– Aleksander er tryggheten min

Det lukter nystekt bakst og syrin i sommersola på Fåbro gård i Oslo. Peter Bubresko (50), programleder i «God morgen Norge» er et eneste stort smil. Han vinker idet han får øye på oss.

– Vi må vel ha en kanelbolle? Jeg har hørt at de har verdens beste her, sier han med det velkjente glimtet i øyet.

Vi finner oss et bord ute i solen. Kaffen er varm, bollene nystekte, og stemningen like lett som juniluften. 17. juni fyller Peter 50 år – for mange en milepæl, kanskje også et vendepunkt. Men det virker nesten som om vi har tenkt mer på merkedagen enn han har selv.

– Helt ærlig? Jeg har egentlig ikke tenkt så mye på det, sier han mens han tar en bit av bollen.

– Jeg hadde ingen 30-årskrise, og ingen 40-årsangst. Og med mindre det smeller til helt på tampen nå, så ser det ikke ut til å bli noen 50-årskrise heller.

Han myser opp mot solen, smiler og lar ordene falle rolig:

– Det er ikke sånn at jeg føler jeg må gjøre opp status for livet mitt. Jeg lever stort sett i nuet. Og først og fremst er jeg takknemlig for at jeg faktisk får lov til å bli 50.

Rekkehus-paradis

Peter ble født 17. juni 1975 på Bærum sykehus. Da mamma Liv kom hjem med den lille brunhårede gutten i armene, ventet pappa, storebror Boris (6) og storesøster Sonja (3). Familien levde et godt liv i det mørkegrønne rekkehuset på Gjettum – med åpne dører, korte avstander og alltid noen å leke med.

– Det var bare å gå ut på balkongen og se: «Ja, der skjer det noe» Og så stakk man ut. Vi hadde det fantastisk gøy, husker han med et stort smil.

Barndommen var lys og fri. Han husker 80- og 90-tallet som en helt herlig tid. Folk hadde litt dårligere råd, men det var likt for alle. 

– Jeg husker da noen skulle til Syden. Da møtte hele gata opp for å vinke dem av gårde! Det var en stor begivenhet!

Les også:  GMN-Peter misliker bare én ting med å ha tvillinger

Uventet karriere

Nysgjerrig, positiv og alltid på jakt etter nye opplevelser – sånn har Peter vært så lenge han kan huske. Kanskje var det nettopp nysgjerrigheten som vekket reiselysten. Etter militæret pakket han kofferten og dro til Florida, hvor han jobbet ett år i Disney World. 

Deretter bar det videre til Cardiff i Wales for å følge drømmen om å bli journalist. Tilbake i Norge begynte han som vaktsjef for et ungdomsprogram i TV 2. Men så skulle de gjøre om konseptet – og spurte om Peter ville prøve seg foran kamera.

– Det var helt tilfeldig. Jeg hadde aldri drømt om å være på TV eller å bli kjent.

Likevel endte han opp i rampelyset – som programleder for talkshowet «Waschera» sammen med Katarina Flatland. Det ble starten på en lang og mangfoldig TV-karriere.

I 2012 ble han en del av «God morgen Norge», og selv om CV-en teller en rekke ulike TV-prosjekter, er det som programleder for det populære programmet de fleste kjenner ham i dag.

Les også: Derfor forsvant hun fra «God morgen, Norge»

«God morgen Norge»

For Peter handler det meste om én ting: å ha det gøy. Enten det er profesjonelt eller privat.

– Det er det alt styres av. Har jeg det gøy eller ikke? Jeg kunne aldri valgt å ha det helt forferdelig bare for å tjene masse penger. Da tjener jeg heller litt mindre og har det fint.

Og det har han.

– Det er en helt fantastisk gjeng i «God morgen Norge». Noen morgener kan det være tungt å stå opp, men når jeg går inn døra til skravlegjengen, snur alt. Der er det fine folk – i alle ledd, roser han.

Les også: Wenche Andersen:  – Jeg har alltid trivdes i eget selskap

Den store sorgen 

Men det har ikke alltid vært bare glede i Peters liv – selv om det kanskje kan virke sånn.

– Jeg har hatt nok av ting som kunne gjort meg både sur og deppa. Men jeg får det liksom ikke helt til, sier han og smiler forsiktig.

Han tenker seg om.

– Jeg føler at mamma var født på en slags lykkesky. Jeg tror jeg har arvet det lyse sinnet fra henne.

Da Peter var 34 ble moren, Liv, diagnostisert med eggstokkreft. Seks år senere – bare én uke før han fylte 40 – døde hun, 68 år gammel.

– Det å følge noen inn i døden er tøft. Ekstra tøft når det er dine nærmeste, sier han stille.

– Men hun håndterte det på en helt fantastisk måte. Hun klagde aldri. Hun gjorde det veldig lett for oss – og det var på en måte hennes siste gave. Hvis du skjønner?

Han ser bort. Stemmen blir mildere.

– Vi hadde alltid et nært forhold og snakket om alt. Vi hadde ingenting usagt da hun døde. Det er godt å tenke på.

Les også: (+)  Jeg droppet bryllupsdagen til min beste venninne

Kjæresten Aleksander Herresthal

Halvannet år etter morens død ble Peter pappa. Sammen med kjæresten Aleksander Herresthal (50) fikk han tvillingene Marie og Sebastian (9) – via surrogati i utlandet.

– Det er veldig trist at barna aldri fikk møte mamma. Men vi snakker om henne. Hun har blitt litt som en slags gudefigur. Jeg sier sånne ting som: «Husk hva mommo sa – du må aldri gi opp!» Selv om hun aldri sa akkurat det, bemerker han, etterfulgt av lett latter.

Så blir han stille.

– Å få barn er det største som har skjedd i livet mitt. Jeg elsker å være med dem. De er så gøyale – og det å gjøre ting sammen med dem, og gjerne med vennene deres også, er det beste jeg vet. De er det fineste i livet.

Selv om intensjonen ikke var å gjøre opp status, innrømmer Peter at når vi først stiller så mange spørsmål, er det enkelt å oppsummere hvordan livet føles akkurat nå: Han er tilfreds – og lykkelig. Og samboeren Aleksander, som han møtte i 2006, er en bauta i hverdagen.

– Aleksander er tryggheten min. Det er godt å ha noen å komme hjem til. Vi har skapt et fint, stabilt og trygt familieliv – med mange gode folk rundt oss.

Han tenker litt før han avslutter:

– Til tross for opp- og nedturer – for det har det vært, ikke bare da mamma døde, men også andre ting – har jeg klart å ha det gøy. Målet mitt for årene som kommer er å fortsette å være nysgjerrig – og ha det gøy. Livet er ikke uten humper, men jeg har ledd mye. Og det er det beste jeg vet.