Rammes av Norges dummeste avgift

Côte d'Azur (Side3): Av og til får jeg bare lyst til å dunke hodet i veggen. Og det å kjøre den nye Ford Focus ST er nettopp en av de gangene denne lysten bare kommer trengende på.

Årsaken er at noen finner det for godt å totalt ødelegge noe som kunne vært så utrolig moro for så mange.

Focus ST er Fords litt mer sportslige utgave av Focus – en bil som ligger helt toppen på bestselgerlistene i Norge. Vi har tidligere tatt en titt på bilen både i stasjonsvognutgave, og ikke minst i en helt herlig 5-dørsutgave med det som nettopp har blitt kåret til årets motor. Vi likte de begge veldig godt.

Heftig motor

Focus ST derimot har noe litt annet enn en 125 hestekrefters 1-liters motor. Du kan doble det faktisk, for med ST er det 250 (eller strengt tatt 247 om du skal være fin på det) fra en toliters motor som gjelder.

Det er vanvittig mye effekt fra en toliters motor. Husk at kanskje den nærmeste konkurrenten, Golf GTI, dytter ut 210 hestekrefter fra sin 2-liters motor. Det er også greit å minne seg selv på at en tradisjonelt har ansett et sted mellom 210 og 230 hester som det maksimale en effektivt kan ha på en forhjulsdrevet bil.

Overraskende

«Jævla miljøsvin» er det nok noen som fort tenker, men det er ikke så ille som en skulle tro. Den nye Focus ST har 10 prosent mer effekt enn sin forgjenger, men likevel 20 prosent lavere CO2-utslipp. Og da har de ikke en gang tatt seg bryet med å implementere start/stopp-teknologi som relativt kunstig senker CO2-utslippet, og dermed avgiftene.

Men om du skulle tro at lavere CO2-utslipp gjorde dette til en relativt billig bil i Norge, så tar du skammelig feil. Staten, med finansminister Sigbjørn Johnsen i spissen, har nemlig bestemt seg for at misunnelse er det mest effektive å skatte biler etter.

Så mens Focus ST koster rundt 270.000 kroner i Sverige, har Sigbjørn funnet ut at staten alene skal ha 270.000 kroner i avgifter for denne bilen. Bilen koster faktisk rundt 200.000 kroner fra importør, og så legger staten ikke bare på 25 prosent i moms, men smeller på en totalavgift på 135 prosent!

Bilen har det samme utslippet som en middels familiebil, men avgiften er satt ut fra et rent misunnelsesprinsipp rundt hestekrefter. Eller eventuelt ren anti-moro-tankegang. For vi skal ikke ha lov til å ha nye, trygge og morsomme biler i Norge. Det hadde vært for ille.

At bilen har et utslipp som er (så vidt) lavere enn en Golf GTI, er ikke noe argument. Staten vil likevel ha godt over 1600 kroner per hestekraft på toppen.

Så kan du ta drøyt 1600 kroner og gange det med 40, for å se hva som skjer med prisen grunnet ren kjøreglede, i forhold til sin nærmeste konkurrent - som allerede er skattet urovekkende høyt.

Morsom å kjøre

Men nok om avgifter, la oss ta en titt på hva bilen har å tilby!

Med en gang vi satt oss bak rattet på ST, så ble vi litt overrasket. Bilen kjennes ikke umiddelbart som en vanlig Focus. Årsaken er at Ford har implementert en helt ny styreløsning. Du får fullt utslag på rattet uten å en gang vri rattet en hel rotasjon, og tanken er at du skal kunne kjøre bilen uten å slippe rattet.

For å få til dette uten at bilen blir veldig nervøs på rette veier, er styreresponsen progressiv. Jo større utslag du har på rattet, jo større blir virkningen på utslaget - en centimeters rotasjon ekstra betyr stadig mer jo større utslag du har.

Det hele virker veldig uvant og merkelig i starten, spesielt på småkjøring i lav fart. Men etter noen timers kjøring blir det hele veldig naturlig – og det hele er herlig under aktiv kjøring. Bilen danser virkelig gjennom svingete småveier.

Det eneste vi har å utsette på styringen er at svingradiusen er i dårligste laget.

Sportslig - men ikke ubehagelig

ST er senket en centimeter i forhold til standardversjonen av bilen, og har et mer sportslig oppsett. ST har ikke adaptivt understell, noe som gjør at den kan virke litt røff over ujevn vei, men vi er overrasket over hvordan Ford igjen viser at de klarer å finne kompromisser som fungerer overraskende bra. Bilen elsker aktiv kjøring, men samtidig så hater den ikke ryggen din.

Noe av æren for dette må nok også de svært gode bøttesetene ta, som rett og slett er nydelig å sitte i - og som gir overtruffen sidestøtte.

Totalpakken er på mange måter helt strålende. I tillegg til å by på morsomme kjøreopplevelser, gir også den spreke motoren deg mulighet til å gjennomføre raske og trafikksikre forbikjøringer – noe som ikke alltid er tilfelle med alle «miljøbiler» ute på markedet der du trenger fire og en halv mil lange rette sletter for å komme forbi.

Det er ikke akkurat en ulempe at bilen har tilgang på maksimalt dreiemoment allerede ved 1750 RPM, og at den er mer enn villig hele veien opp til det røde området på turtelleren.

