Samuel Frödler (69): – Å bli pappa igjen i voksen alder holder meg ung

For oss nordmenn er det ­svenske skuespillerikonet ­Samuel Fröler først og fremst kjent som Skjærgårdsdoktoren.

Den hjertevarme serien fra skjærgården utenfor Stockholm gikk sin seiersgang i flere sesonger. Han har også medvirket i flere norske filmer og TV-serier.

På slutten av 1990-tallet ble han også kåret til Sveriges mest sexy mann.

Se video: Silya Nymoen: – Kan du ikke bare være litt kul?

Skulle bli psykolog

Samuel forteller at han har vært interessert i teater, film og TV så lenge han kan huske, men han var ikke den som elsket å stå i sentrum, ikke åpenbart i hvert fall. Så det var aldri meningen at han skulle ende opp som merittert skuespiller.

– Etter videregående var det heller en jobb innen reklame og markeds­føring jeg siktet meg inn på, sier han.

Han hadde gått økonomilinjen på videregående, spilt amatørteater i Västerås og jobbet i fire år på barne- og ungdomspsykiatrien i samme by.

– Å jobbe der var en fantastisk skole for en kommende skuespiller. Det forsto jeg selvsagt ikke da. Men der lærte man at det virkelig finnes to sider av alt, som oftest flere. Og når man i dag ­hører at man vil sette 13-åringer i fengsel, er det så populistisk og vanvittig at de burde skamme seg.

Samuel trivdes kjempegodt med å jobbe der og bestemte seg for å bli psykolog, men klarte ikke å slippe tanken på teateret. Etter to avslag fra Teaterhøgskolen i Stockholm kom han inn i Göteborg.

Hans store gjennombrudd kom som 29-åring i «Tre kärlekar». Serien ble en suksess og banet vei for hovedrollen i Ingmar Bergmans «Den goda viljan», som senere ble belønnet med Gull­palmen i Cannes.

– Jeg forsto ikke helt storheten med Cannes da og nølte til og med med å dra ned. Helt til Bille August overtalte meg.

Samuel reiste til Los Angeles noen ganger og hadde ulike møter, men innså at det ikke passet ham å henge der i månedsvis og løpe på en masse auditions og prøvefilminger med familien hjemme i Sverige.

Slo gjennom med et brak

I år har Samuel (69) vært i yrket i førti år. Han sier at det er umulig å velge ut en rolle han er ekstra stolt av. Han har gjort det meste, men det er klart det er vanskelig å komme utenom ­«Skjærgårdsdoktoren».

– En fantastisk tid med rundt tre millioner seere, og folkets kjærlighet var min belønning. Det var helt enormt hvilket gjennomslag serien fikk og fortsatt får, selv om jeg ikke var helt forberedt på det den gangen. Men om jeg skal være stolt og takknemlig for noe, så er det vel at jeg har klart å holde meg i yrket i alle disse årene og fortsatt gjør en god jobb.

På spørsmål om han fortsatt føler den samme lidenskapen for yrket i dag som den gang, mener han at hver gang han takker ja og går inn i en ny rolle, er det lystbetont og spennende.

– Å øve er vanskelig, ja, til og med slitsomt – med kravene, selvkritikken, at man er så utsatt. Men når man først har jobbet seg gjennom det, og publikum er på plass, fylles man av en energi som gjør strevet verdt det. Når det virkelig gjelder – enten det er på ­teateret, i en direktesending eller et «vær så god, action!» – er yrket mitt på sitt aller morsomste og mest livsbejaende, selv om nervene iblant kan sitte utenpå kroppen.

Selv om Samuel har hatt jobb siden han slo gjennom på slutten av 1980-tallet, er det alltid en gnagende uro for om han kommer til å få flere roller. Han sa opp den faste stillingen sin ved Stadsteatern for noen år siden, men leter ikke febrilsk etter roller. Han har en agent som forhåpentligvis gjør sitt beste for å lete frem jobber.

Voksent å være snill

I dag kreves det også at man viser seg frem på sosiale medier, noe Samuel aldri har gjort.

– Det interesserer meg ikke av flere grunner, og dessuten har jeg ikke lyst til å fø på alle disse tech-milliardærene i deres utskeielser og svermeri for ytre høyre.

Når det gjelder kjendisstatusen som følger med yrket, har Samuel helt siden han slo gjennom holdt mediene på en armlengdes avstand, som det heter. 

I høst var Samuel aktuell i SVT-­serien «Under bar himmel» med ­Markus Torgeby.

– Det var umulig å si nei til. Å være ute i vestkystens havgap blant klipper og hav, bo i en tipi, bygge en badstue med varme steiner og snakke om ­behovet for snillhet over nygrillet makrell i solnedgangen. Kan man ha det bedre?

Samuel synes at snillhet i dag begynner å bli et skjellsord.

– Å være empatisk og solidarisk er noe som blir ledd av og sett på som et bevis på svakhet. Det begynner å bli veldig tydelig i USA og er på vei hit også. Når det er stikk motsatt. Det er modent og voksent å være snill. Det viser ansvar og styrke. Verden ville vært et mye bedre sted om alle strebet etter det.

Fra et prestehjem

Samuel kommer fra et prestehjem, med en mor som var lærer. Det var et åpent prestehjem, åpent for de fleste som kom forbi. Hos familien Fröler visste loffere, som man sa på den tiden, at der kunne de få en matbit og en sengeplass for natten om det var nødvendig.

