Olav Thons enke: Slik fikk han den ikoniske jakken

Hun er godt synlig der hun kommer ruslende inn i foajeen på Hotel Bristol i Oslo. De ansatte smiler og hilser, og tilreisende snur seg og lurer kanskje på hvem denne populære gjesten er. 

Hun er kledd i hvit buksedrakt, et svart-hvitt sjal om livet som matcher øredobbene, strikkede pulsvarmere i gult og oransje om håndled­dene, et perlekjede i flere lag om halsen – og på hodet en stråhatt som kan minne om pillebokshattene som ble ­Jacqueline Kennedys signatur på 60-tallet. 

Her er alt gjennomtenkt, ned til minste detalj. Sissel Berdal Haga Thon har sin helt personlige stil, og er slett ingen ordinær gjest på hotellet. Hun bor her fast.

Over høyre arm bærer hun – som et kjært klenodium – en rosarød herrejakke, faktisk ikke så ulik fargen på hotellets fasade. Jakken var hennes avdøde gemals favorittplagg, og det er han, Olav Thon og denne jakka vi primært har kommet for å snakke om. Den 16. november er det et år siden han døde.

– Jeg savner å ha ham ved min side, sier Haga Thon.

– Og jeg savner ham som samtalepartner. Men det er jo ikke så mye jeg kan gjøre med det. Han ble tross alt 101 år gammel.

Hun smiler varmt.

– Han var et fantastisk menneske og en veldig snill mann. Begavet, oppfinnsom, ja, en ener på alle måter. I hverdagen, ute på tur – og selvfølgelig også innen business. 

Skjelvende ufyseligheter

Vi har installert oss i en av hotellets salonger, to etasjer opp i det ærverdige bygget som åpnet dørene i 1920 – tre år før Olav Thon ble født. Han vokste opp i Ål i Hallingdal, i enkle kår, som yngstemann av fire søsken på fjellgården Thon. En driftig kar skulle det vise seg, som startet sin karriere med pelsoppdrett.

Da han i 1974, midtveis i livet, kjøpte Bristol som sitt første hotell, ble han intervjuet i Dagbladet. Der fortalte han om sitt aller første møte med dette etablissementet, som ifølge Haga Thon skulle bli hans hjertesten. Olav var i hovedstaden for å skaffe fiskeavskjær til minkfarmen og ville gjøre stas på kameraten som hadde ordnet med transport. De endte opp på Bristol.

«Skyggelue hadde jeg, og han også, men vi kom inn, og det hadde vært en fin dag. Jeg spanderte og tenkte at nå måtte vi ta det dyreste. Og ikke ante jeg hva østers var, men prisen så jeg jo, og jeg trodde det var en slags fisk. Så fikk vi denne skjelvende ufyseligheten. Jeg tok frem et lommetørkle, viklet det meste inn i det og tok det med til Hallingdal.»

Haga Thon smiler når hun leser Olavs ord.

– Lærte han seg noen gang å like østers?

– He-he. I det daglige har vi alltid holdt oss til veldig enkel mat. Vi har vært nøkterne. I stedet for å sette oss til bords, har vi ofte heller smurt matpakker og gått ut på tur. Men vi har jo også hatt mange store begivenheter, for eksempel i forbindelse med Thon-stift­elsens utdelinger i Universitetets aula. Da har det selvfølgelig vært festmat på Bristol etterpå.

Les også: Bertine Zetlitz: – Det har preget meg veldig

Fargerikt

For drøye tre år siden valgte herr og fru Thon å flytte inn på Bristol, hvor en suite ble stilt til parets rådighet.

– Det ga oss jo litt mer bekvemme forhold, selv om jeg nok hadde foretrukket å bli boende hjemme. Men det var mye enklere for Olav å bo her.

Haga Thon forteller at hun nå har egen garasjeplass, som gjør det enkelt å ta seg opp i marka for en tur til fots eller på ski – innimellom slagene. For 85-åringen har en rekke styreverv, og sammen med ­interiørarkitekt Trond Ramsøskar er hun design­ansvarlig for 90 Thon-hoteller.

– Du har sagt at du elsker utfordringer. Hva er de største utfordringene nå for tiden?

