– Jeg måtte jobbe litt med å få ham

Nasjonalskatten Herborg Kråkevik elsker mennesker. 52-åringen elsker å være rundt andre. Hun lytter, ler og gir av seg selv. Men etterpå kommer ofte ettertanken: «Har jeg sagt for mye? Tok jeg for stor plass?»

– Jeg ligger ofte våken etter sosiale tilstelninger, spesielt hvis jeg har tatt for stor plass. Og det gjør jeg jo! Jeg kan ikke løpe fra det faktumet, sier hun og smiler.

Hun virker så lett. Latteren ligger like under overflaten, den kommer ofte – trillende og smittende. Latteren og hun er mest sannsynlig en symbiose i de sosiale lagene hun liker så godt. Likevel analyserer hun alt idet hun kryper under dynen for å sove.

– Når jeg blir sint på meg selv og tenker «hvorfor måtte du snakke så lenge eller så mye?», så vet jeg jo også at jeg er god til å ta andre inn. Det trøster jeg meg med. Det som redder meg, er nok at jeg er oppriktig glad i mennesker – og det viser jeg.

Herborg tar en liten pause.

– Jeg jobber med å bli rausere med meg selv.

Trygg 

Herborg Kråkevik har i en årrekke brukt stemmen sin til å løfte frem norsk kulturarv – enten det er gjennom visene i «Kråkeviks Songbok», der hun tolker Nordahl Grieg og Hans Hyldbakk, eller på scenen som Solveig i «Peer Gynt». 

Alltid med like mye varme som alvor. Som en av artistene i årets «Hver gang vi møtes» på TV 2 kjente hun seg først og fremst komfortabel.

– Jeg var veldig spent, men vi fant hverandre overraskende tidlig. Vi er ulike, men det vi har til felles, bortsett fra musikken, er at vi alle trenger den andre for å gjøre en god jobb. Når man skal tolke andres låter, er det en fordel å vite at de andre vil deg vel, mener artisten.

Les også: Trine Rein: – Med Lars var ikke tanken på barn like fjern

Ved første blikk

Kjærligheten fant hun i Kambodsja. I 2001, på oppdrag for Redd Barna, møtte Herborg Esben Hvam fra Danmark. Han jobbet da som folkerettsjurist, nå er han dommer.

– Det var kjærlighet ved første blikk – i alle fall for meg. Jeg måtte jobbe litt med å få ham til å bli enig, røper hun før latteren triller frem – varm og ekte.

Paret er bosatt i Viborg i Danmark, der Esben jobber, men hjertet hennes tilhører Skagen, der familien har et landsted.

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bosette meg i Danmark. Men nå, når jeg nærmer meg Skagen, kjenner jeg meg rett og slett hjemme. Det er der hjertet mitt vil bo! sier hun så poetisk som bare Herborg kan. 

Sammen har de døtrene Agnes og Petra. Eldstemann har flyttet hjemmefra, og 16-åringen går på musikkfolkehøgskole i Danmark.

– De er så støttende, både mannen min og jentene våre. Det betyr veldig mye. De blir nesten litt provoserte når folk spør meg hvordan jeg klarer å være så mye borte fra barna. «Hvorfor spør du ikke min far om det?» sier de. De er bevisste jenter, beskriver Herborg stolt.

Hun reiser mye i Norge i jobben, og det siste året har vært spesielt hektisk.

– 2026 skal bli roligere. Ja det skal det, sier hun, mest til seg selv. 

Les også: (+) Jeg er bekymret for min vanskelige datter

Foreldrene – livets «back office»

Vi rekker innom flere temaer på den tiden vi har med henne under pressetreffet for «Hver gang vi møtes». Hun har god tid når hun forteller om oppveksten på fjellgården på Vestlandet, om den «rare» familien. 

Hvordan hun som liten jente ville underholde alle som kom på besøk. «Vil dere se en dans? Skal jeg vise dere hva jeg kan?» illustrerer hun og ler. Og ikke minst de snille, morsomme og kunstneriske foreldrene.

– Mamma og pappa har alltid vært mitt «back office». Jeg kunnet ringe fem minutter før jeg skal på scenen og spørre om de kan gi meg et dikt jeg kan lese for forsamlingen i Forfatterforeningen, for eksempel. De treffer alltid med sine forslag. De er beleste, kunstneriske og politisk engasjerte. Jeg er så glad jeg fortsatt har dem. Pappa er 94 år, opplyser hun. 

– Hva betyr mor og far for deg?

– De betyr alt. Sammen med min brors og min egen familie.