Ronny Brede Aase: – Jeg har ikke sett Tuva så lykkelig siden før hun ble syk

Det er blitt sagt at hvis Ronny Brede Aase (39) kunne tappet det gode humøret sitt på flasker og solgt dem, ville han vært en av Norges rikeste menn. Og hans ekstremt positive innstilling til livet har virkelig kommet godt med det siste året.

– Nei, å spørre om vi er fullstendige idioter, er ikke så fjernt. For jeg tror kanskje man må være det for å sette i gang med noe sånt som dette, sier Brede Aase.

«Vi’et» han snakker om her, er han selv og hans kone Tuva Fellman, og «noe sånt som dette» er å realisere den gamle drømmen om å kjøpe og drive et lite hotell i Hellas. Hvis du har fulgt serien «Tuva & Ronny – Eit lite hotell i Hellas» på NRK de siste ukene, så vil du ha fått med deg at å realisere en slik drøm koster både blod, svette og tårer. Og tålmodighet. Massevis av tålmodighet.

– I løpet av det siste året har jeg selvfølgelig spurt meg selv om hvorfor vi satte i gang med dette. Mange ganger. Men til tross for det – og for alle advarsler vi har fått underveis – er jeg imponert over motet vårt, sier han og smiler slik bare Brede Aase kan.

Men så, like fort som det kom, er det brede smilet borte.

– Alt dette handler selvfølgelig om mye mer enn å kjøpe et hotell. Det handler om å følge drømmene sine – og om å håndtere livet etter en solid, tung runde med motgang.

Suksess og tvil

Ronny Brede Aase, dette menneskelige kraftsenteret av smittende glede og engasjement, har invitert Hjemmet til en fotballpub på Oslos østkant. Ikke fordi han er spesielt opptatt av fotball, men fordi den ligger i praktisk avstand til rekkehuset han deler med sin kone og deres to barn. 

Utenfor er det grått og surt, men Brede Aase har en sjelden evne til å skape god stemning rundt seg, slik han har gjort siden helt han debuterte i radiokanalen P3 for 19 år siden.

– Radio er et fantastisk medium som tar pulsen på verden, samtidig som det skaper samhold. Jeg opplever det som en trygg havn i en urolig tid. Det er ingen ting som slår følelsen av levende, direktesendt radio, nesten proklamerer han.

Og en av grunnene til at mange hører på radio, og føler et samhold, er nettopp folk som Brede Aase. Han ble for alvor en favoritt for mange da han ledet «P3morgen». Hver morgen, mellom klokken 06.00 til 09.00 – i ti år – var han en trofast følgesvenn for en kvart million lyttere i snitt. 

Da den aller siste sendingen med ham og daværende makkere Markus Neby og Silje Nordnes ble sendt like før jul i 2019, var det fra scenen i Operaen – intet mindre. 

Der ble det avslørt at program­posten, som i hovedsak er ­rettet mot yngre lyttere, hadde ihuga fans langt utover kjernepublikummet, blant andre Jonas Gahr Støre, Hanne Krogh, Erna Solberg og Petter Stordalen. 

At hans medvirkning var en tungtveiende grunn til suksessen, er han fremdeles altfor beskjeden til å innrømme. Og det til tross for at han har brukt store deler av livet sitt til nettopp å bekjempe den ­siden av sin personlighet.

– Jo, det stemmer at jeg kunne havnet i IT-bransjen i stedet. Hjemme i Førde var jeg en datafyr som var opptatt av programmering og sånn. Jeg var også veldig opptatt av radio, men tenkte at det aldri ville være mulig for meg å jobbe med noe sånt.

– Du struttet ikke av selv­tillit da heller?

– Nei. Jeg var fast bestemt på å søke elektronikklinjen på videregående, fordi jeg fryktet at jeg aldri ville komme inn på medielinjen. Jeg var rett og slett livredd for å få drømmene mine knust hvis jeg ikke kom inn der, sier han.

Men ingen drømmer gikk i knas. I et uventet anfall av overmot satte han likevel medier og kommunikasjon øverst på ønskelisten – og kom inn. Og så, en sommerdag i 2006 var den blide stemmen å høre over hele landet. Alle var fornøyde, ikke minst hovedper­sonen selv, som stadig måtte klype seg i armen: Han hadde kommet inn i selveste NRK, stedet der han hadde drømt om å jobbe praktisk talt hele livet. 

Men suksess er en underlig ting. Ofte ligger tvilen og murrer like bakom. Og for Brede Aases del, også den grunnløse frykten for å bli sagt opp på dagen.

Forbilde

I nesten alle intervjuer har Ronny Brede Aase snakket om dette. At han er født med et øye som ikke virker, og at det andre er rammet av grå stær. Hvor bra han egentlig ser? Selv beskriver han det som å myse gjennom en skikkelig skitten bilrute.

