Hva er dette for rare greier?

Nathalie Nordnes
NN
Oliver Records / Musikkoperatørene

Helt siden Nathalie Nordnes debuterte som 18-åring, har hun hatt «flinkis» stemplet i panna. Pangstarten ble fulgt opp av først ett, så flere kritikerroste album, men likevel har Nordnes sakte og sikkert forsvunnet ut av rampelyset.

Ikke har hun vært med i «Skal vi danse», ablegøyet i «Torsdag kveld fra Nydalen» eller gjestet «Senkveld». Kan det rett og slett tenkes at hun er mest opptatt av musikken, og har holdt seg hjemme og komponert nok en knallplate?

Vel, ikke helt.

«Nomen nescio», eller «anonym» i vanlig tale, er neppe en godkjent tittel for denne artisten, og «NN» kan vel regnes som Nordnes’ første selvtitulerte album. Og så langt ut i karrieren er det rimelig å anta at det ikke kreativ fallitt som nærer tittelvalget, men at dette er et album som mer skal definere Nathalie Nordnes. I så fall er hun tilsynelatende en halvsprø sirkuspianist dumpet på havet, og sitter nå på bunnen og klimprer i takt med bølgeskvulp og sonarer.

Egentlig ikke noe negativt i seg selv. Nordnes skal ha latt seg inspirere av sprøinger som David Lynch og Nick Drake, og da stemmer bildet bedre, men problemet er at løsrevet fra sine «sære» elementer står komposisjonene igjen som ganske tradisjonelle og ordinære.

Joda, det er noen artige triller her og svevende lett og forlokkende der, men en får likevel følelsen av musikk og tema denne gangen ikke alltid er på samme side i noteheftet.

På en annen side er ikke plankekjøringen på «America» - en drivende og melodiøs (men kjedelig) poplåt slik vi gjerne er vant til å høre henne - et bedre alternativ. Snarere tvert om, denne låta blir ekstra ordinær sammenlignet med resten av albumet. Da velger jeg heller det «Radiohead»-inspirerte utskuddet «Ghost of You».

Nathalie Nordnes er utvilsomt et talent, og «NN» koker ned til, kanskje i større grad enn andre album, hvorvidt musikken klinger bra i dine ører. Du finner det på Wimp og Spotify akkurat nå.