– Det er i grunnen det livet jeg lever, samarbeidet med ­interiørarkitekten min, og alle styrepapirene jeg må sette meg inn i. Men jeg er også veldig interessert i alt det som skjer rundt meg. Jeg elsker å følge med på politikk, lese og stadig lære noe nytt. Det er veldig viktig for meg.

– Men for å snakke litt om denne jakken til din mann – når og hvordan kom den inn i livet hans?

– Vi har jo alltid vandret mye i fjellet, ikke bare i Norge, men også i Italia, Østerrike og Sveits. Etter en slik fjelltur – det kan ha vært for tredve år siden – tilbrakte vi noen dager i Zürich, og Olav hadde gitt uttrykk for at han var luta lei av alle disse grå jakkene. Så var vi innom en butikk hvor vi fikk øye på denne jakken – av god kvalitet og med et godt snitt – og da var det gjort.

– Så dette var starten på et fargerikt eventyr?

– Ja, det kan man kanskje si. Olav var ikke glad i å bruke dress, men han var veldig glad i litt mer ledige jakker, og denne ble han spesielt glad i. Vi har nok tatt litt ekstra godt vare på den, men han brukte den masse.

– Vil du si at jakken representerer et skille i hans klesstil, fra svart-hvitt til farger?

Hun humrer og smiler lurt.

– Nei, det skillet kom nok med meg, sier hun og forteller at hun alltid har sydd og strikket: til sine tre søsken, til de tre barna hun fikk i sitt første ekteskap, til seg selv – og etter at hun møtte Olav Thon for nærmere 40 år siden – også til ham. De fargerike luene han så ofte ble avbildet i er selvsagt strikket av henne.

Les også: (+) Jeg trodde han var mannen i mitt liv. Helt til en venninne ringte meg en kveld

Friluftsliv og arbeid

Nå tar hun tak i jakken, folder den ut og legger den pent over det ene armlenet på sofaen. Jakken har et klassisk snitt med en brystlomme, to klaff­lommer, innerlomme og mansjetter med knapper. Kord­fløyelsstoffet er i 100 prosent bomull, og jakken er foret med såkalt cupro – et mykt, glatt og pustende stoff som minner om silke. 

To emblemer er festet til hvert sitt jakkeslag. Det ene representerer Kampen Janitsjar, det andre Den Norske Turistforening. Begge var svært viktige for Olav, ­forteller Haga Thon.

– Kampen Janitsjar har spilt mye for oss, og Olav var æresmedlem av DNT. Vi har jo også en egen stiftelse, Olav Thons DNT-stiftelse, som har som formål å støtte Den Norske Turistforenings landsomfattende virksomhet til fremme av fjellvandring og friluftsliv i Norge. Den har også bidratt til bygging og ­rehabilitering av et stort antall hytter.

– Men hva skal vi si om ­fargen? Korallrød eller rosa?

– Dempet rødrosa, foreslår Haga Thon.

Det viser seg at designeren, Ralph Lauren, faktisk har gitt plaggets farge et eget navn: Adirondack Berry – inspirert av bær fra Adirondack, et fjellområde nord i staten New York, populært bland tur – og skigåere. Med andre ord helt i Olav Thons ånd.

– Som meg var Olav et naturmenneske. Vi likte å komme oss ut, og vi har et lite sted på Finse. Hver fredag, da vi var ferdige på kontoret, satte vi oss på toget og dro til fjells, hvor vi vandret til fots eller sto på ski. De var en fin slutt på heftige, og ofte veldig krevende arbeidsuker.

– Fortsetter du dette friluftslivet også etter at han døde?

– Jeg begynner jo å bli ­eldre, men jeg går mye på tur og er veldig glad for det.

– Når du har levd med en mann som ble 101 år, og som var aktiv til siste slutt – hvilke perspektiver gir det på aldring? De fleste her i landet pensjonerer seg jo når de fyller 67 …

– Ja, da går de glipp av veldig mye her i livet. Jeg er oppdratt til å være aktiv, og jeg elsker å arbeide. Slik var det med Olav også. Men orker man ikke mer, så orker man ikke mer.

Hun tenker seg om et øyeblikk.

– Jeg syns folk flest syter for mye. De klager og syter og skal ha alt gratis opp i hendene. Men hva er gleden ved bare å sitte stille? Nei, det er ikke noe liv.

