Jeg ble utrolig nært knyttet til datteren hans, men så kom samtalen som endret alt
Da Lotta forsto hva som var på gang, ble hun helt fra seg og jeg gråt meg i søvn.
Første gang jeg så Magnus og Lotta, var i parken jeg pleide å oppsøke når jeg ikke orket å sitte på lesesalen. Jeg fikk ikke blikket fra dem. Det glimtet i hvite tenner når han smilte til barnet, og jeg tenkte at han måtte være faren hennes. Likheten var ikke til å ta feil av.
Neste gang jeg så de to, bråbestemte jeg meg da de gjorde tegn til å skulle gå. Plutselig ble det veldig viktig for meg å snakke med dem, og før jeg fikk tenkt meg om, gikk jeg bort til dem.
Det ble starten på min store glede. Og i dag min store sorg.
Jeg måtte finne på noe å si da jeg kom bort til dem.
«Unnskyld, men du kunne vel ikke si meg hva klokken er», spurte jeg og følte meg temmelig dum. «Jeg har glemt både klokken og mobilen hjemme.»
Han så på meg, jeg rødmet. Så smilte han, og jeg ble helt mo i knærne. Slik kom vi i prat, Magnus, Lotta og jeg.
Vi sto der og snakket sammen en stund, før det ble plagsomt kaldt. Han foreslo at vi skulle stikke over på en McDonald’s like ved. Jeg kunne ikke la sjansen gå fra meg, så jeg sa ja.
Senere fikk jeg vite at Magnus hadde lagt merke til at jeg satt der på benken og fulgte dem med øynene.
Han sa at han hadde vært overrasket over motet mitt, da jeg kom for å spørre hva klokken var. «For det var jo et rimelig tynt påskudd», smilte han. «Dessuten så jeg at du hadde klokke på armen. Men jeg er glad du gjorde det.»
Jeg var 24 år da jeg møtte Magnus, Lotta var tre. Han var blitt skilt to år tidligere, og moren til Lotta hadde frasagt seg alle rettighetene til barnet. Det syntes jeg hørtes helt utrolig ut, men jeg våget ikke spørre hvorfor.
Han sa bare at de hadde giftet seg svært unge, og de hadde regnet med at det skulle vare i all evighet. «En evighet som bare varte i fire år», la han bittert til. Det var alt han sa om moren til Lotta.
Senere fikk jeg vite gjennom andre at hun hadde hatt nerveproblemer i flere år, og at hun fikk en fødselsdepresjon etter at Lotta ble født.
Dermed havnet hun på psykiatrisk klinikk, og hun var visst fortsatt der. Magnus og jeg snakket aldri mer om henne.
Magnus arbeidet som avdelingssjef i et stort firma, og han hadde ofte lange arbeidsdager. Siden jeg studerte var min dag mer fleksibel.
Hvordan det hadde seg, husker jeg ikke nå, men snart ble det en vane at jeg hentet Lotta i barnehagen om ettermiddagen, og jeg var sammen med henne i leiligheten deres til Magnus kom hjem.
Les også: (+) Jeg var sikker på at vi hadde et godt ekteskap. Sannheten var verre enn jeg kunne ha forestilt meg
Et nært forhold til Lotta
Vi hadde det utrolig hyggelig sammen, Lotta og jeg. Hun var slikt et elskelig, blidt barn. Vi malte og leste, noen ganger bakte vi. Jeg som knapt nok kunne steke egg, ble plutselig ivrig husmor.
En stor del av den æren skal Lotta ha. Jeg følte at jeg kunne gjøre hva det skulle være for dette lille mennesket som bare godtok meg akkurat som jeg var.
Hun satte ikke engang spørsmålstegn ved at jeg inntok hjemmet hennes.
Magnus og jeg innledet et forhold, men vi passet nøye på at Lotta ikke oppdaget den siden av bekjentskapet vårt. Når hun var til stede, var vi bare gode venner.
Men når hun hadde sovnet, var kvelden vår.
Jeg var så forelsket at det nesten gjorde vondt, og det var vanskelig å bryte opp og gå hjem til en tom hybel etterpå. Men ingen av oss visste hvordan vi skulle fortelle Lotta at vi gjerne ville flytte sammen.
Det ble Lotta selv som løste problemet. En ettermiddag da jeg skulle gå hjem, spurte hun faren hvor jeg sov om natten siden jeg ikke sov hos dem.
Han fortalte henne om hybelen min, men den visste jo hun godt om; jeg hadde hatt henne med dit flere ganger.
«Men du har jo så stor seng, pappa», sa hun og så på Magnus. «Hvorfor kan ikke Lisbeth sove der, sammen med deg?» Både Magnus og jeg rødmet, men så spurte han om jeg kanskje ville ligge over. Det var naturligvis ikke nei i min munn, og etter dette sa jeg opp hybelen min og flyttet inn hos Magnus og Lotta.
Så utrolig lykkelig jeg var! Vi skulle alltid være sammen, tenkte jeg. For jo mer jeg var sammen med Lotta, desto mer glad i henne ble jeg.
Nå i ettertid innser jeg at jeg var mer glad i henne enn i faren hennes. Visst var jeg forelsket i Magnus, men jeg fikk aldri muligheten til å bli skikkelig kjent med ham. Vi hadde bare kveldene sammen.
Da skulle jeg lese til eksamen, og han var ofte trett etter en lang arbeidsdag.