– Det jeg har insistert på gjennom mye av livet mitt, er at folk ikke skal vite at jeg ser dårlig.

– Hvorfor?

– Fordi jeg ikke har villet gi folk mulighet til å avskrive meg på grunn av det.

Han forteller at da han 19 år gammel var på sesjon, så legen så på ham i et sekund eller to, før han fant frem stempelet som det sto «tjenesteudyktig» på. 

– At det ikke var noe som helst jeg kunne gjøre i hele forsvaret? Det er bare tull. Selvfølgelig er det mange oppgaver jeg kunne ha utført.

Han sukker oppgitt. Senker volumet litt.

– Den opplevelsen satt i ­lenge. Til jeg var langt opp i tjueårene var jeg redd for å miste jobben i NRK hvis de oppdaget hvor dårlig synet mitt faktisk er.

Han lærte seg metoder for å skjule det. For eksempel pugget han utenat hvor alle spaker og knapper på kontrollpanelene i studio var.

– Jeg prøvde å gjøre det umerkelig. Jobbet for å skjule at jeg så dårlig. Og ble glad hver gang folk sa at de hadde glemt det. Men jeg måtte kanskje bli voksen og få barn, ja, bli helt trygg i meg selv, før jeg turte å dele hvordan det egentlig sto til.

– Til tross for dette har du ikke latt det bli et hinder for din karriere, noe som gjør at mange opplever deg som et forbilde. Hvordan føles det?

Brede Aase flytter litt urolig på seg. Kremter.

– Vel, det er jo hyggelig at noen mener det, men, nei. Jeg føler meg ikke som noe for­bilde.

Han forteller at han har vært på leir med Norges Blindeforbund og har møtt barn som i svært ung alder er blitt fortalt at de ikke kan få til ting de vil, grunnet synshemming. Og det er åpenbart noe som vekker sterke følelser i ham.

– Blir du fortalt mange nok ganger at du har færre muligheter enn andre, tror du på det. Hvis nok folk hadde fortalt meg at jeg måtte nedjustere mine forventninger, så hadde jeg for eksempel ikke søkt på medielinjen den gangen. Da hadde jeg heller ikke søkt jobb i NRK. Det hadde jo vært det letteste å gjøre. For da slipper man å bli skuffet hvis man får «nei».

Han smiler.

– Du vet, hvis jeg hadde åpnet døren for å kunne skylde på synet, hadde det vært kort vei til at jeg hadde dyttet det foran meg når ting ble vanskelige eller skumle. Det er jo veldig deilig å ha et sånt frikort på innerlommen. Jeg er blitt spurt av for­eldre om det ikke er riktig å forberede barn med synshemming på at de kommer til å få et anner­ledes liv.

– Hva har du svart da?

– At man skal være forsiktig med å gjøre det. Veldig forsiktig.

Gjensidig interesse 

De jobbet sammen, men snakket ikke mye sammen på jobb. På fritiden, derimot, gikk praten mellom Brede Aase og kvinnen han i dag omtaler som sin sjelevenn, overraskende lett.

– Tuva og jeg hadde flere felles kjente, og havnet ofte på de samme festene. Det ble bemerket hvor kjedelig det var at vi alltid sto på kjøkkenet og snakket jobb. Jeg husker at vi så uforstående på hverandre, for vi snakket jo ikke jobb. Vi snakket om livet. Om de store tingene.

– Oi …

Brede Aase smiler og nikker fornøyd.

– Og så, etter hvert, oppsto det en gjensidig interesse. Så du kan si at vi nærmest gled mot hverandre. Sakte, men sikkert.

– Dette begynner å bli noen år siden, og kjærlighet har en tendens til å endre karakter med tiden …

– Ja, det er også min erfaring. Nå handler det om trygghet. Jeg kjenner ingen andre mennesker som gir meg den samme trygghetsfølelsen som Tuva. Det er kort sagt ingen jeg har det så bra sammen med. Og det gjelder fortsatt, etter femten år.

Han tenker seg om. Leter etter riktige ord. Ja, det er helt sant: Den verbale mitraljøsen fra Førde leter etter ordene. Men det varer ikke lenge før han er tilbake i vanlig operativ modus.

– Jeg føler at vi har kommet et steg lenger, til neste nivå. Nå er det noe mer enn et forhold. Nå er det selve livet vi deler.

Motstand gir styrke, sies det. Og ekteparet Brede Aase og Fellman har fått sin porsjon av det. I 2021 ble Fellman ­diagnostisert med forstadiet til brystkreft, og to år senere – mens hun var gravid med parets andre barn – meldte sykdommen seg for fullt. Omfattende behandling, både operasjon, cellegift og stråling fulgte, og i dag er hun kreftfri. Men erfaringen sitter i ennå. Bekymringene og frykten likeså. Også hos ektemannen.

