Slappe gangsterhistorier fra New York

Jim Jones
Pray IV Reign
E1/Columbia

Jim Jones nådde kanskje sitt karrierehøydepunkt i 2007. Singelen «We Fly High» nådde 5. plass på Billbord Hot 100 og fikk «hele verden» til å rope «baaallin’», inkludert plenen foran Hovefestivalens hovedscene.

Den akkompagnerende platen «Hustler's P.O.M.E. (Product of My Environment)» ble dessuten overraskende bra. Overraskende fordi Jimmy er ingen stor rapper. Selv om han er godt over 30, har han kun holdt på i noen år. Det høres alltid ut som Harlem-mannen holder pusten. Eller inhalerer. Noe han som oftest gjør.

Men man kommer langt med et snuskete gate-CV og bra beats. Dessverre har den selverklærte sjefens fjerde skive blitt hans svakeste.

Produksjonsideer som ikke fungerer, a la de masete, malplasserte trommene på «Let It Out», kombineres med et håpløst surt refreng. Sangen er bedre på «My, My, My» og «Rain», men det er langt unna fengende.

Singelen «Precious» høres i det minste proff ut, takket være gjesten og produsenten Ryan Leslie, selv om det blir en litt billigere variant av John Legend, og Ron Browz robotstemme på nesten-hit-en «Pop Champagne» er en utfordring for ørene. Brukbar låt, litt morsomt med Auto-Tune ganger tusen, men mest enerverende.

En annen låt som ødelegges av refrenget er «Na Na Nana Na Na». Ja, tittelen er hooket, og berta som bidrar er like irriterende som na-na-na-na. Det er også corny av Jimmy å bruke en Chink Santana-beat som kopierer Jay-Z’ ti år gamle «Jigga My Nigga».

Heldigvis får man harde godbiter som «Pop Off» med NOE, som er mye mer enn kun en Jay-Z-aktig stemme, og «How To Be A Boss» (også med NOE) og Ludacris (som ved å stille opp for Jim Jones, stiller opp for fienden til sin tidligere sjef Jay-Z), mens myke «Blow The Bank» bør kunne fungere for radio.

Det er til tider underholdende å høre Jimmys New York-historier, grunne renssonementer og fiffige råd om hvordan man burde leve, men neste gang må han bruke mer narkopenger på produksjon og bedre refrenghjelp. Da sitter pisspraten bedre.