Les også: (+) Til min datter: Jeg gir meg aldri

Banket opp guttene

I motsetning til Olav Thon kommer Sissel Berdal Haga fra det hun kaller «et veldig akademisk miljø». Både faren og broren var utdannede leger og professorer, og selv studerte hun juss og jobbet som tingrettsdommer helt til hun – 70 år gammel – gikk av med ­pensjon og fikk nye verv i Thon-konsernet.

– Hva lå bak studievalget ditt?

– Jeg har nok alltid hatt stor rettferdighetssans. Da jeg var skolebarn og noen av guttene ødela for oss jentene – mens vi hoppet paradis for eksempel – ja, så banket jeg dem opp.

– Du banket opp guttene?

Hun ler godt.

– Ja, jeg var stor og sterk, og jeg var flink til å ordne opp. Flink til å ta avgjørelser. 

– Ble du noen gang utsatt for mobbing?

– Nei. Jeg tror rett og slett at det ikke var så mye mobbing den gangen. Dette var jo etterkrigstiden, og vi skulle bygge landet. Det var enkle forhold, få fordringer, og vi var fornøyde med det vi hadde.

Sissel er født i 1940. De ­første minnene hennes er fra krigens dager. Hun husker at de måtte ned i kjelleren når flyalarmen gikk, at moren utsatte seg for risiko ved å smøre matpakker til krigs­fanger, men hun følte aldri noen frykt.

– Jeg opplevde foreldrene mine som veldig trygge. Mor var kontaktperson for Kjesäter i Sverige, en leir for norske flyktninger. Så hun gikk med forbudte brev og opplevde husransakelser mange ganger. Men både hun og min far fremsto som sterke. Og de ­visste hva de ville.

Som voksen undret Sissel seg over hvordan moren hadde våget å være aktiv i motstandsbevegelsen med tre små barn. Da hun spurte fikk hun et tydelig svar: Friheten er viktigere enn livet!

– Det sier jo noe om deres innstilling. Jeg tror at vi barn, og ikke minst jeg, har arvet dette. Kanskje var det dette som førte meg inn jussen. Det er så mye som former en gjennom livet, men dette var nok veldig betydningsfullt for meg.

Som barn tilbrakte Sissel også flere somre på slekts­gården i Valldal i Møre og Romsdal, Berdal-slektas arnested.

– Det var fantastisk. Da var det opp på setra, melking, høyonn og alt det der. Jeg synes synd på alle som ikke har opplevd gårdslivet.

– Så der hadde du noe til felles med Olav?

– Absolutt. Jeg kan jo alt det der, så vi snakket samme språk.

– Olav Thon har jo ofte blitt sammenlignet med Askeladden – hva tenker du om det?

– Det liker jeg i grunnen ikke så godt. Jeg kjenner jo til hans bakgrunn, og at han har bygget seg opp på egen hånd. Men han kommer jo ikke fra «ingenting». Thon-familien var en flott familie. Men at han brukte seg selv, var gløgg og oppfinnsom, jo, absolutt.

Les også: Kjersti Horn: – Det var vondt for meg, men helt forferdelig for dem også

Kjært minnested

Haga Thon forteller at hun ­stadig går innom graven til Olav, og at hun samtidig «hilser» på sin bror, Bjørn Peter. For et lykketreff ville ha det til at gravplassen ved siden av ham var ledig da Olav Thon døde.

– Jeg mistet min bror for to år siden. Han var min aller beste venn. Olavs venn også, men min bror og jeg var uadskillelige helt fra vi var små barn, og jeg snakket med ham nesten hver eneste dag. Nå er Olav og Bjørn Peter begravet ved siden av hverandre. Ja, de bor sammen på Vestre Gravlund – og det betyr veldig mye for meg.

– Thon sa i et intervju mot slutten av sitt liv at han ikke var fremmed for at døden ikke er en endelig slutt. Var dette noe dere snakket om?

Svaret kommer kontant.

– Aldri! Han kunne nok ­uttale seg sånn, men dette var aldri et tema oss imellom. Vi levde et veldig aktivt – og et veldig naturlig liv – for å si det slik. Der var vi veldig samstemte. Og så hadde vi det morsomt sammen. Veldig morsomt.

Hun blir stille. Tenker seg om.

– Men det er rart å sitte her og snakke om dette nå som Olav er borte.

Hun ser på den rosarøde jakken. Så stryker hun hånden over det myke stoffet.