Jeg litt lei av tanken om at vi skal bli «nye» hvert år

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.

Det er januar igjen, måneden der alle skal bli et nytt menneske. I år som i fjor. Det er måneden hvor verden får kollektivt prestasjonsangst. Måneden som marsjerer inn døren i full fart og med masse dårlig samvittighet.

For januar er som en person som har vært på en litt for inspirerende konferanse i selvutvikling og nå skal videreformidle absolutt alt hen har lært. Uten at jeg helt har bedt om det, og helst før jeg har rukket å drikke opp morgenkaffen.

Sesongpremiere

Det er noe med januar. Den er så overmodig. Som en overentusiastisk personlig trener i livet: «Nytt år, nye muligheter. Nu kör vi! Dette skal bli DITT år!».

Og vi lytter. Vi skriver lister med alt vi skal forbedre med oss selv, i relasjonene våre og på jobben. Vi skal, som alle januarmåneder tidligere, starte litt på nytt. Fornye og oppgradere. En slags sesongpremiere på selve livet, hvor denne sesongen skal bli enda bedre enn den forrige.

Men alle vet jo at den første sesongen av din favoritt-tv-serie som regel er den beste. Kanskje vi skal leve litt mer etter denne uskrevne regelen? 

For hvis jeg skal være ærlig, så er jeg litt lei av tanken om at vi skal bli «nye» hvert år. Kanskje holder det bare med litt vedlikehold av ditt gamle jeg?

For trenger vi å oppgradere programvaren hvert år? Joda, den henger litt innimellom når jeg har for mange faner åpne samtidig. Men mitt system fungerer jo, selv om det tidvis lugger litt. Det er ikke noe galt med min nåværende versjon. Riktignok går det litt sakte på starten av dagen, men det gjør det med alle i januar.

Jeg pleide å skrive lister over alt jeg skulle forbedre. Men i år har jeg bestemt meg for ikke å ha nyttårsforsett. Det er ikke fordi jeg er imot forbedring – det er veldig mye jeg kan bli bedre på – det er fordi jeg kjenner meg selv, og jeg vet jeg kommer til å bli skuffet når jeg har glemt nyttårsforsettene innen uke 3 er omme. Tanken på at jeg liksom skal få livet på stell, er god, jeg er bare ikke så glad i selve prosessen. 

Les også: Liv Ullmann har aldri åpnet medaljongen hun fikk som barn. Før nå

Bare sånn i tilfelle

Jeg har jo forsøkt å ha nyttårsforsett tidligere. Mange. Jeg har laget lister så lange og ambisiøse at jeg ble sliten bare av å lese dem. «Bli mer strukturert» – en god, gammel klassiker, som jeg tror de fleste lister opp. 

Men jeg er jo av typen som blir imponert over folk som ukeshandler. Jeg lager ikke handlelister engang, og jeg handler ALLTID når jeg er skrubbsulten – som er en fryktelig dum idé. Så da er det jo bare å skrote det forsettet først som sist. 

Jeg har hatt forsett om «rydde og organisere klesskapet». Jeg setter i gang med «Prosjekt rydde skap», og det går greit i fem minutter, helt frem til jeg nok en gang tar vare på en kjole i tilfelle den plutselig passer til et eller annet fiktivt arrangement som jeg dikter opp i hodet mitt for anledningen.

Så nå har jeg plutselig separasjonsangst for en kjole jeg ikke har børstet støv av på fem år. Så den får bli hengende i skapet, sammen med mange andre plagg jeg aldri bruker. Til og med et par med prislappen på. Bare sånn i tilfelle.

Etter tre timer har jeg endt opp med å kvitte meg med kun én eneste hvit t-skjorte som hadde gule deodorantflekker under armene. Klesskapet er ikke ryddet, men heller blitt et sted ambisjonene mine går for å dø en sakte død.

Nattlige shoppingrunder

Jeg har hatt forsett om å bli flinkere til å legge meg tidlig, bli mer økonomisk bevisst og ikke kjøpe ting som jeg ikke trenger. Men midtveis i januar ligger jeg fortsatt våken på sofaen kl. 01.30 på natten og netthandler et splitter nytt kosttilskudd eller en kjole jeg virkelig ikke har bruk for. 

