– Ingenting jeg gjør, vil gjøre meg lykkelig

Stian Blipp (36) merket det gradvis. Han gikk sjeldnere ut. Sov helst hjemme. Trivdes best omgitt av sin egen flokk, i sine egne omgivelser. Og det var nettopp da – i den stille tilbaketrekkingen – at «Spillet»-produksjonen tok kontakt.

– Jeg trengte sjokkterapi. Å flytte inn med 14 andre galninger i et hus er egentlig det verste jeg kan tenke meg. Det ble god, gammeldags eksponeringsterapi og en utfordring jeg sårt trengte.

Se video: Gjennom en lang karriere har Lilli Bendriss særlig fulgt ett råd hun har fått.

Han smiler skjevt og stryker seg over skjegget.

– Det er noe både skremmende og nakent ved å vise hele spekteret av seg selv på den måten. Ville jeg bli akseptert for den jeg er, eller ville folk trekke seg unna? Jeg kjenner en ekte stolthet over at jeg turte.

Fra rampelys til ro

Det er gått 14 år siden Stian Blipp ble kastet hodestups inn i rampelyset.

«Alle» ville ha et stykke av den joviale bergenseren med den smittende energien og den nærmest magnetiske tilstedeværelsen på scenen.

Men bak fasaden til mannen millioner av nordmenn husker som den danseglade programlederen, har de siste årene vært en stille og personlig reise mot noe mange strever med hele livet: å være trygg nok til å vise hvem man egentlig er.

– Det fine med «Spillet» var at jo lengre tid det gikk, jo mer åpen og ugardert ble jeg. Det var deilig å kjenne på at jeg ikke måtte være show-Stian for at folk skulle trives i mitt selskap.

Han tar en liten pause og fortsetter:

– Jeg har de samme vennene som jeg hadde for 25 år siden, og de liker meg for den jeg er. Til resten av verden har jeg kanskje servert show-Stian. Nå føler jeg at folk også kan bli glad i den litt kjedelige, ettertenksomme og rolige versjonen.

Stødigere

Stian har tidligere vært åpen om da han ble rammet av panikkangst, depresjon og utmattelse, og ble tvunget til å ta et langt skritt tilbake fra alt det rampelyset representerte. 

I dag står han stødigere i seg selv enn noen gang – og han er ikke i tvil om hva som brakte ham dit.

– Den reisen begynte jeg på for noen år siden. Og ting som «Spillet» har gitt meg den selvtilliten jeg trengte for å stresse mindre med alt i livet. Nå har jeg en «take me or leave me»-holdning til meg selv som person. Noen vil bli nære venner, andre ikke. Og det er helt greit.

Han gliser bredt.

– Jeg er i min «fuck it»-era.

Kule ting 

Hva som venter rundt neste sving, vet Stian ennå ikke. Men det gjør heller ingenting.

– Jeg har et veldig enkelt motto for livet mitt i dag: «Jeg skal gjøre kule ting med kule folk». Det er det eneste kompasset jeg går etter.

Han kan til tider ta seg i å stresse over å ha mistet alle ambisjoner i livet – før han henter seg inn igjen.

– Det er jo bare det at jeg har skjønt at ingenting jeg gjør, vil gjøre meg lykkelig. Det som gjør meg lykkelig, har jeg allerede hjemme. Alt annet er en bonus.

Han trekker pusten ettertenksomt. Det blir stille et øyeblikk.

– Derfor er det veldig ufarlig hva jeg lander på å gjøre. Om det er å lede et barneprogram eller være deltager i noe – det betyr ikke så mye. Så lenge jeg gjør kule ting med kule folk.