Kreftene skaper få problemer

Som vi var inne på tidligere, er 250 hestekrefter i overkant av det som tradisjonelt sett har blitt ansett som det maksimale en bør ha på en forhjulsdrevet bil. I det ligger det ikke at det ikke er laget biler med mer tidligere.

Utfordringen er at når forhjulene får for mye krefter, i tillegg til jobben med å styre retningen på bilen, blir det lett problemer med både veigrep i krappe svinger i høy fart. Et annet problem er det som på godt norsk kalles «torque steer»: Rett og slett at bilen har en tendens til å trekke til siden ved kraftige gasspådrag.

Sistnevnte er det antydninger til på ST, men ikke mer enn at det er greit håndterbart. I det elektriske styresystemet er det implementert kompensasjon mot fenomenet – og det samme systemet sørger også for en flott kraftfordeling mellom forhjulene når det går litt fort i svingene.

Resultatet er at bilen understyrer langt mindre enn man kan frykte, og bilen fòrer deg som sjåfør med tidlig og svært god feedback om når grensen begynner å nærme seg for veigrepet. Bilen gir deg rett og slett selvtillitt.

Små detaljer kunne vært bedre

Ford er ikke i premiumsegmentet, og er et merke som på veldig mange måter tilbyr veldig mye bil for pengene. I det ligger det også at en ikke helt kan forvente den samme omtanken for detaljer som en må forvente når en setter seg inn i de tyske premiummerkene.

Men et par detaljer skulle vi likevel ønske at Ford hadde tenkt litt mer på. For det første sitter girspaken noen centimeter for langt bak, noe som gjør at albuen har en tendens til å slå bort i setekanten når en girer. Fremfor å ha solide giringer med hele armen, blir en sittende og gire litt med håndleddet.

Som passasjer er det også åpenbart at dette er en «global» bil som lages for alle markeder med minimale endringer – inkludert de der en har rattet på andre siden. Det handler om småting som at håndtaket for å holde seg fast i døra er plassert 20 centimeter feil, fordi det er satt av plass til alle vindus- og speilknapper for når rattet er på andre siden.

Er fortsatt en Focus

Vi har snakket mye om at bilen har stor motor og masse kjøreglede, men det spennende med biler i denne klassen, er at det alt dette er gjort uten om å fjerne alle fordelene bilene har som standardbiler.

Riktignok er det ikke mulighet til å sette på hengerfeste fordi Ford har plassert noen svært fremtredende doble potter midt på bilen, men ellers er Focus ST en Focus på alle måter.

Det er den samme akseptable bakseteplassen og bagasjerommet som på alle andre Focuser. ST er nå også tilgjengelig i stasjonsvognutgaven, så selv de som er avhengig av en bil som skal ha plass til barnevogn kan nå ha det moro. Forskjellene i kjøreegenskapene mellom de to bilene er ikke voldsom stor, og på papiret er de praktisk talt identiske.

Godt utstyrt

Bilen vi har prøvekjørt her nede i Frankrike er utstyrt med det andre av tre utstyrsnivåer som bilen i utgangspunktet kan leveres i, men Ford i Norge har bestemt at det ikke er godt nok. Derfor er det bare den topputstyrte versjonen som vil bli solgt.

I praksis betyr det at du får overraskende mye utstyr med som standard. All ST-stylingen er selvsagt inkludert, men en får med ting som bi-xenon og LED-lys, elektrisk justerbare skinnseter, en god del skinndetaljer i interiøret, tosoners AC, nøkkelløs løsning , 18” alufelger og en god del mer.

Legger du på 20-25.000 kroner ekstra får du også en rekke sikkerhetssystemer som blindsonevarsler, skiltgjenkjenning, GPS, parkeringssensorer, oppvarmet frontrute, automatisk fjernlys, bedre lyd, innfellbare sidespeil med mer. Dette er utstyr som koster betydelilg mer om en kjøper biler som har et annet merke på panseret.

Alle kunne hatt råd

Om jeg hadde skrevet denne saken for et svensk publikum, ville den umiddelbare tanken vært «løp og kjøp». Det er så mye moro, og så mye bil for pengene, at det er vanskelig å kunne se at en fant et bedre kompromiss mellom pris, kjøreglede, ytelse og plass.

Men i Norge er det litt vanskelig å se at bilen - eller mer korrekt «denne typen biler» - er verdt prisen. Faktisk koster den omtrent dobbelt så mye som en Focus med 125 hestekrefter. OK, det er ikke like moro, men utover at forbikjøringene tar noe lengre tid, gjør den stort sett den samme nytten.

Så da er spørsmålet: Er du så glad i fellesskapet at du gladelig betaler det doble – mer eller mindre rett til staten – for den ekstra gleden? Eller finnes det alternative måter å bruke 250.000 kroner på som gir deg like mye moro?

Som sagt: Jeg dunker hodet i veggen og tenker stygge ord om norske bilavgifter. De handler overraskende lite om miljø, og overraskende mye om misunnelse.

Om du tar deg råd, så er det hevet over tvil at du vil få en morsommere hverdag med ST, og tross alt maset om avgifter, er det ikke særlig mange konkurrenter som tilbyr så mye krefter til så relativt lav pris.