Ble sendt på atferdsinstitusjon: – Jeg var en skikkelig drittunge

Musti (24) har på kort tid blitt en av Norges mest anerkjente rappere. Ugbad Mustafa Yusuf Noor, som hun egentlig heter, vokste opp på Tøyen i Oslo med somaliske foreldre. Tekstene handler ofte om nettopp oppvekst og identitet. 

– Hvordan var barndommen din?

– Fin, men jeg var en skikkelig drittunge, slår Musti fast og ler når vi møter henne i forbindelse med deltakelsen i «Hver gang vi møtes». 

Såpass «drittunge» at hun ble sendt til en atferdsinstitusjon på Vestlandet. Plutselig sto hun der, omgitt av snø, dyr og stillhet. Seks timer fra Oslo, på en gård. Det var midt på vinteren – og midt i det hun selv ville beskrevet som ingenmannsland.

– Som utpreget byjente var dette et kultursjokk av dimensjoner. Jeg kom i joggedress, korte sokker og sneakers. Da jeg steg ut av bilen, forsvant beina mine ned i snøen, minnes Musti og smiler.

Et annet tempo

– Den første tiden på institusjonen sov jeg mesteparten av døgnet, bare for å komme meg gjennom dagene.

Etter hvert endret noe seg.

– På gården fikk jeg ansvar. Jeg fikk et lam, så to. Deretter en hest. Jeg aksepterte etter hvert at jeg skulle være der, og da gjorde jeg det beste ut av det. Rare greier for en byjente ..., men de som jobbet der var veldig snille. Jeg har litt kontakt med noen av dem fortsatt, forteller hun. 

Forandret du deg?

– Det er jeg ikke så sikker på, svarer hun ærlig.

– Men jeg lærte en del. Og jeg fikk sett hvor fint Norge er, og at det består av mer enn bare Oslo og Tøyen.

Les også: (+) Jeg er bekymret for min vanskelige datter

Mobbet andre

Født i Oslo, men musikerens barndom rommet mer enn én adresse. Flere av de tidlige skoleårene ble tilbrakt i Milton Keynes utenfor London, og familien bodde også nesten ett år i Somalia. Likevel har Oslo alltid vært hjemme. 

På Tøyen vokste Musti opp i en blokkleilighet, midt i en søskenflokk på åtte – omgitt av fem brødre og to søstre.

– Ingen turte å kødde med meg, sier hun og sikter til at hun har mange brødre.

– Jeg har aldri blitt mobbet – jeg var nok den som mobbet. Jeg var en bølle, innrømmer hun og himler oppgitt med øynene.

Musti gikk på Tøyen skole, men da familien kom tilbake etter nesten ett år i Somalia, måtte hun begynne på en annen skole. Hun vokste opp med både mor og far, men faren bodde ikke sammen med familien de siste årene før Musti flyttet hjemmefra, men han var alltid en del av livet hennes. Rett før innspillingen av «Hver gang vi møtes», gikk han dessverre bort.

– Det var litt spesielt å dra rett på jobb etter noe sånt, men sånt skjer. Vi skal jo alle dø en dag, sier hun pragmatisk og ser ut i luften før hun forsikrer:

– Det går fint med meg.

Les også: Marit Larsen: – Man venter på riktig tidspunkt for å bli gravid. Og så, da jeg var klar, var ikke naturen det

Å finne stemmen

Musikken kom tidlig inn i livet hennes. Allerede som barn begynte hun å skrive – først på oppfordring fra en lærer i England.

– Det høres kanskje litt klisjé ut, men hun ba meg skrive ned tankene mine. Det var sånn det startet, forteller hun. 

Gjennombruddet kom i 2020. Debutalbumet «Qoyskayga», som betyr «min familie» på somali, ga henne både P3 Gull for årets nykommer og to Spellemannpriser.

– Jeg har vært veldig heldig, slår hun fast.

Når vi møter artistene på Sommerro hotell på Frogner i Oslo i desember, er det første gang de ser hverandre igjen siden innspillingen i september. Gjensynsgleden er påfallende.

– Innspillingen var intens, nesten som å være på rehab. Vi er skjermet fra omverdenen og blir tvunget til å snakke om alt, både det gode og det vonde. Men det var også veldig fint.

Oppholdet ble viktig på flere plan for Musti, også mentalt.

– Jeg sliter litt med sosial angst. Etter programmet føler jeg meg tryggere på å snakke med folk, uten å være redd for å gjøre dem ukomfortable, utdyper hun

Les også: Herborg Kråkevik: – Jeg måtte jobbe litt med å få ham

Stolt mamma

I dag bor 24-åringen på Torshov – moren bor fortsatt i leiligheten på Tøyen der hun vokste opp.

– Jeg elsker Tøyen. Det er nydelig, men det er veldig gentrifisert nå. Plutselig er det hipt å bo der.

Hun smiler når hun snakker om oppveksten.

– Jeg hadde en kjempefin barndom, men mamma har sagt at jeg var det vanskeligste barnet hun har hatt.

Hun ler.

– Nå er hun veldig stolt. Jeg var rampete, men nå er jeg snill. Hun er nok litt forvirret over at det gikk så bra.   

Hun trekker pusten før hun avslutter:

– Men det gjorde jo det.