voldsom kraft.
Numme trekker pusten, hever øyenbrynene og stønner henført.
– Åh!
LP-en med denne låta skulle bli den første plata Numme kjøpte for sine egne penger. Og så gikk han tilbake og kjøpte de tre platene U2 hadde gitt ut tidligere: «Boy», «October» og «War».
– Da var jeg solgt, sier Numme og blir myk i blikket når han minnes Alliance Platebar i Sandefjord, som høsten 2015 måtte stenge dørene etter 46 års drift.
– Lytterbuene i disse platesjappene var jo en stor del av opplevelsen ved å ha egen platespiller. Du gikk inn, åpnet coveret, la plata på spilleren, tok på deg headsettet og sto der og hørte musikken for første gang. Skulle du kjøpe, eller skulle du la være? Selv om jeg kanskje allerede hadde bestemt meg, var det helt spesielt å få høre plata først. Den forventningen, den spenningen – det var helt fantastisk.
Året etter «møtet» med U2 var det imidlertid a-ha som skulle fange Nummes oppmerksomhet. At et norsk band skulle toppe Billboard-listen, fremsto den gangen nesten uvirkelig.
– Det skulle jo ikke være mulig, sier han og himler med øynene.
– Jeg ble virkelig hekta på a-ha. Eller «stalka på», som barna mine sier. He-he.
Snu plata!?
Da Morten Harket, Paal Waaktaar og Magne Furuholmen albumdebuterte i 1985, kom «Hunting High and Low» både på vinyl, kassett og CD. LP-en var fremdeles hovedformatet, men etter hvert som CD-ene rykket inn i platebutikkene, havnet stadig flere LP-er i tilbudskassene. Det som kort tid før hadde vært selve normalformatet, ble plutselig restlager, ryddesalg og billige kupp for dem som fortsatt hadde platespiller.
Numme husker at han som 16-åring tok toget inn til Oslo etter å ha sett en annonse i Dagbladet om Nice Price-utsalg på Platebar Fotokopi på T-banesenteret på Grønland.
– Det var jo utrolig spennende for en fyr fra bondelandet. Jeg tror jeg endte opp med fem plater for 89 kroner.
Han smiler.
– Så kostet det vel et par hundre kroner med toget tur-retur Sandefjord.
Han forteller at han kom hjem med både det svenske new wave-bandet Imperiet og den britiske popgruppa Duran Duran. På vinyl – selv om formatet snart skulle gå ut på dato.
Numme forteller at han, etter at han for ikke så lenge siden fikk seg platespiller igjen, har begynt å høre på musikk på en helt annen måte.
– Datteren min var kanskje 16 da jeg kjøpte denne platespilleren. Jeg sto og lagde middag og ba henne om å snu plata. Hæ? Snu plata? Hun hadde jo ikke noe begrep om det. Og selv om hun er veldig opptatt av musikk, orker hun jo ikke høre mer enn tre minutter. Det er liksom grensen.
– Tror du at ditt gjenoppdagede forhold til vinyl smitter over på neste generasjon?
– De kjøper i alle fall vinyl til meg, og jeg kan endelig skryte av å ha ekte gaveønsker. Da kjøper de gjerne musikk de har lyst til å høre på selv. Og så tror jeg de synes det er greit at det er et eget rom som er satt av til dette. For når jeg setter på en plate, er det for å høre hele den. Både første og andre side.
Han tenker seg om.
– Vinylen var jo også en stor del av min identitet. Så nå, når den gamle samlingen min snart er på plass igjen, er det også litt som å finne tilbake til en del av seg selv.
Anerkjennende blikk
Den gangen var det Alliance Platebar i Sandefjord. I dag er det Råkk & Rålls, Oslos største og mest kjente bruktbutikk for vinyl, som gjelder for Numme.
– I stor grad handler det også om følelsen – om det er sentimentalitet eller hva det nå er – av å gå ned dit en lørdag formiddag og bare stå der og bla gjennom noen bunker med LP-plater. Den håndfaste følelsen. Det er en sann glede. Men så innser jeg jo at det stort sett er menn på min alder som vanker der. Godt voksne menn som sender hverandre anerkjennende blikk.
– Er det ikke mer praktisk å handle vinyl på nettet?
– Nei, nei, nei. Da forsvinner jo akkurat den følelsen jeg snakker om. Jeg må i butikk. Det er en viktig del av hele denne prosessen.
– Har du et klenodium i samlingen nå – en plate du vil trekke frem?
Numme funderer en liten stund, før han kommer på en plate han nylig kjøpte, men som han foreløpig ikke har rukket å høre så mye på. Fra samlingen fisker han frem albumet «Blue» av Joni Mitchell. Det var hennes fjerde album, og regnes som et av hennes mest personlige – nakent, sårbart og fullt av sanger om kjærlighet, savn og identitet. Og slik er det kanskje også med Nummes egen platesamling: Den handler ikke bare om musikk, men om mennesker. Ikke minst om faren.
– Det nærmer seg tre år siden han døde. Er det en låt som – når du hører den i dag – bringer deg nærmere ham?
– Ja, han tok jo Frank Sinatras signaturlåt, «My Way», og gjorde den til sin egen, sier Numme og forteller at faren faktisk fikk møte Sinatra backstage etter konserten hans i Oslo Spektrum i september 1991.
– Arrangøren hadde solgt inn fatter’n som Skandinavias største entertainer, og det øyeblikket skulle jo foreviges. Men idet fotografen løftet kameraet, kom det en bodyguard og stoppet ham, så det ble et bilde av taket i stedet. Det kunne jo blitt et legendarisk fotografi. Men fatter’n beholdt bildet av taket. He-he.
– Var du selv med?
– Nei. Og det angrer jeg på i dag.
– Hva savner du mest etter at faren din gikk bort?
– Samtalene. Og det at han kunne ringe og si: «Hei, gutten min.» Det gjorde han veldig ofte.
Han blir stille et øyeblikk.
– Den stemmen var alltid musikk i mine ører.
