Solveig Barstad om forelskelsen: – Jeg syntes at han virket litt rar

– Varm hundemat smaker verre enn kald hundemat. Kjøttet får en sandaktig smak. Jeg ble ikke dårlig, det var bare ekkelt.

Solveig Barstad understreker opp­levelsen ved å skjære en grimase, før hun ler humrende godt.

Den nye redaksjonssjefen for «God Morgen Norge» har hverken hund eller for vane å smake på dyrefôr. Vi prater om hennes verste matminner knyttet opp mot «Matkontrollen», et av mange populære programmer hun har ledet på TV 2. 

Innsatsen gjennom 30 år i kanalen ga 58-åringen i fjor hedersprisen på «Gullruten».

– «Gratulerer, nå kan du pensjonere deg», sa folk. Det var en ære å få prisen, men jeg tenkte jo: «Pleier ikke de som får den å være enda eldre?»

Vi noterer oss at Ingrid Espelid Hovig var 76 år, Erik Bye 73.

– Jeg pleier ikke å stille opp på større fester eller røde løpere, men arrangørene maste så fælt at jeg skjønte noe var i gjære, avslører hun.

– Å høre navnet mitt bli ropt opp føltes likevel som en overraskelse.

Redaksjonssjef for  «God Morgen Norge»

På nyåret tok hun over roret på «God Morgen Norge».

– Det var litt som å komme hjem, føler hun fornøyd.

På slutten av 90-tallet var hun en del av morgengjengen i fem år.

– Wenche Andersen er én av få som er igjen fra starten, men den trivelige atmosfære er den samme. Det er et av mine favorittprogram. En god blanding av aktualitet, nyheter og underholdning. Et velsmurt maskineri med fire timer direktesending fem dager i uken. Det kan være litt overveldende, men jeg liker en utfordring.

Det har hun vist gjennom flere av TV-suksesser, som «TV 2 hjelper deg». Hun blar videre i minneboken og på nytt dukker «Matkontrollen» opp. Solveigs besøk i Danmark hos «Chili Klaus». Dansken med en halv million følgere på sosiale ­medier, som har blitt verdenskjent for å kunne alt om chili.

– Jeg smakte meg oppover i styrke, og lenge gikk det fint – inntil han ga meg en chili som var så sterk at den brukes til bunnstoff på båter!

Bare tanken på det får ­henne til å lukke øynene et ­sekund.

– Jeg vet ikke om vi skal gå i detaljer, men la meg si det sånn – du får rensket opp i systemet, forteller hun skøyeraktig.

– «Slutt å filme!», måtte jeg be fotografen. Oppdraget endte med at jeg ble liggende en stund på sofaen til «Chilli Klaus».

Les også: Derfor forsvant hun fra «God morgen, Norge»

Ektemannen Jan Tore Sanner

Det er noe jordnært ved Solveig.

– Jeg er en traust sunnfjording, beskriver hun seg selv.

Sunnfjord i Vestland fylke er preget av mektige fjell og dype, trange fjorder, og ­klimaet er værhardt. Det sies om folk derfra at de er ekstra arbeidsomme, pålitelige og nøysomme.

– En del av meg vil alltid lengte til hjembygda, betror hun.

Blikket vandrer ut av ­vinduet på «Møllefossen kafé», ut mot den viltre, brusende fossen, tvers over gaten for hennes nye arbeidsplass på Lilleaker i Oslo.

– Det er kjekt å komme hjem til Førde på besøk. Der kan jeg gå ut døra, og etter en time være på en fjelltopp – 700 meter over havet. Helt fra jeg var liten har jeg pakket en sjokolade i sekken og gått opp til toppen på Hafstadfjellet. Hvis du ikke kommer deg opp på toppen, har du ikke fullført, understreker hun.

Døtrene hun har med ektemannen Jan Tore Sanner (59), Maria (32) og Sigrid (28) har siden de var små fått oppleve morens hjembygd flere ganger årlig.

– Vi tvang dem opp på fjelltoppene, sier Solveig og ler – som hun ofte gjør.

Bakgrunnen fra det vestlige Norge preger også kaffevanen hennes.

– Jeg drikker kun sabla sterk traktekaffe!

