Derfor forsvant hun fra «God morgen, Norge»

– Ingen er bare det du ser, sier Signe Tynning (62).

Det er slagordet til Kirkens Bymisjon og mer enn bare ord for henne.

– Vi bør alle ha det i bak­hodet i møtet med andre mennesker, mener hun.

I samarbeid med Kirkens Bymisjon har hun de siste seks årene drevet «bymisjonssenteret» i Porsgrunn. Et sted med hjertevarme som fanger opp dem som faller utenfor i samfunnet. Den koselige kafeen er også et sted hvor byens andre borgere gjerne finner veien.

– Vi har bruktbutikk og systue, samt tilbud på alt fra arbeidstrening, yoga, språk- og strikkekafé og ettervernstilbud.

Senteret drives av en stor gruppe med frivillige og noen fast ansatte – som Signe.

– Målet er at alle som ­kommer inn døren skal bli sett, forteller hun ivrig.

Avtalen er at Signe skal ta oss med til «storstuen» i ­sentrum, men først svinger vi innom henne hjemme i Breidablikklia. Her, langt oppe i åsen klarer selv ikke det tunge gråværet å forringe den storslagne utsikten over «porselensbyen».

– Det er ikke en ambisjon om å redde verden som driver meg, understreker den tidligere TV 2-programlederen. Som en liten advarsel. Den kjente TV-skikkelsen ønsker ikke å fremstå med englevinger.

Hun smiler like lunt, som vi husker fra skjermen.

– Jeg er bare Signe. En som vil hjelpe og som har sett at det nytter.

Hjertefølt engasjement

Hun vokste opp med flere gode rollemodeller.

– Mamma sto alltid opp for de mindre ressurssterke, forteller hun.

– Jeg husker også at bestefar, faren til mamma, hver kveld smurte nistepakker. Neste morgen satte han dem utenfor inngangsdøren – med drikke til.

Besteforeldrene bodde i sentrum av Porsgrunn.

– Å bry seg om andre og gjøre det man kan for å hjelpe, er verdier de ga videre til meg og mine to søstre. Vi har tatt det med oss videre i livet.

Å glede andre er noe Signe brenner for .

– Vi er heldige som bor i et land der nestekjærlighet settes høyt, sier hun.

– Se bare på dugnadsånden, frivilligheten og alle innsamlingsaksjonene. Da er Norge på sitt beste.

Når vi senere blir med ­henne til senteret merker vi den samme stemningen av hjertefølt engasjement.

Les også: Gaute Ormåsen:  – Jeg har fått en oppvekker

Jobbet i  «God morgen, Norge»

Gjennom 15 år ønsket Signe Tynning oss «god morgen» i TV-ruta. Varm, blid og jordnær ga hun seerne en forfriskende start på dagen gjennom TV 2. Det er den samme jenta som møter oss i Porsgrunn, ærlig, direkte – og real.

Om noe skurrer er hun straks på ballen, men selv da er ikke den trillende latteren langt unna.

– Åh, ikke spør om jeg ­savner TV-jobben, ber hun med et lite sukk.

Forståelig nok er hun lei spørsmålet, men skjønner samtidig at folk lurer på det.

– Å være programleder er gøy, men det er en stilling som ikke varer evig. Noe jeg var klar over. Jeg er takknemlig for at jeg fikk være en del av «God Morgen Norge-familien». Det er virkelig en fin gjeng, både foran og bak kamera. Når man står opp så tidlig, og vet at alle må bidra for at sendingen skal bli bra, skapes et nært og fint miljø.

Så sier hun noe over­raskende.

– Jeg har faktisk aldri sett en hel sending med meg selv.

– Hvorfor ikke?

Hun vrir litt på seg i den lyse sofaen, leter etter en ­rimelig forklaring.

– Det føltes som selvpining, svarer hun til slutt.

– Jeg så bare «feil» ut.

Les også: Silje (44) sjokkerte God morgen Norge-seerne. Det kan ha reddet livet til Tone (77)

Krevende overgang

Det er hele åtte år siden hun tok sluttpakke i TV 2.

– Jeg var lei av å pendle mellom Oslo og Porsgrunn. Det gikk utover familien, livskvaliteten. Nå er jeg tettere på venner, familie, samboer Karl Otto – og sønnen min Christian og hans familie. Det kjennes mye bedre.

Som 55-åring tenkte hun også, at det trolig ville være lurt å hoppe av – i tide.

– Slik at jeg fikk mulighet til å skifte kurs og finne noe annet å drive med før det var for sent.

Hun gikk noen runder med seg selv.

– Jeg stilte meg spørsmål som «hvem er Signe? Hva kan Signe? Og hva vil Signe?» Det sto jo nærmest «God Morgen Norge» i panna mi, sier hun lattermildt.

– Jeg må ærlig innrømme at overgangen fra TV var krev­ende, og det svingte opp og ned. Jeg kjente på prestasjonsangst. At det sikkert var noen som tenkte «hvordan skal en dame med så mange år på TV kunne fylle en annen rolle?»

I ettertid viste det seg – slik det ofte er – at frykten var ubegrunnet.

Les også: TV 2-Ane hadde gitt opp menn. Så dukket Lasse opp

Felles innsats

Gjennom årene i TV 2 laget Signe mange saker om Kirkens Bymisjon.

– Jeg har alltid hatt sansen for takhøyden og rausheten der, sier hun.

Blant annet deres mantra knyttet til å gi mennesker en ny start.

– Også slike som meg, sier hun med innlevelse.

