– Vi får verdens beste julegave

Min viktigste livsfilosofi er at vi alle er like mye verdt.

Olaug Bollestad høres bestemt ut i røsten.

– Glem aldri at det skjuler seg mer bak hver og én enn det første som møter deg. Som ung innså jeg ikke dybden av det. Årene har gjort meg rundere i kantene og enda mer takknemlig.

Hun mener ulike tilfeldigheter fører oss dit vi er i livet. 

– Jeg vokste opp med en mor som slet psykisk, det formet meg, deler Olaug.

Hun var stadig på jakt etter et fang å sitte på.

– Heldigvis hadde jeg en oppmerksom far. 

Hun har tenkt mye på et par damer som var snille mot henne under oppveksten.

– Eldbjørg satt ofte ved sandkassen der vi bodde i Rogaland. Smilende tok hun imot «kaffen» jeg laget av sand og vann, og lot som hun drakk, husker hun. 

Ingeborg var en annen hyggelig dame i nabolaget.

– Hun og mannen hadde ikke barn, men de åpnet hjemmet sitt for meg. Et sparsommelig utstyrt hus hvor han hadde snekret bordet i stua. Sofaen var uten ryggstøtte og skjev. Den slags spilte jo ingen rolle for meg. Ingeborg bakte kaker og serverte brus. De ga både raust med tid og omsorg. De vek heller ikke unna da jeg ble en meningsfylt ungdom med kruspermanent, forteller hun med latter.

Ingeborg var også den som sa: «Få deg en utdannelse og stå på egn ben, Olaug».

– Bare én av de to damene var kristne, men begge viste at du kan ha kristne verdier uten å erklære deg kristen eller gå i kirken.

Åpent hus

Olaug tror ikke at Gud er fordømmende.

– Jeg synes heller ikke noe om å måle folk, sier hun.

– Det blir jo å dømme. 

Hun trekker frem et sitat fra bibelen, hva den ene av de tre korsfestede røverne sa: «Jesus, husk meg når du kommer med ditt rike.» 

 – Jesus svarte jo: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.» 

Røveren hadde et håp, og en tro på Jesus.

– Eldbjørg og Ingeborg ga også håp. Jeg lærte å være mer åpen og mindre fordømmende. De viste meg hvor viktig det er å sette av tid til andre. 

Vi nærmer oss jul. En tid på året Olaug gleder seg til. Hun henter frem gamle familieoppskrifter på julemat og bakst, og åpner døren for alle som ønsker å gå julen i møte med henne og ektemannen Jan Frode Bollestad (66).

– Det er veldig koselig, sprudler hun.

– Jeg har bakt og laget julemat med folk fra mange kulturer – på tvers av tro. Å flette egne tradisjoner sammen med andres, er både spennende og givende.

Hun regner med at de også i år blir mange på kjøkkenet.

– Jeg gleder meg til å bake lefser og sy «rullepølser», spise grøt og skape gode samtaler. Det er en tradisjon som skaper en sterk tilhørighet mellom oss. 

Det som for meg teller mest er hjertelaget til folk. 

Les også: Olaug Bollestad: – Jeg kommer aldri til å bli den samme igjen

Oppveksten

Olaug Johanna lærte tidlig å prate. Å lære og gå var verre. Hun var nesten to år før hun mestret det.

– Jeg ble født med en hoftefeil, forteller hun.

Da foreldrene tok henne med til legen, stilte han seg bakerst i rommet, og sa: «Kom!». Den lille jenta med de lyse lokkene, svarte: «Kom selv!»

Det var bare overfor moren hun slet med å ta til motmæle.

Den folkekjære Kristelig Folkeparti-politikeren, som er utdannet og har jobbet som sykepleier, har også fortalt om oppveksten i boken, «Snakk sant om livet» (2021). 

– Mor kom fra en større gård på Jæren, far fra et småbruk på Vervik i Ryfylke.

Da de møttes jobbet moren i en butikk i Sandnes, faren var ansatt på stålverket i Jørpeland.

– Utad var mor livlig og morsom, far introvert og stødig, beskriver hun dem. 

Foreldrene hennes giftet seg i 1957. De fikk tre barn med Olaug i midten.

– Da jeg ble født, heiste far flagget og tok seg to dager fri, forteller Olaug – rørt ved tanken. 

– Fordi jeg er eneste jente. Han ønsket seg en datter.

At hun sto faren nær, er det ingen tvil om. Moren fikk hun aldri nær kontakt med, men hun trekker rettferdig frem «enkelte gode perioder».

– Det hendte mor bakte lefser og kokte gomme. Slik jeg liker å gjøre. Etterpå syklet hun rundt i bygda og ga bort maten til folk som slet. Det førte til at mange skrøt av min fargerike mor. De ble kjent med en annen side av henne jeg.

Les også: (+) Jeg flyttet ut, men ingenting ble som jeg hadde tenkt

Redd for å ligne moren

Olaug tror moren var sjalu på det nære forholdet mellom henne og faren.

Hun trekker frem en episode.

