Smaken av sommer

Adam MacDonalds er en bartender som har sett og opplevd det meste, blant annet fra Oslos natteliv. De mest utroligste historiene har funnet veien inn i MacDonalds bok «The Long Pour - A bartender's anthology of hilarious tales and dirty tricks» .

Boken er en samling av sjokkerende, humoristiske og skandaløse historier fra bartendernes verden. Side3 liker Adam, og Adam liker Side3. Derfor har vi fått tillatelse til å gjengi noen av historiene i boken, fortalt av bartendere selv.

Historien nedenfor stammer fra bartenderen Paul Flair, fra den tiden han jobbet i Oslo.

LES OGSÅ: Slik tok bartenderen hevn

FOR NOEN ÅR SIDEN jobbet jeg på en trendy nattklubb i Oslo. Ikke la deg lure av Oslos lave innbyggerantall sammenlignet med de ekte storbyene som finnes ute. Fordi nordmenn har dype lommer og konstant er tørste, går det an å tjene mye her.

Og siden alle først skal på vorspiel, er det lite å gjøre til det er igjen to-tre timer av skiftet. Men da gjelder det også å være rask, effektiv og hyggelig. Kvaliteten på drinken er ikke så nøye, bare den er sterk nok og kommer fort nok.

EIERNE AV DETTE UTESTEDET  jaktet på glamour-gjengen. Her var det tre ting som gjaldt: skarpt lys, mediaoppmerksomhet og pene mennesker.

Samtidig trengte de også desperat de gjestene som kunne drikke mye. Noen måtte jo dekke regningene for å drive et så dyrt sted, men dessverre visste eierne ikke en dritt om å drive en bar. De visste virkelig ikke hva som var bra, hva vi trengte og hva som ville funke. Allikevel klarte vi å opprettholde en viss popularitet, og det var alltid fullt i helgen.

Gjestene - spesielt damene - pleide alltid å komme innom for å be om den siste, kuleste drinken, men i og med at eierne ikke investerte i de gode spritslagene, hadde vi ikke sjans til å lage noe av dette. Så en kveld bestemte jeg meg for å være kreativ. 

- VI VIL HA TI SHOTS! ropte en jente i 20-åra, omringet av fnisende venninner.

De var kledd for en kveld på klubben, noe som betyr høye hæler, pushup-BH, maksimalt med sminke.

- Lag noe søtt! hvinte en av de andre.

Jeg kikket meg rundt etter inspirasjon. Alt jeg hadde var gin, vodka, tonic og Sprite. Ikke akkurat noe man kunne piske sammen magiske opplevelser med. Gjestene begynte å bli flere, og langt mer utålmodige enn tidligere på kvelden.

Jeg var så desperat at jeg hadde gitt høyrearmen for litt grenadine, og holdt på å strekke meg etter en fluebefengt flaske med bananlikør.

Det var da øynene mine landet på noen små flasker merket «Bacardi Breezer» som nettopp hadde ankommet i en pappeske. Jeg snudde meg rundt til damene igjen:

- Jeg tror jeg har akkurat det dere er ute etter.

DETTE VAR DEN TIDEN hvor Bacardi Breezer var helt ukjent i Skandinavia, idet vi var en av de første barene som fikk det inn. Jeg bøyde meg ned under baren slik at ingen så meg, trakk opp en flaske, helte innholdet opp i en drinkmikser, smalt oppi litt is og reiste meg opp igjen.

- Dette er min nye mikstur, sa jeg mens dritten rant fra underleppa.

- Den heter, ehm.... Summer Breeze. Jeg ga oppskriften til noen venner av meg i London og det har blitt en stor hit ved alle barene og klubbene i Soho. Jeg tar den med til New York neste uke, så se opp - denne kommer til å bli stor!

JENTENE FULGTE NØYE MED idet jeg satt opp ti shotglass, ristet mikseren såvidt, og helte forsiktig oppi innholdet i glassene. Det viste seg at en flaske Breezer var akkurat nok til ti shots.

- Seksti kroner hver, jenter, det blir 600 kroner! sa jeg med mitt beste pokerfjes.

Uten å nøle, kaste et undersøkende blikk på meg eller å ringe en venn betalte den søte damen med et smil, og på toppen av det hele tipset hun meg rundhåndet.

600 kroner pluss tips for én Bacardi Breezer! Denne muligheten måtte utnyttes. Jeg betraktet jentene mens de kastet hodet bakover i det shottene forsvant, de så ut som som steinrike krasjdukker.

- Å! DET VAR GODT, ASSÅ! Herre. Gud. Har du virkelige laget denne selv?

Jeg bøyde hodet i ydmykhet.

- Det er ikke noe å skryte av det, sa jeg.

- Jeg bare lekte meg litt, du vet, litt av ditt og datt.

Mens jeg sto der og pludret slo det meg plutselig at en Bacardi Breezer hadde en veiledende pris på 60 kroner. Så alt jeg trengte å gjøre var å slå inn én flaske på kassa, og putte de andre 540 kronene i lomma.

Det var da jeg innså at jeg hadde gått fra å være en flink, kreativ bartender til et jævla geni. Det var en vinn-vinn-vinn situasjon - baren fikk sine penger, ikke noe underslag, shotsene sklei ned så fort at de ikke påvirket salget av longdrinks eller øl uansett, jentene fikk gleden av en deilig smaksopplevelse og viktigst av alt:

Masse lommepenger til pappa. Altså meg.

JENTENE KOM TILBAKE DEN KVELDEN for flere Summer Breeze, kinnene deres varme fra all dansingen. Øynene deres svømte mer og mer for hver "shot" de fikk i seg.

Det stoppet imidlertid ikke der. For enhver gjest som nølte et sekund med hva de skule ha, passet jeg på å markedsføre min nye oppfinnelse så hardt jeg bare kunne.

- Det smaker som engler som roter med vannmeloner, sa jeg uten å egentlig vite hva jeg mente.

Uansett, jeg spant videre på historien så langt jeg bare torde, og helte en tiendels rusbrus i hvert shotglass resten av kvelden. Og kvelden etter der. Etter to uker kom gjester inn i baren spesielt for å smake de nye shottene. Jeg vurderte å sette drinken på menyen, men slo det raskt fra meg.

ETTER CIRKA ÉN MÅNED TOK DET SLUTT. Smaken av en Bacardi Breezer ble for velkjent, og jeg begravde hemmeligheten min idet takstameteret i lomma mi stoppet på 70.000 kroner. Det var akkurat nok til å skaffe meg den bilen jeg trengte, og ennå henger det en luftfrisker med melonduft i frontruta på den.

Dersom kompisene mine på varme sommerdager klager på at det lukter som en eske med Bacardi Breezer, er det smilende svaret mitt det samme:

- Javisst gjør det det!

Hvis du likte denne historien, sjekk ut Side3 også neste søndag. Da publiserer vi en ny historie fra «The Long Pour». Du kan lese mer om boka på thebartenderbook.com.