Les også: Silje (44) sjokkerte God morgen Norge-seerne. Det kan ha reddet livet til Tone (77)

Spreke 90-åringer

Solveig og storesøsteren Hilde (63) fant begge som voksne veien til Østlandet. Faren, Helge, er ikke lenger blant dem, men mor Johanna lever i beste velgående i Førde.

– I en alder av 91 år er mor like flott, klar til sinns og rask som en fjellgeit til bens. At hun holder seg så godt, tror jeg skyldes at hun alltid er på ­farten. Hver dag går mor turer, gjerne sammen med sin storesøster Anna. Ja, du hørte riktig, Storesøsteren, smiler Solveig.

– En gang mor følte seg litt tufs fikk hun et godt råd av en nabo: «Gå fort og se glad ut!» Det har blitt en motivasjon for alle i vår familie.

Hun vokste opp med mange sterke og selvstendige kvinner rundt seg, mormor Sanna, ­tante Anna og mor Johanna. Moren jobbet i Televerket.

– Jeg har alltid hatt støtte i familien, både fra sterke damer og far. En oppmuntring til at å gjøre det jeg har lyst til og yte en innsats. Det har jeg prøvd å videreføre ti mine egne døtre.

Solveig forsto tidlig at det er lov å si fra hvis noen ikke ­lever opp til hva de har lovet. Slik vi kjenner henne fra «TV 2 hjelper deg».

– Da jeg var tre år, hadde mor og far fått bygd et nytt hus, forteller hun.

– Det var flere ting å utsette på arbeidet, som jeg nok hadde hørt dem prate om. Under en befaring med håndverkerne, der feilene og manglene skulle påpekes, tok jeg kommandoen.

– «Her knirker det i gulvet,» viste jeg dem.

– «Og dette hjørnet er skjevt.»

– Var det der karrieren som forbrukerjournalist startet?

– Ja, kanskje det, sier hun lattermild.

– Jeg skjønte i hvert fall at «rett skal være rett». Når noe går på rettferdigheten løs, er jeg ikke redd for å si fra. Men jeg er på langt nær den tøffingen, som mange kan ha fått inntrykk av fra TV.

– Å hoppe i fallskjerm, for eksempel, nei takk. Det samme gjelder karuseller i for­nøyelsesparker. Det er også en del som gjør meg svært ukomfortabel. Det verste er trolig å lese intervjuer om meg selv.

Les også: (+) Jeg ble utrolig nært knyttet til datteren hans, men så kom samtalen som endret alt

Pinlig berørt

Hun er mest kjent som en ­konfronterende TV-journalist. At hun har fryktelig lett for å bli flau, passer ikke helt inn i det bildet.

– Som sagt er jeg en traust sunnfjording, påminner hun.

En som verner godt om privatlivet.

– Det gjør meg til en mindre egnet person å intervjue, vedgår hun.

– Men siden vi er i gang, ja, du kan trygt skrive at jeg har en lav terskel for når noe føles pinlig, både på egne og andres vegne. Til dags dato har jeg for eksempel ikke sett en hel episode av «The Office», eller «Helt perfekt» med Giertsen. Og jeg liker komedier. Pro­blemet er at mange av scenene er så sært pinlige å se på.

Selvironien er intakt, Solveig ler av sin egen reaksjon.

– Å delta på realityprogrammer er åpenbart ikke noe for meg. Selv om det virker morsomt. Å være program­leder er noe annet, da har jeg kontroll.

Hun mener det er enkel ­psykologi.

– Jeg er også en som kan gruble på hva jeg skulle ha sagt eller gjort, hopper hun ­videre i selvransakelsen.

– Med andre ord, selvkritisk.

Les også: TV 2-Ane hadde gitt opp menn. Så dukket Lasse opp

Ektemannen Jan Tore

Det er mange politikere i Solveig familie. Faren var blant annet statssekretær i Landbruksdepartementet ­under Willoch-regjeringen på begynnelsen av 80-tallet – og ordfører i Førde, søsteren Hilde har vært byråd i Oslo, Solveig giftet seg med en Høyre-politiker og begge døtrene har vært aktive innen partiet.

