Øst og vest er ikke fiender i år

Henning Kvitnes & Jonas Fjeld
Den Gamle Veien
Sony Music

I mai anmeldte vi Henning Kvitnes til en femmer og i februar fikk Jonas Fjeld en sekser. Om det skyldes krav fra kemneren eller bare ren og ærlig musikalsk inspirasjon vet vi ei, men nå er de her igjen - sammen.

Det har blitt årets høstplate.

For det første passer de to hese stemmene til hverandre som hender passer i hansker, og for det andre er låtene så fulle av høst at du neppe kunne ha bedt noen hostet at høsten kommer tidsnok uten at disse to ville ha klart å lage en vakker låt ut av det.

Musikalsk kaller man dette roots-inspirert visesang. Det høres ut som pølse med lompe. Noe som blir veldig feil, for dette er diesel, motorolje og lange landeveier fra Halden til Drammen, og tilbake igjen. Det begynner vakkert og melankolsk på «Noen spiller Willin'» og fortsetter i uptempo med den countryfengende «Ut å stæle hester». Det roer seg igjen med «Siste terningkast», som passer for alle kalde mørke kvelder som nå kommer.

Platens vakreste spor er muligens likevel «Å elske noen», eller for den sakens skyld «Vår Evighet». Og når de neste to låtene ikke er dårligere med «Den gamle veien» og «Gamle minner» så vet du at disse to karene så utrolig godt vet hvor skapet står.

Dette er gitar, enkle harmonier og mye følelse. I «Rose i Svelvik» blir det veldig mye følelser, nesten litt for mye av det gode før den albumdefinerende låten «November» kommer («Hvor ofte må jeg si at jeg elsker deg for at du skal føle deg trygg?»). Vakkert, sårt og strålende.

Det rotnorske skinner gjennom på «Sett en bete tatt» før det avsluttes med nattasangen «De minste på jord» (aner vi en TV 2-reklame i det fjerne?).

Der Mark Knopfler prøvde mye av det samme som disse to har gjort, men gikk for mye midt i veien så har Jonas Fjeld og Henning Kvitnes levert en perle av en plate. Når det til og med er deres beste i år kan terningen kun vise en ting. Kjøp denne platen, ta på deg allværsjakka og sett deg ut i regnet.