– Prognosene er fine, i Norge er det er vel noen og nitti prosent som overlever en sånn runde. Likevel – bakerst i hodet mitt vet jeg at vi hadde å gjøre med noe som i verste fall ender med døden. Men …

Han retter seg opp.

– Det fine med å oppleve noe så dramatisk, er at nesten alt annet blir mindre farlig. Mye mindre farlig.

Tøffe tak

Brede Aase forteller at etter rundene med sykdom, meldte behovet seg for å gjøre noe som gir følelsen av å være hundre prosent levende. Da dukket den gamle drømmen om dette lille, idylliske hotellet i Hellas opp igjen.

– Vi hadde jo alltid pratet om dette. Ja, nesten helt fra vi møttes for femten år siden. At vi ville skape en liten, fredelig oase, et sånt sted vi hadde ­elsket å besøke selv.

– Men … å starte hotell i et land som Hellas. Alle drømmer trenger kanskje ikke å realiseres?

Brede Aase rister på hodet.

– Nei, selvfølgelig ikke. Jeg vet det. Da jeg var yngre leflet jeg med tanken om å starte bar, slik alle menn i begynnelsen av 20-åra synes å gjøre.

– Litt på samme måte som barn ønsker å jobbe i godtebutikk eller på sjokoladefabrikk?

– Ja, nettopp. Men så ­skjønner man etter hvert at det ikke nødvendigvis er like gøy å jobbe på et sånt sted, som å besøke det, enten det er en godtebutikk, en sjokolade­fabrikk eller en bar.

– Eller et hotell?

– Ja, eller et hotell, sier han og ler høyt. 

– Men etter den sykdomsopplevelsen tror jeg vi trengte å kjenne på litt risiko og spenning som ikke innebærer liv eller død. Det ble i hvert fall en veldig konkret ting å holde på med.

Det er nok lettere for Brede Aase å si dette nå, denne vårdagen i Oslo, langt borte fra gresk byråkrati, tvilsomme eiendomsmeglere, vanskelige naboer og trege håndverkere. I serien får vi se at det er usedvanlig mange humper i veien. Og at Brede Aase i perioder faktisk sliter med å tro på sin egen livsfilosofi om at ting alltid ordner seg.

– Ja, det har vært noen tøffe tak. Men likevel, jeg har troen på at det skal gå bra.

Stikkord: Naiv

Da dette intervjuet ble gjort, var ikke siste episode spilt inn ennå, så Brede Aase vet heller ikke hvordan historien ender. Eller hvordan fortsettelsen blir, for den saks skyld.

– Jeg er ganske sikker på at Hjemmets lesere ikke kan booke rom hos oss denne sommeren. Men kanskje neste sommer? Vi får se, sier han, før han skynder seg å tilføye:

– Forresten, kanskje neste sommer også er litt vel naivt. Naivt er forresten et passende stikkord for hele prosessen. At vi har vært litt for naive hele veien.

– Men er ikke naivitet, eller evnen til nesten uansett å se halvfulle glass, en egenskap du holder høyt?

Brede Aase nikker entusiastisk.

– Absolutt. Og veldig ofte tenker jeg at det er en gave jeg har fått: At jeg ikke realitetsorienterer meg når det dreier seg om ting jeg har lyst til å få til, bare når det gjelder ting jeg ikke har lyst til å gjøre. He-he! Og det som er så fantastisk, er at jeg har møtt et menneske som er nesten like god på dette som meg!

– Kunne du vært gift med noen som ikke var det?

– Nei. Nei, nei. Tuva er det eneste vesenet jeg kunne vært gift med. I hele verden. Og vi skal fortsette å være gift – også etter dette prosjektet en gang er over.

– Har det vært en utfordring å bevare det gode forholdet i løpet av denne tiden?

– Absolutt. Og det er kanskje ikke så rart. Du ser jo hvordan en helt vanlig oppussing, ja, valg av farge til soveromsveggene, kan tære på et forhold. Men vi setter i gang, ikke med et rom eller en leilighet, men et helt falleferdig hotell. Ha-ha!

Latteren fyller den halvfulle puben.

– Det verste som kan skje, er at økonomien vår blir litt trøblete en stund. Og at vi sitter med et halvferdig oppusset hotell i Hellas.

– Dere kan kanskje selge det hele videre som et ferdig realityserie-konsept: «Drømmen om å åpne hotell i Hellas»?

– Ja! Ferdig pakke! Den er ikke dum! Men …

Brede Aase sukker lykkelig.

– Hvis alt går til helvete her, så blir det likevel bare småtterier sammenlignet med det vi har opplevd før. Og jeg har ikke sett Tuva så lykkelig siden før hun ble syk. Og det, ja, det er nesten verd det hele.