Enmannsbandet

Razorlight
Parkteateret Scene

(SIDE2): Svensk-britiske Razorlight med urokråka Johnny Borrell i spissen har aldri fått det helt store fotfestet i Norge.

Men hjemme i «Blighty» har de vært bona fide rockestjerner helt siden debuten «Up All Night» i 2004. Så at man i førjulsstria fikk muligheten til å oppleve en intim klubbkonsert med et millionselgende band som for bare kort tid siden spilte på Wembley Stadion i forbindelse med Live 8, må kunne klassifiseres som ekstraordinært.

Borrell og hans kompanjonger virker dog særdeles fokuserte og tente i det de går knalllhardt ut med sin største hit, «Golden Touch». Indiekidsa danser ivrige i moshpiten og det er antydninger til allsang fra første strofe. Konsertens første parti preges av flere uptempo og melodiske indierock-låter, noe bandet behersker bedre enn de aller fleste.

Så velger Razorlight å roe det hele ned midtveis, med flere av de mer «voksne» låtene fra tredjeskiva «Slipway Fires», som kom tidligere i høst.

Les anmeldelsen:En overdose Borrell

Noe som i og for seg ikke er noe galt. Men, som på plata, blir det rett og slett for mye Johnny Borrell. Han hvisker og brøler om hverandre, klatrer ut i salen og står på lydmannens miksepult. Karismatiske og småprovoserende frontmenn er sjeldent noe negativt, men det blir likevel småkleint når det, som i dette tilfellet, overstyrer det musikalske uttrykket.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Resten av bandet, som består av svenskene Björn Ågren (gitar) og Carl Dalemo (bass), samt den eminente trommeslageren Andy Burrows, leverer et stødig og groovy komp kvelden gjennom.

La oss håpe at disse tre greier å få Johnny Borrell til å legge fra seg Jim Morrison-faktene til neste gang Razorlight besøker Norge. For når Johnny gjør det han kan best - nemlig å spille fengende indierocklåter - er det få som kan matche ham.