– Det er et yrke som krever stor tålmodighet, vet hun.

– Det tar lang tid fra du ­begynner å jobbe med en sak, til den er gjennomført. Det krever en annen form for tålmodighet enn min.

Det var Solveigs søster som først møtte Jan Tore Sanner.

– Han spurte om Hilde ­hadde en hyggelig lillesøster. Jeg syntes at han virket litt rar, forteller hun ærlig om førsteinntrykket.

De møttes i 1986, men det tok noen år før de ble et par.

– Vi brukte lang tid på å bli kjent. Jan Tore måtte jobbe hardt for å innynde seg hos meg.

Nå har de vært godt gift i 32 år.

– Hva er fasiten? lurer vi.

– Tja, vi er ganske like, ­koser oss sammen og gir hverandre rom. Vi er enige om det meste, som at det er to ting et par ikke kan være uenige om: Barneoppdragelse og bruk av penger.

Hun tenker seg om.

– Jan Tore er nok mer romantisk enn meg, men begge er rause med hverandre.

Les også: Forteller om tabben i NRK: – Det gikk litt i ball

Bestemor

Å strikke er noe som opptar Solveig. Hun tilhører en generasjon som lærte å strikke på skolen. På 80-tallet ble resultatet enorme mengder med fargerike mohair-gensere. Nå er det babytøy som gjelder.

– Jeg har blitt bestemor, røper hun.

Det var i fjor høst eldste­datteren og samboeren ble foreldre.

Når hun nevner det, smiler Solveig fra øre til øre, sjarmerende stolt. «Nyheten» har ­likevel etter hennes ønske havnet lengst ned i reportasjen. Hun ønsker ikke at det skal bli slått stort opp at «Barstad har blitt bestemor».

Da vi møtes er godgutten fire måneder, og Solveig røper at hun «strikker som en gal».

– Jeg kan love at den gutten ikke kommer til å fryse, sier hun muntert.

Hun har allerede prøvd seg som barnevakt.

– Det er stor stas. Jan Tore og jeg har pratet om hvem av oss som er mest tussete over barnebarnet. Vi kom frem til at vi er like ivrige, på begge sider av familien til den lille.

Det er ingen tvil om at han er en heldig gutt.

– Å være bestemor er virkelig en gave.

Les også: (+) Bør ikke besteforeldre tilby seg å stå opp med barna når de er på besøk?

StrikkeSalongen

Hun penser raskt over til strikking.

Solveig forteller at hun ­lærte å strikke som barn. Hun lærte av moren som igjen ­hadde lært av sin. En interesse som er ført videre til hennes egne døtre. Med glimt i øynene sier hun at korrekt hælfelling på sokker nærmest er nedskrevet som et testamente i hennes familie. Det er ingen tvil om at hun har funnet en hobby som gir henne stor ­glede. Også å dele med andre.

– Jeg bruker både mye tid og penger på strikking. Det er så gøy, sier hun entusiastisk.

– I nabolaget vårt finnes det et helt spesielt sted for oss strikkeglade. På «StrikkeSalongen» er det mulig å slå seg ned i sofaene med en kopp kaffe og prate om oppskrifter, garn og pinner med likesinnede. Visste du at en ny trend er å strikke en genser ovenfra og ned? spør hun engasjert.

– Er det ikke praktisk? Da kan du prøve genseren ­underveis.

Hun inviterer oss med til Høvik hvor vi blir tatt varmt imot av Anya Liaan.

– I disse sofaene deles mange historier, og det om langt mer enn strikking, men det forblir innenfor veggene, forteller innehaveren hemmelighetsfullt.

Den kaffetørste fotografen, som røper at hun ikke kan strikke, blir tilbudt mer enn kaffe. I sofaen får hun et lynkurs i strikking.

– Å strikke har gitt meg et fellesskap på mange områder. Jeg deler interessen med døtrene mine, slik mor og mormor gjorde med søsteren min og meg. Jeg er med i en strikkeklubb i TV 2, og prater «strikking» med venninnene fra barneskolen, som fremdeles er noen av mine nærmeste. Strikking gjør en glad, anbefaler Solveig.

– Det er en form for terapi – med garn.