– De siste seks årene har vært kreative, sosiale og lærerike. Blant annet har jeg reist til andre byer for å se hvordan Kirkens Bymisjon driver sine møtesteder og tiltak. Jeg er kjempestolt av hva vi har fått til i Porsgrunn, og det på bare seks år. Hver dag er jeg vitne til at vi gjør en forskjell.

Gleden hun uttrykker er smittende.

– Jeg må ha en jobb som gjør meg entusiastisk. Det blir jeg av å se at felles innsats hjelper.

Les også: (+) Jeg ble utrolig nært knyttet til datteren hans, men så kom samtalen som endret alt

I ulike miljøer

Signe forteller om prosjektene de har skapt, som «I jobb» – et lavterskeltilbud for per­soner med utfordringer innen rus og psykiatri som trenger en arbeidsplass å gå til.

– De hugger ved og rydder kommunale eiendommer, ­nevner hun som eksempler.

– Det aller viktigste er å gi folk en lystbetont grunn til å stå opp om morgenen. Du vet den godfølelsen som skapes ved å føle seg til nytte i samfunnet. Det er mulig å se det på folk at de får en ny tro på seg selv, sier hun berørt.

– Mamma ville ha elsket å være en del av dette!

Signe er midt i flokken av sammensveisede søstre.

– Tone er to år eldre, Gro fire år yngre, forteller hun.

Moren Solveig var lærer og særlig opptatt av rettferdighet.

– I «gamle dager» var det vanlig med «glemme- og ­bråkekryss» på skolen. Det ble notert på en tavle med navn bakerst i klasserommet, for­teller Signe.

Vi som er gamle nok til å huske vet at for mange sved de kryssene nok til at skolegangen kunne bli ødelagt.

– Mamma fikk slutt på det i min klasse, forklarer hun – stolt av motet moren opp­viste.

– Hun mente det var uhørt med en slik «gapestokk». Det sa hun klart ifra om på skolen. Det var typisk mamma å kjempe for rettferdighet. Jeg ligner nok litt på henne der, sier hun og ser tankefull ut.

Pappaen hennes, Torstein Tynning, var en kjent politiker. I fem perioder over 20 år satt han på Stortinget for Høyre. Tre ganger flyttet familien med ham til Oslo vest. «Hjemme» ble likevel den trivelige gården deres i tidligere Eidanger kommune.

– I Oslo bodde vi i stortingsleiligheter omkranset av andre kjente politikere. Jeg fikk tidlig i livet et innblikk i ulike miljøer og lærte at «folk er folk» – uansett hvor de bor og hva vi gjør.

Les også: Olaug Bollestad:  – Jeg kommer aldri til å bli den samme igjen

«Livets dessert»

Tiden flyr i godt selskap.

– Nå må vi kjøre til byen, sier Signe og reiser seg opp av sofaen.

Hun har sjekket klokka på mobilen – den nærmer 15, som er stengetid på senteret til Kirkens Bymisjon.

Siden hun allerede har telefonen oppe viser hun kjapt frem noen familiebilder.

– Dette er Elisabeth, barnebarnet på to og et halvt år, sier hun bestemorstolt.

– Hun er et sjarmtroll!

For barnebarna til samboeren er hun en dedikert «Mimmi».

– Folk sier stadig at barnebarn er «livets dessert». Det er utvilsomt et slitt uttrykk, men det er jo sant!

Barnebarnet bor i Stavern, hvor Signe tilbringer mye tid.

– Karl Otto og jeg har kjøpt en liten leilighet der, forteller hun, og gleder seg stort over det.

– Det er heldigvis kort vei mellom Stavern og Porsgrunn. Jeg vil jo ikke gå glipp av noe. Å få følge opp barnebarn er en gave.

Gi et måltid!

Straks vi er innenfor døren i byens storstue «tar» folk tak i Signe. Hun lytter rolig, foreslår løsninger og fordeler arbeidsoppgaver. Alt skjer med en harmonisk tilstede­værelse, fylt av varme. Det umiddelbart mest slående ved senteret er at uansett hvor vi snur oss møter vi skinnet av smil.

Det er en omsluttende god stemming på senteret.

– Jeg gleder meg til å ­komme på jobb, sier en av de frivillige til Hjemmet.

Bak henne på kjøkkenet nikker fire-fem kvinner i ulike aldre.

Ved kassen er det en tavle fylt med magneter. Øverst står det «På vent».

– Hva går dette ut på?

– Hos oss er et måltid mer enn mat, blir vi forklart.

– Det er også en vei inn i et hyggelig fellesskap.

Det fungerer slik at vi kan kjøpe et måltid til et medmenneske – som virkelig trenger omtanken.

– Det koster 65 kroner, og for hvert måltid som gis settes en magnet på tavlen.

Daglig er rundt 30 innom kafeen og spiser gratis.

– Her er det rom for alle rundt samme bord, under­streker Signe og de frivillige.

Hvis du har lyst til å bidra til fellesskapet, er de takknemlige for hver eneste giver.

– Kirkens Bymisjon driver ikke med misjonering, blir det understreket på senteret. Det er en åpen og inkluderende ideell organisasjon, som jobber for at alle mennesker skal ­erfare respekt, rettferdighet og omsorg. Det kan kanskje virke lite, men en viktig vei til målet er – blant annet – det varme måltidet.

– Hos oss skal ingen trenge å stå ute i kulda, understreker Signe bestemt.

– Jeg kan ikke få sagt det nok – folk er folk, og ingen er bare det du ser på overflaten.

For andre gang i et langt ­yrkesliv virker det som Signe Tynning har kommet «hjem».

Gi et måltid, og gjør en forskjell: Vipps til 2101. Kirkensbymisjon.no/gave.