– Da han ga meg en dukkevogn, ble det bråk. «Det er unødvendig å kjøpe noe så dyrt til ungen», mente hun.

Datteren var likevel lojal overfor moren.

– Fordi jeg visste at hun bekymret seg for økonomien, begynte jeg allerede som seksåring å selge Rogalands Avis! Senere ble Olaug juniorsoldat i Frelsesarmeen. Siden mor var dypt kristen, håpet jeg det ville gjøre henne glad. 

Det ga ikke den effekten.

– Mor og jeg fikk aldri et nært forhold. Som 40-åring skrev jeg et brev til henne, åpnet opp om mine minner, hvordan jeg husket oppveksten. Hun nevnte aldri brevet. Kroppsspråket hennes derimot sa meg at hun ble fornærmet.

Foreldrene har for lengst gått ut av tiden.

Sammen med ektemannen, har Olaug fire voksne barn, tre døtre og en sønn.

– Målet var å bli en best mulig mor, trygg og god. Det ble en bratt læringskurve, sier hun selvkritisk.

Heldigvis har hun en mann som ser hvor mye hun gir av seg selv.

– Jan Frode sier: «Våre barn har aldri vært i tvil om hvor høyt de er elsket.» 

Les også: Espen Nakstad: – Jeg skulle gjerne delt opplevelsen med broren min

Minner om faren

«Hjerterom» er ordet som best beskriver våre besøk hos Olaug og Jan Frode. Det lune ekteparet på landlige Ålgård, vel en halvtimes kjøring sørøst for Stavanger, lar deg ikke reise fra dem uten velfylt mage. Her både bakes og kokkeleres det til ære for de besøkende. 

Olaug har vært mye på farten som politiker, blant annet som stortingsrepresentant for Rogaland. Da har Jan Frode sørget for de huslige syslene. Og hver eneste fredag kjøper han er bukett med blomster til kona.

På Instagram har sjarmørene mange følgere som «herr og fru Larkins». Ingen av dem er redde for å by på seg selv – uten retusj. De deler en bunnsolid kjærlighet som både er forankret i felles tro og humor.

– Jeg kunne ikke ha levd uten gråtassen min, sier Olaug kjærlig.

– Men første gang jeg møtte ham, syntes jeg Jan Frode virket teit.

Hun ler godt. Det er moro å prate med Olaug. Du får høre sannheten.

Paret giftet seg sommeren 1986. Da hadde han i mange år kjempet for å vinne hjertet hennes.

– Jeg falt for hvor snill og pålitelig han er, nevner hun.

– Jan Frode har også en herlig humor. Vi ler mye. Han minner om faren min.

De deler samme tro. Begge er medlemmer i Baptistkirken. 

– At vi fant hverandre, kjenner jeg på med takknemlighet.

I 2000 var hun nære ved å miste sin kjære. Jan Frode ble rammet av hjerneblødning.

– De neste timene og dagene var preget av stor uvisshet. Det gjør noe med deg.

Les også: (+) Mitt avskyelige dobbeltliv har ødelagt alt

Takknemlig

Troen og takknemligheten for mann, barn og barnebarn er Olaugs indre lys. 

– Det ga meg den tryggheten jeg savnet under oppveksten, deler hun.

Vi kommer inn på den mye omtalte krisen i hennes parti i fjor, presset hun opplevde fra ledelsen, den berømte dråpen som fikk henne til å si nei til videre stortingsplass, og såret som ennå ikke helt har grodd.

– Det ble full gjennomtrekk i livet mitt, beskriver hun tiden etterpå.

– Året som fulgte var svært vanskelig. Jeg er ikke lenger på den mørke plassen, men jeg kom heller ikke ut av slaget uten arr.

Hun takker fastlegen, familie og venner for stor omsorg.

– De ble mine barmhjertige samaritaner.

Hun understreker at hun hverken er sur eller bitter.

– Jeg har valgt å fokusere på det positive, de menneskene som viste meg godhet. Enhver fase i livet byr på lærdom, og jeg fikk nok en påminnelse om hvilken rikdom det er å bli vist ekte godhet. Det skjerper bevisstheten og fremmer gleden ved å gi. Vi bør aldri glemme å hjelpe folk som trenger oss, på tvers av grenser, påminner hun.

Til jul skal barn, svigerbarn og barnebarn samles hos Bollestad.

– Gjett om vi gleder oss, kvitrer mor i huset forventningsfull.

– I tillegg får vi verdens beste julegave, et tredje barnebarn. Jeg skal bli farmor! 

Tradisjonen tro er det plass til flere enn nær familie rundt bordet.

– Ingen skal måtte være alene i julen, mener Olaug.

– Vissheten om at mange er alene og ensomme, får det til å vrenge seg i meg. Julen er en følelsesladet høytid. Vi inviterer hvert år dem vi vet er alene.

Det er et budskap hun håper å spre.

– Jan Frode og jeg bærer hverandre. Kone er en tittel jeg skal leve og dø med.

I år samles storfamilien pluss litt ekstra til jul. Barnebarna med foreldre (datter og svigersønn) skal nemlig være på Sunnmøre.