Jeg har jo tross alt et klesskap stappfullt av klær til alle mulige (fiktive) anledninger. 

Skuffelsen er alltid stor over at jeg ikke får det til. Og hver dag tenker jeg; i morgen, da begynner jeg ... Mens jeg titter bort på den stolen i hjørnet av soverommet som er fylt til randen med klær. Den stolen jeg bruker som en permanent mellomstasjon for lagring av klær jeg har brukt. Bare innrøm det; alle har den stolen. 

Les også: (+) Eksperten svarer: Min mann nekter å rydde og ba meg flytte om jeg ikke er fornøyd

Litt fortjent selvskryt!

Kanskje jeg bare er lei av tanken om at vi skal bli «nye» hvert år. Som om det gamle ikke duger. Men det gjør jo det. Vi duger! Vi kommer oss igjennom mørketid, jul, familieselskaper, jobbstress. Vi står opp, vi prøver, vi fortsetter. Og det fortjener du å klappe deg selv litt på skulderen for.

Så kanskje vi ikke trenger å endre og forbedre alt i livet. Kanskje litt vedlikehold er mer enn godt nok. At vi er god nok som vi er. Kanskje er ikke det bare noen trøstende ord, men faktisk helt sant. 

Joda, det er mye jeg kan bli bedre på. Jeg kan bli flinkere til å legge sammen klærne mine og lage handlelister sånn at jeg ikke går ut fra Rema 1000 med absolutt alt jeg ikke skulle kjøpe. Men så kan jeg også være fornøyd med at jeg er en som stiller opp når noen trenger meg. 

Jeg tror mange av oss har fått nok av tanken på en totalforvandling. Vi vil jo bare ha mer ro, litt mindre stress og mas. Det får vi ikke ved å liste opp alt ved oss selv som er feil og trenger forbedring. Det gjøres ved at vi er litt snillere med den personen vi allerede er. Jo eldre jeg blir, jo mer forstår jeg at vi ikke trenger å starte på nytt. Det holder å bare justere litt. 

Viktige mikroendringer

Jeg har jo små og uoffisielle forsetter som går igjen år etter år, jeg bare kaller dem ikke forsett. De er nemlig så små og milde at de egentlig ikke kvalifiserer som forsetter. Men de er viktige for meg. De handler om å være mer sammen med folk jeg liker, bli flinkere til å si nei, være rausere med meg selv når jeg ikke får til alt og ikke la en dårlig dag spise opp hele uken. 

Det er jo slike ting som varer. Det er sånn livet faktisk endrer seg. Ikke av store, dramatiske nyttårsløfter, men av små justeringer som er gode med deg. Det er disse små justeringene som blir værende.

Det er en enorm befrielse å gi slipp på idéen om perfeksjon. Perfeksjon er bare stress i altfor pen innpakning. Hvis jeg hadde laget en 2.0-versjon av meg selv, ville hun sikkert vært veldig ryddig, veldig strukturert, supertidlig oppe om morgenen, flink til å spare, og hun hadde klart å holde planter i live i mer enn et kvarter.

Men så liker jeg hun som allerede eksisterer: Hun som noen ganger legger klærne i en stol istedenfor rett i skapet. Hun som kan være litt rotete, men aldri lite omsorgsfull. Hun som ofte sier: «Jeg tar det i morgen». 

Les også: Sidsel Wold var fast bestemt på å konvertere. Derfor ombestemte hun seg

Litt mer med hjertet

Den virkelige utviklingen skjer ikke på nyttårsaften. Forandring kommer ikke av at jeg bestemmer meg kl. 23.59 til lyden av fyrverkeri. Den skjer på en helt vanlig onsdag i mars når jeg tenker: «Nå velger jeg det som er bra for meg.». Små ting, store konsekvenser. Valg som faktisk betyr noe og som fungerer i lengden. 

Så i år dropper jeg alt som handler om «ny start». Jeg går for en rolig fortsettelse av det gamle. Men jeg skal fortsette litt mer våkent og litt klokere. Litt mer med hjertet og med litt mindre dårlig samvittighet. Være litt snillere med meg selv. Nytt år, samme meg. Og vet du hva? Det holder mer enn nok!