Men Lotta og jeg ble bestevenner. Når hun la de små armene om halsen min og sa hun var glad i meg, ble hjertet mitt stort og varmt av glede og takknemlighet.
Jeg elsket virkelig den ungen, og det gjør jeg fremdeles.
Da Magnus og jeg hadde bodd sammen i tre år, skulle han på et seminar i forbindelse med et nytt jobboppdrag. Lotta og jeg ble hjemme.
Vi skulle vaske tøy og pakke kofferter, for vi hadde bestilt tur til Hellas den vinterferien, og vi gledet oss veldig. Jeg var så opptatt av vinterferien at jeg ikke la merke til at Magnus var annerledes da han kom hjem. Han virket trett og unnvikende.
Før han dro hadde jeg fleipet med at han kanskje kom til å finne seg en flott dame og hygge seg med på hotellet.
Det var jo det alle gjorde på seminarer, sa jeg og rusket ham i håret. Naturligvis var det bare en fleip. Det var ikke i mine tanker at noe slikt kunne skje.
Etter tre år var det Magnus, Lotta og jeg, og slik trodde jeg at det alltid ville være. Men da jeg en kveld spøkefullt spurte ham om han hadde funnet seg en dame bak ryggen på meg, ble han skikkelig sint.
Jeg syntes det var en litt voldsom reaksjon på en harmløs spøk, men slo det fra meg. Han var tydeligvis sliten.
Vi dro til solfylte Hellas og hadde en uforglemmelig uke. Jeg ble som en unge sammen med Lotta; vi badet i bølgene og bygde sandslott i varm sand. Magnus lå helst på en solseng og leste, men det reagerte jeg ikke på.
For når kvelden kom, ble han drømmeprinsen min – nesten som fra den første tiden vi var sammen. Vi var som nyforelsket hele den uken, og jeg begynte å tenke på bryllup.
Les også: (+) Seminaret ble avlyst på kort varsel. Jeg vil aldri glemme synet som møtte meg hjemme
Samtalen som endret alt
Etter en tid hjemme forandret Magnus seg. Han var ofte fraværende og hørte knapt hva jeg sa. Tynnere var han blitt også.
Og så var det plutselig så mye overtid på jobben, noe som førte til at han alltid var for sliten til å ha sex.
Det var iallfall den forklaringen han ga når jeg spurte. Det kom stadige telefonoppringninger til ham, og han gikk alltid ut av rommet for å snakke. Mistanken min vokste i takt med den økende overtiden hans.
Til slutt ble jeg lei av å sitte alene bestandig. Jeg følte meg såret, og en kveld sprakk jeg. «Om du tror at du kan behandle meg på denne måten, tar du feil», sa jeg sint.
«Tenk på Lotta. Hun er seks år, stor nok til å forstå at alt ikke er som det skal være.»
Da kom hele historien. Han hadde forelsket seg hodestups i en kvinne på seminaret.
Først hadde han tenkt at det ikke skulle bli mer enn én gang, men så hadde de gjenopptatt kontakten etter at vi kom tilbake fra Hellas. Han elsket henne, sa han.
Jeg var rasende, skuffet og såret, og jeg ville flytte ut på dagen. Så kom jeg til å tenke på Lotta. Hvordan skulle hun forstå det om jeg bare flyttet uten forvarsel?
Det var da jeg oppdaget at jeg var mer glad i henne enn i Magnus. Tanken på å miste ham var ingenting mot den kvelende følelsen jeg fikk ved tanken på å miste Lotta.
Underlig nok klarte Magnus og jeg å snakke rolig gjennom tingene.
Han var klar over hvor knyttet Lotta var til meg, og han ønsket ikke å såre henne mer enn nødvendig.
Vi ble enige om at jeg skulle bo på gjesterommet til eksamen var over. Men det gikk ikke så smertefritt som vi hadde håpet. Da Lotta forsto hva som var på gang, ble hun helt fra seg. Hun gråt og raste, og selv gråt jeg meg i søvn hver kveld.
Midt oppi det hele ble mor alvorlig syk, og far ville at jeg skulle flytte hjem. Jeg var enebarn og følte det var min plikt. Jeg ble dratt mellom pliktfølelsen til far og kjærligheten til Lotta.
For jeg hadde tenkt å bli boende i byen etter at jeg flyttet ut, for å være nær henne.
Tross alt var jeg den eneste mammaen hun kunne huske.
Det ble Magnus som avgjorde saken. Han ville ikke ha meg i nærheten. Lotta skulle glemme meg, for nå skulle hun få en ny mamma.
Såret og fortvilet ga jeg meg. Jeg kjente bare sorg.
Jeg flyttet nordover til barndomshjemmet mitt. Avskjeden med Lotta husker jeg lite av. Det var bare gråt og fortvilelse. Moren hennes hadde gitt fra seg alle rettighetene til henne. Jeg, som elsket henne, hadde ingen.
Jeg skriver til henne av og til, selv om Magnus ikke liker det. Og hver fødselsdag og jul får jeg brev fra henne, der hun har skrevet: «Kjere lisbeth, jei er glad i dei.»
Sist jul lå det ved et bilde av en smilende åtteåring med nye tenner. Hun ser lykkelig ut, og jeg håper av hele mitt hjerte at hun virkelig er det. For jeg kommer alltid til å elske henne.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
