- Det er lett å miste fokus

(SIDE2): Side 2 møtte de to svenske gutta i Razorlight samme dag som de spilte en eksklusiv klubbkonsert for et entusiastisk publikum på Parkteateret i Oslo.

Les anmeldelsen:Enmannsbandet

Björn Ågren (gitar) og Carl Dalemo (bass) har vært med i bandet, som er et av Storbritannias aller største rockeband, helt siden den spede begynnelse i 2002.

Begynte med annonse i NME
- Det hele startet våren 2002. Da hadde jeg bodd i London i seks måneder og lett etter et band å spille med. Johnny (Razorlight-vokalist Johnny Borrell, journ.anm) hadde på samme tid bestemt seg for å finne et band, og satte inn annonse i NME. Jeg svarte på den, og etter et kort møte på 10 minutter begynte vi å spille sammen, sier Björn.

- Jeg kom over til England i august samme år, og det ble en åpning i bandet da bassisten de hadde endte opp på mentalsykehus etter en tur til Asia. Og det funket bra fra første stund det altså, forteller Kurt Cobain look-a-liken Carl.

Siste nytt fra Side2: Sjekk forsiden akkurat nå!

Enorm hype og Live8
Da Razorlight ga ut debutplata «Up All Night» i 2004, begynte snøballen for alvor å rulle. Anført av den alltid ambisiøse og talentfulle Johnny Borrell stormet gutta inn på både hitlister og magasinforsider. Året etter spilte de på Live 8-konserten i London med folk som U2 og Coldplay.

- Salg i millionklassen og enorm medieoppmerksomhet allerede tidlig i 20-åra må ha vært mye å takle? Eller?

- Vi var i grunn veldig busy da det hele holdt på, så vi merket ikke så mye til det. Men det ble først mer og mer konserter, så ble det mer og mer snakk. Så ting gikk i grunn ekstremt fort, forteller bassist Dalemo.

- Det er lett å miste fokus hvis man blir «the talk of the town» i en by som London. Men vi var aldri en del av noe scene, og vi har alltid vært et band som først og fremst jobber med musikken før vi går ut på byen, sier Björn bestemt.

- Johnny er ingen gladlaks
Razorlights vokalist og låtskriver Johnny Borrell har helt siden starten vært både ambisiøs og stor i kjeften. I sitt første intervju med britiske NME utbasunerte han sågar at hans eget debutalbum var mye bedre enn Bob Dylans første plate.

- Men hvordan er han egentlig som fyr?

Björn smiler skeivt og tenker seg litt om.

- Han er, hva skal jeg si, veldig ambisiøs og fokusert. Johnny er en alvorlig type, og slett ingen gladlaks. Han er en typisk engelsk rockstar med stor tro på seg selv i alt han gjør.

- Noe som er bra for oss, spesielt med tanke på konsertene. Han byr på seg selv og er en fantastisk frontmann, mener Carl.

- Ja, han er en skikkelig entertainer, flirer Björn.

Mer voksne nå
Tidligere i høst ga Razorlight ut sitt tredje album «Slipway Fires», som preges av et atskillig modnere og mindre rocka uttrykk enn hva som var tilfellet på debutplata. Noe som er helt naturlig, ifølge gutta selv.

Les anmeldelsen:En overdose Borrell

- Jeg var 21 da vi begynte, og jeg er 28 nå. Selvfølgelig er det noe som skjer på de årene, sier Carl.

- Dessuten har vi utvidet platesamlingene våre ganske kraftig. Men det å lage musikk for oss er fortsatt en veldig naturlig prosess. Vi har aldri satt oss ned for å snakke om hva vi skal gjøre, det bare skjer, mener Björn.

- Og selv om Johnny tidligere har uttalt at han ønsker å gå solo, har det fortsatt ikke skjedd?

- Hehe, han har sagt så mye rart om det der. Den ene dagen skal han skrive bok, den neste skal han lage en film. Men jeg tror nok han kommer til å gjøre en soloplate en gang. Og den blir sikkert interessant, sier Björn.

- Men det er ikke noe poeng i at han gjør en skive som låter som Razorlight. Da kan han like gjerne bare gjøre en skive til med oss. Jeg tror han både forstår og setter pris på hvor bra kjemi vi har i bandet, avslutter Carl.