– Foreldrene mine var veldig sosiale og godt likt, i alle fall merket jeg ikke noe annet. De hadde et liberalt syn på mennesker, noe som preget hjemmet. Selvsagt med moralske retningslinjer, fremfor alt fra mamma som kjente på presset om å oppdra oss. Det var retningslinjer som iblant krasjet med en oppvoksende tenåring på syttitallet.

– Faren min er nok den jeg har arvet et eventuelt teatergen fra. Han kunne når som helst reise seg og holde improviserte taler om det var nødvendig. Og det kunne det bli en del av på den tiden ute på landsbygda. Men det fantes også en lekenhet, for eksempel da hagen ble åpnet for sankthansfeiring for allmennheten sammen med årets konfirmantkull. Finalen var en fotballkamp der det ble satt frem klær fra loftet som man kunne kle seg ut i. Jeg husker kvelden ble avsluttet med at flagget ble firt mens alle sang «Deilig er jorden». Det var vakkert.

Respekt for de svake

Samuel er yngst i en søskenflokk på fem. Den tre år eldre broren Ingemar hadde Downs syndrom, noe som preget hele familien. Han bodde hjemme til han var rundt 10 år.

Da mente foreldrene at han burde få en form for utdanning, noe som på den tiden var nesten fraværende for barn med Downs syndrom.

– Det eneste som fantes, var institu­sjoner ganske langt hjemmefra, som dessverre ikke var de beste. Tvert imot var det mer som oppbevaring. Og han ville virkelig ikke dit. Foreldrene mine slet med det, og det var nok et sår de levde med hele livet. Men med tiden ble det bedre, fremfor alt da han kom til et bedre og for ham mer tilpasset botilbud.

Samuel forteller at foreldrene hans tok Ingemar med hjem i alle ferier og høytider, og på den måten ble han integrert i menighetsarbeidet. Stort sett alle som hadde tilknytning til kirken, kjente til ham.

– Siden han var fylt av følelser, tok han plass når han følte for det, noe han ofte gjorde. Han ble derfor veldig godt likt av alle. Jeg kan fortsatt treffe mennesker som husker klemmene de fikk av Ingemar. Da blir man stolt.

Oppveksten med Ingemar har også gjort at Samuel har fått respekt for de svake, utsatte og forsvarsløse – for utenforskapet. Han funderer på hva fosterdiagnostikken vil føre til. Hva slags samfunn blir det der alle er «perfekte»? Vil vi bo i et slikt samfunn?

Seks barn med to kvinner

Samuel har vært gift to ganger og har tre barn med hver kvinne. Det er drøyt ett år siden han skilte seg fra Susanne, som han levde sammen med i tyve år.

Han vegrer seg for å sette ord på hva han føler rundt separasjonen. Det føles for privat, i tillegg til at han vet at ordene kan komme til å danse rundt i sladderpressens sitatjournalistikk.

– Nå har det skjedd. That’s life, som Sinatra synger. Det blir oftest noe bra til slutt, om ikke annet for barnas skyld. Livet går jo videre, og jobben er en stor del av det.

– Hva vil du si, etter to lange forhold, er det viktigste i et sunt kjærlighetsforhold?

– Humor, at man er interessert og nysgjerrig på hverandre. At man ikke går i stå. At man kjenner tiltrekningen, begjæret. At man stadig støtter den andre, viser takknemlighet og oppmuntrer uansett hva. Like eventyret! At man rett og slett er et godt team på de fleste plan. Vanskeligere enn som så er det ikke, haha.

– Hvordan vil du beskrive deg selv som pappa?

– Forhåpentligvis føler barna at jeg er der for dem når de trenger meg. Jeg håper de har tillit til at de kan komme til meg med hva som helst, og at de aldri føler at de forstyrrer. Jeg er nok en ganske rettferdig og snill pappa. Ikke kravløs, men jeg prøver å veilede dem så godt jeg kan når de ber om det. Gi dem den friheten de trenger for å utvikle seg til selvstendige individer.

– Du er også bestefar (han har fem barnebarn), hvordan føles det?

– Det er fantastisk å ha barnebarn, selv om jeg ikke helt har funnet meg til rette i rollen ennå. Sikkert fordi jeg fortsatt har barn i tenårene. Men jeg jobber med saken, så jeg er ikke bekymret. 

Nysgjerrighet og barnesinn

–Du fyller 70 om et par år. Hva tenker du om det å bli eldre?

– Jeg ville ha løyet om jeg sa at det føles herlig. Man kjenner jo på kroppen at man ikke akkurat blir yngre. Men det å bli pappa igjen i voksen alder holder meg ung. Man beholder nysgjerrigheten og barnesinnet, og for skuespilleryrket er det livsnødvendige egenskaper. Jeg går på treningssenter og har hatt hvite måneder hvert år de siste tredve årene.

– Hukommelsen er den kapitalen vi skuespillere har, og jeg takker Gud så lenge den fungerer. Så lenge jeg jobber og prøver å holde meg i så god form som mulig, så skyver jeg kanskje alderen litt tilbake, tenker jeg.

– Hva gjør deg lykkelig?

– Barna og barnebarna mine. At de har det bra, er det viktigste i livet. At det går bra med dem, at de får le, trives med seg selv og gjøre det de har det bra med. På 90-tallet ble jeg glad av å lese anmeldelser, men det gjør jeg ikke lenger. Jeg blir ikke fascinert av meg selv lenger, slik jeg kunne bli i begynnelsen av karrieren. Barna fascinerer meg, og er det noe jeg er skikkelig stolt av her i livet, så er det dem. Det holder i massevis. 

Da Vibeke Sæther skulle gå av, ba hun sjefen om noe høyst uvanlig